Marte Forsberg

Hva skjer’a, Marte?

Livet. Livet skjer. Og å fortelle at jeg jobber er så uinteressant som det kan bli.

Vært mye jobbing i det siste, ferieavvikling. Men det funker. Snart skal vi ha ferie her i huset også, det er gulrot det. 1 uke på Kypros blir godt for kropp og sjel. Vår første stoooore ferie, alene. Håper Mr. Agorafobi og Frøken Sosial angst holder seg vekk.

Jeg kan ikke huske hva jeg har oppdatert dere om siden sist. Jeg skal starte (ENDELIG!) på chestpiecen min i september. Skal reise til Oslo og bli tatovert av Isis Mayan (sjekk ut arbeidet hennes, a!). Gru-gleder meg som en liten bæsj. Godt å endelig få begynt. Au, fordi au.

Ellers tror jeg kanskje håret blir rosa snart. Kanskje. (er det midtlivskrisa som kommer i en alder av 29?)

Sånn ellers så har jeg det fint, altså!

Category: meg/hverdag

Tagged:

Kommentarer: 2



Do wantsies!

Som jeg nevnte tidligere så har jeg SÅ mange planer i hode mitt for hva jeg vil få tatovert. Lets share that list!

  • Chestpiece. Dette er #1 på listen. Og i de siste årene så har jeg falt mer og mer den den tradisjonelle, “old-school”-stilen, men tykke outlines, harde skygger og en pop of colour. Motivet har jeg ikke bestemt meg helt for, men visse elementer _skal_ være med. Som roser og klare farger.
oldschool1

credit: Morten Transeth

 

  • En eller flere mandalas. Gjerne på knærne. Dette er symmetriske mønster, med opprinnelse i hinduismen og buddhismen. Jeg er på ingen måte religiøs, men jeg synes disse mønstrene er utrolig fine, og budskapet er fint.
The word “mandala” is from the classical Indian language of Sanskrit. Loosely translated to mean “circle,” a mandala is far more than a simple shape. It represents wholeness, and can be seen as a model for the organizational structure of life itself–a cosmic diagram that reminds us of our relation to the infinite, the world that extends both beyond and within our bodies and minds. Describing both material and non-material realities, the mandala appears in all aspects of life: the celestial circles we call earth, sun, and moon, as well as conceptual circles of friends, family, and community.
tumblr_ncb1xhxCYi1rn3yyfo1_1280

from: Tumblr

tumblr_nd5v5m4TDN1ru131bo1_1280

from: tumblr

  •   Sleeve på venstre arm. Siden nesten hele høyre armen er opptatt, så burde jeg kanskje fordele det likt og ta venstre snart også. Det er hvertfall min rettferdiggjøring av det. En hel arm dedikert til tradisjonelle tatoveringer hadde vært fint!
  • Sånn, når jeg endelig får baller nok til å gjøre det: Tradisjonelle, røde roser på hendene. Hendene er et stort steg, og jeg er litt pinglete. “Hva med jobb-mulighetene i fremtiden?” Om de tviler på arbeidsevnen min pga. tatoveringer så kan de ha det så godt.
  • Jeg vil også ha en liten Lil Bub og en liten Grumpy cat et eller annet sted. Mest fordi jeg ELSKER de kattene og jeg er obsessed med de to kattene.
  • Og en “hemmelig” tatovering, som jeg ikke kan snakke om her.. for da er det jo ikke en hemmelighet lenger.
  • .. og sånn ellers så tar jeg gjerne en av hver fra bildene under. Takk!
tumblr_n5c62fxIUL1qbn3cfo1_1280

credit: tumblr

1 3 22

tumblr_nagsmmYjUZ1rn3yyfo1_1280

 

Category: Tatoveringer/piercinger

Tagged:

Kommentarer: 5



Hår hår hår

Hår-inspo. Jeg har endelig klart å spare til langt hår. Yay. Og nå har jeg lyst til å endre det. Jada. Jeg vil ikke nødvendigvis klippe det så veldig kort, men jeg har lyst på litt mer.. frisyre. Ikke bare.. hår som henger der. Først har jeg lyst på litt mer bølger. Det er ikke like lett i asiatisk hår. Så har jeg lyst på blå ombre. Men så plutselig helt rødt hår. Og så lilac. Eller bare klippe av alt? Eller ikke.

1 2 3 4 e090b6892b89a92019886dabfe856a54

Category: hår

Tagged: , ,

Kommentarer: 2



Jeg klarte det!

Jeg føler hvertfall at jeg har klart det. Jeg har fått meg en stabil, normal og fungerende hverdag. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg hvertfall. Og hvertfall ikke for 3 år siden. Nå jobber jeg mellom 60%-80% stilling i bakeriet jeg har vært i de siste snart 2 1/2 årene. Jeg tror trikset er tålmodighet og å ikke presse seg for fort. Både fra arbeidsgiver, NAV og deg selv. Sikkert lett for meg å si, nå som ting går greit. Men det er sant altså, det hjelper. Lytt til kroppen!

Vinteren 2009, så var vi nettopp ferdig med innleggelsen på Borgestadklinikken i Skien. Med klart og tømt hode, så tenkte jeg “NÅ er jeg klar for arbeidslivet og hverdagen!”, så jeg avsluttet psykolog og det som var. Jeg skulle (i mitt hode hvertfall) ut i 100% jobb og takle livet som en helt. Jeg tok kontakt med NAV, som da kontaktet GREP. Dette skulle gå SÅ lett. Med GREP så prøvde jeg litt forskjellige butikkjobber, noe jeg fort fant ut at ikke var for meg. Med både sosial angst og agorafobi så var vel dette kanskje dømt til å feiles fra the get-go, men jeg tror ikke jeg innså det der og da. Jeg var så innstilt på å klare dette at det “pfft, ornær seg”. Den siste butikkjobben begynte med 80% stilling, før vi gikk opp til 100% etter 1 mnd, på et kjøpesenter i julerushet. Dette var IKKE stedet for meg.

Jeg gikk på en liten (stor?) smell og måtte tilbake til terapi i de neste 2 årene. I tillegg til de nesten 4 månedene på Borgestad-klinikken, så tror jeg de 2 siste årene i terapi har vært de meste effektivene timene jeg har brukt på meg selv. Jeg lærte så utrolig mye om meg selv, mine grenser og hvorfor jeg gjør og er som jeg er. Nå kan jeg skjønne hvorfor jeg tenker så mye, analyserer og reagerer på min måte. Har jeg en dårlig dag, så kan jeg skjønne hvorfor.

Jeg ble fortalt at om jeg bestemmer meg en dag for å prøve å gjøre noe med personlighetsfortyrrelsen min, så kan jeg søke meg inn i en av gruppene på DPS som jobber med slikt, men det er vanskelig å endre på denne type personlighetsfortyrrelse som jeg har. Vi får se. Nå som ting er stabilt, så har jeg ikke lyst til å riste glasset for mye. Og kanskje jeg klarer å leve med den. At den er der og preger meg, men ikke bare negativt.

Men ja, så kommer jo dagen da terapien må avsluttes. Dette tror jeg er en dag ALLE gruer seg til. Hvordan skal man klare seg uten den personen som forteller deg hvorfor du ikke er helt gal eller rar? Eller som sier at “Nei Marte, SÅ rar/spesiell/unik/annerledes er du ikke fra alle andre” når du tror at alle hater deg, eller tror du er verdens dummeste person fordi du ikke lærer ting på 5 minutter. Hvordan skal man klare seg uten den personen? Jo, det går. Litt etter litt så blir det normalt å ikke besøke denne personen 1 gang i uka. Men likevel så har man fortsatt verktøyene som denne personen ga deg. Og de er gull verdt!

Jeg måtte jo i kontakt med NAV igjen, har ikke hatt så veldig positive møter med de tidligere (lite forståelse for mine diagnoser og meg som person), men jeg måtte jo. Jeg ble introdusert for ei som jobber med “sånne som meg” (som jeg pleide å si). Vi som har vanskelig for å komme ut i arbeidslivet på “vanlig” måte, og kanskje trenger litt ekstra støtte og hjelp. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skulle kommet meg ut i arbeidslivet uten hennes hjelp. Jeg fortalte at mitt eneste “kriteriet” var null kundekontakt. Etter en liten tid, så fortalte hun meg at hun hadde vært i kontakt med et bakeri, i Porsgrunn, som jeg godt kunne komme på besøk til og se på. Sure, hvorfor ikke? Vi dro, tittet, jeg tenkte “tja, virket jo ikke ille?”. Og 2 uker senere så hadde jeg min første dag der. 4 timer. 2 dager med 4 timer startet jeg med. Dette var mer enn nok. Hodet mitt jobbet på spreng hver dag jeg var der. Og når jeg kom hjem, så sovnet jeg lett i 2-3 timer. Helt utmattet av alle inntrykkene. Dette holdt på faktisk 1 år, det med å sove etter jobb. Som tiden gikk, så trappet vi forsiiiiktig opp arbeidsmengden. 1 time lenger her og der. Etter 2 år, så var jeg oppe i 60% stilling og det føltes overkommelig. Jeg var hverken overveldet eller overarbeidet. JEG tror at mye (om ikke alt?) av grunnen er forståelsesfulle og TÅLMODIGE arbeidsgivere. Det var aldri de som  presset på når det gjaldt mer arbeid. Det var vi som alltid kom med forslaget og de kunne kanskje komme med andre (og bedre) forslag til det vi sa. Vi var aldri uenige og de støttet meg når jeg sa at “kan vi kanskje drøye det 2 uker til med å trappe opp?” eller “kan jeg bytte den dagen med den?”. Dette er alfa omega, hvertfall for meg.

Så nå, etter nyttår, så har jeg jobbet 80% for å se om dette er noe jeg kan klare fremover. Vanskelig å si, men det er en prøveperiode, for å se. Og om det ikke funker nå, så kanskje senere. Penger er ikke alt.

Og TL;DR: Ikke press deg selv for fort ut i jobb. Babysteps! Lytt til kroppen.

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 5



Hei bloggen!

Ser at siste oppdatering er fra 12 august 2013. Det er litt for lenge siden? Jeg har rett og slett glemt at man kan skrive. Føler vel kanskje at ting har dabbet litt av og jeg har fått en kjip og normal hverdag.. men samtidig så var det jo det jeg ønsket meg? Jeg klager ikke. Jeg nevner bare at kanskje ikke alle synes det er like interessant å lese om. Eller synes dere det?

Men for dere som bryr dere! Jeg jobber fortsatt. Nå er vi oppe i over 2 hele skift pr uke. Det føles bra og ikke overveldene, noe det fort kan gjøre for meg. Vi øker med 1 time pr måned, og rundt september så skal jeg være oppe i 60% stilling, noe som høres nok ut for meg nå. Hvem vet om jeg orker mer etter det, men det tar vi når den tid kommer.

Agorafobi-messig så er jeg flink til å komme meg ut. Øvelse gjør mester.

Fikk jo en legeerklæring for en stund siden, som jeg måtte ha fra psykologen min, for å kunne utvide AAP-perioden min, da den egentlig går ut 28. februar (eller noe i den duren). Der stod det sort på hvitt diagnoser og problematikk. Jeg hadde nesten glemt det, helt til jeg leste gjennom papirene. “Hoveddiagnoser: Generell sosial angst og Depressiv Lidelse.  Bi-diagnoser: Agorafobi m/panikk og Unnvikende Personlighetsforstyrrelse. Kanskje jeg klarer å leve bedre med de.. derfor “glemmer” jeg de litt? De har blitt en vanlig del av hverdagen. Jeg merker jo at hver gang det skjer en liten endring i rutinene mine, noe nytt eller uvant så blir jeg usikker. Jeg blir fysisk kvalm, magen knyter seg og jeg blir irritabel. Jeg er nok redd for hvordan jeg skal håndtere disse nye situasjonene. Kommer jeg til å klare meg? Driter jeg meg ut? Gjør jeg en god nok jobb? Liker de meg? Kommer de til å synes jeg er dum om jeg ikke får det til? Ler de av meg? Det er tusen tanker på en gang.

Sommerferien er allerede bestilt og betalt. Det blir en ukes tur til Danmark med søster + familie + besteforeldre. Det involverer båt. Båt er jævla skummelt. Jeg kommer meg ikke av båten, samme som med flyet til Rhodos ifjor sommer. MEN, på båten kan jeg bevege meg rundt. Gå opp på dekk. “Gjemme” meg litt mer enn man kan på et charterfly. Det går nok bedre enn jeg forventer.

På jobben så går det bra føler jeg. Jeg får til ting. Jeg kommer overens med kollegaer. Jeg føler meg trygg. Og ting går i _mitt_ tempo. Hun som er med meg fra NAV er også en helt super støtte. Hun har lært å kjenne meg og min problematikk på den tiden vi har jobbet sammen og skjønner når ting går for fort eller når jeg begynner å tvile på ting. Når vi har møte på jobben med arbeidsgiver (sånn, for å høre hvordan ting går) så får jeg kun skryt, noe som går meg hus forbi. Eller, jeg hører hva de sier, men en annen ting er vel å være enig og å faktisk SKJØNNE hva de sier. Kanskje det kommer etterhvert?

Kan jo også nevne at jeg har klart å pådra meg en moderat prolaps i korsryggen (L5/S1), som er skikkelig seig å bli kvitt. Gått med vondt siden starten av september, i fysikalsk behandling siden oktober og tok MR i Januar. Gjør øvelser og står i, men den er vrang. Hjelper heller ikke at jobben min er det den er og kan forverre tilstanden ved nesten ingenting.

Sånn, avslutningsvis for nå, så slenger jeg med et bilde. Av meg, siden det ikke har blitt vist her inne på en stund. Siden sist er det nye briller og ny hårfarge.

Jeg håper alle har hatt det fint siden sist!

P12000155

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged: , , , , , , ,

Kommentarer: 5



Den skumle dagen har kommet

Ja, 12. august er en stor dag for meg. Det er en skummel som faen-dag, men også et stort steg for meg. Idag, kl. 15:00 så drar jeg til min aller siste time hos DPS. (Det kommer sikkert en oppfølgingstime om 2-3 mnder, men det er det).

Etter å ha vært i behandling (med en liten pause der jeg TRODDE jeg var klar for arbeid..) i ca. 6 år, så tror vi ikke at jeg trenger mer behandling pr. dags dato. Vi har fått jobbet utrolig mye med.. MYE.

Jeg har fått utfordret meg selv til å ta buss (fordi gudene vet jo at kollektiv transsport er dritskummelt..). Jeg måtte øve på å ta bussen til Brotorvet (kjøpesenter) og hjem igjen. Dette gjorde jeg 2-3 ganger og det gikk overraskende bra. Problemet med kollektiv transsport er vel hovedsaklig to ting. Alle menneskene og muligheten/ikke muligheten til å “rømme” fra situasjonen. Buss går hvertfall mye lettere nå. Det er hakket verre med det som kommer snart, fly, men det kommer jeg tilbake til.

Vi har også jobbet mye med å få meg ut i aktivitet, altså jobb. Sist gang jeg prøvde å komme meg ut i arbeid, så hoppet jeg rett ut i 80% og trappet opp til 100% etter 1 måned. Man kan trygt si at det gikk rett åt helvete og jeg løp i 110 km/t inn i veggen. Etter dette så fant jeg ut at jeg trang mer behandling (Dette er den lille pausen jeg nevnte i starten av innlegget).

Så, vi snakket mye om hva målet mitt med behandling var. Jeg ville klare å komme meg mer ut og komme meg i arbeid. Å kunne bidra med noe fornuftig ville nok hjelpe. Så, vi begynte som sagt med å øve på å ta bussen. Vi trappet opp med å dra på ferie en langhelg, som endte med panikkanfall inne på et kjøpesenter.. (fantastisk..), men jeg kom meg videre. Å klare å være på et helt nytt kjøpesenter, i en helt ukjent by, uten å få et panikkanfall ville vel vært et mirakel.

Vi har hatt regelmessig kontakt med NAV for å holde de oppdatert på situasjonen min. Vi har vært i flere møter, hvor jeg har fortalt og forklart, men snørra og tårene har flydd. Etterhvert så kom vi i kontakt med ei som hjelper “sånne som meg” ut i arbeid og aktivitet. Der vi tar ting i mitt tempo og tilpasser ting til mine problemstillinger. Dette var noe helt annet enn det jeg var vant til. Jeg fortalte at jeg tidligere hadde jobbet i butikk på kjøpesenter, men at dette virkelig ikke var gunstig for angsten min. Så fikk jeg et lite tips fra en liten frøken. “Hva med å jobbe i en fabrikk?”. Dette hadde aldri slått meg engang. Eneste som kvernet i hodet mitt var salg, retail, masse kundekontakt og kjøpesenter. Men fader, fabrikk høres jo ypperlig ut. Ikke noe kundekontakt, fysisk arbeid (som jeg ikke har noe imot) og oppgaver jeg har god tid til å bli trygg på.

Først snakket de litt om Aunt Mabels (jepp, de lages i Skien), men det ble veeeldig langt å reise med buss (siden det ligger i gokk i Skien). Men Bakeverket var nærmere og hadde plass til å ta meg inn. Vi dro på møte der, og de har fra dag 1 vært VELDIG fleksible og tålmodige med meg. Jeg bestemmer antall timer/dager, om jeg vil bytte på noen av dagene, så er ikke det noe problem. Aldri noe press fra deres side. De har vært helt fantastiske og virkelig hjulpet meg langt på vei. Så, nå jobber jeg 2x6t hver uke. Det er bedre enn 0t pr. uk.

Så ja. Vi har også poket borti dette med min grunnleggende antakelse (denne ligger i “kjernen” av meg og er ekstremt vanskelig å skulle endre på). Min grunnleggende antakelse om meg selv (uten at jeg tenker noe bevisst over dette) er at jeg er mislykket og dum. Sånn er det bare i mitt hodet, alle vet da det. Og om de ikke vet det, så ser de det sikkert veldig fort.

Dette grunnleggende antakelsen trigger følelser i meg på de merkeligste tidspunktene, som jeg før ALDRI kunne skjønne hvorfor, men nå er jeg mye mer bevisst på det. Jeg har noen eksempler.

Eks 1. Vi var på tur med et vennepar. De skulle lære meg et kortspill, der to og to spillte på lag (husker ikke engang hva spillet heter..). Etter noen oppvarmingsrunder så skulle vi prøve oss. Jeg prøvde å huske reglene samtidig som jeg prøvde å ikke “ødelegge” for lagkameraten min. For hvis det skjedde, da ville jo alle se hvor dum jeg var som ikke skjønte et enkelt kortspill. Men ja, det skjedde jo, at jeg gjorde en feil. Og da kom jo “ertingen” og “latterliggjøringen”. Alt var ment på en tullete måte. “haha, HVORFOR gjorde du sånn a!?”. Og mitt oppi alt, så kjente jeg plutselig at tårene presset på, virkelig. Jeg gikk ut på badet for “å snyte meg”, mens jeg egentlig tørket tårene og ba meg selv skjerpe meg. “HVORFOR feller jeg tårer over dette!?”

Der og da, så skjønte jeg ikke hvorfor jeg skulle reagere så forferdelig sterkt. Men jeg ser det jo nå i etterkant. Det er sårt når du tror at alle synes du er dum. Og ler av deg. Fordi du er så dum. Dette er det sikkert kun jeg som husker, av oss 4 som dro på turen. Jeg har vel frisket opp minnet til LP og han husker det også. Men er nok bare meg det gikk såpass inn på.

Så det er et eksempel på situasjoner som kan trigge denne grunnleggende antakelsen. Men nå er jeg som sagt mye mer obs på det og kan fortere skjønne hvorfor jeg reagerer og tenker som jeg gjør. Og jeg KAN jobbe videre med dette  i gruppeterapi, men jeg vil nok vente med det. Ting skal selvfølgelig ikke være slik som de er, men akkurat nå, så føler jeg ikke at jeg vil jobbe med det. Det kan komme senere, om jeg vil.

Så, igår ettermiddag, så begynte jeg plutselig å gråte. Fordi det er skummelt å skulle avslutte behandling etter så lang tid. Hvordan skal jeg klare meg på egenhånd? Det har alltid vært så trygt å ha psykologen i “bakhånd”. Men nå er det altså bare meg. Så man kan vel si at jeg gruer meg. Tenk om alt går til heeeelvete nå? Det ville vært et nederlag.

 

 

Category: psykisk helse

Tagged: , , ,

Kommentarer: 6



Ææhh, bloggen!

Faen, helt lost. Jeg har jo faktisk en blogg.. som ikke blir brukt. Tåpelig. Er vel ingen igjen her som faktisk leser denne bloggen, men hei sier jeg uansett!

Siste innlegget ble skrevet i februar, noe som egentlig er ganske trist å tenke på.

Joda, jeg jobber fortsatt. Prøvde å trappe opp til en helg dag + halv dag. Funker greit nok, men måtte bare omrokkere litt på timene, så det er 2x 6timer i uka, noe jeg kjenner er en grei mengde nå.

Jeg tok min første ferie, som jeg ikke har kunne sagt på over 6 år, på 2 uker. LP og jeg dro til Oslo, latet oss på Plaza mens jeg stappet trynet mitt i mat som man ikke får tak i i Porsgrunn. Været var jo upåklagelig og vi tok en tur til Tusenfryd (som må ha vært noe av det mest skuffende jeg har vært borti, ever) og Teknisk museum (fordi jeg har aldri vært der før).

Jeg er tilbake på jobb igjen og det er liksom helt.. greit.

Men nå til årets største nyhet. Dette er tydeligvis året for noe ting (ferie, jobbing..tja, you name it). Joda, LP og jeg skal bli med søsteren min og familien hennes til Rhodos i 1 uke. Jada. RHODOS. Jeg og min agorafobi skal ut og fly.. HAHaHA. Altså, hadde hun spurte meg ifjor (noe hun også gjorde..) så hadde jeg avslått med en gang (noe jeg også gjorde..). Men nå har jeg jo jobba med det problemet her og angsten min så jævla lenge, at NÅ er det på tide å teste meg selv. Virkelig. over 4 timer på et fly. _4_ timer folkens. Kjenner virkelig at jeg grugleder meg, da det ikke er veldig lenge igjen til vi skal dra.

For dere som ikke har fått det med dere (noe som er helt ok altså!), så er agorafobi en frykt for åpne plasser, nye steder, steder med mange mennesker. Min frykt er jo at jeg skal få et panikkanfall. For å kunne roe meg selv ned, så må jeg ta meg selv ut av situasjonen, som i dette tilfelle vil være: Flyet. MEN, som vi alle vet, så kan man ikke bare gå ut av et fly. Det er der frykten min kicker litt inn. MEN, som nevnt, så har jeg øvd og trent masse det siste halvannen året, så jeg HÅPER at jeg skal klare dette. (Dere burde krysse fingrene for meg). Jeg tyr jo ikke til noe beroligende medisiner eller alkohol, så det er meg og hjerne min, på tur. I 4 timer.

Skal virkelig prøve å ta bilder der nede, om jeg orker. Vi drar jo selvfølgelig ned i den varmeste måneden, så jeg kommer nok til å “hvale” meg mest i bassenget.

3

Ser jo helt OK ut da?!

1 2

 

Category: meg/hverdag

Tagged:

Kommentarer: 8



19012013

Oisann, glemte at jeg hadde en blogg gitt. Håper alle hadde en fin jul og en flott nyttårs-feiring. Det hadde jeg!

Så, etter nyttår har jeg fortsatt jobbingen. Det er ennå bare 2 dager i uken og halve dager, men jeg føler at det er nok, for nå. Er totalt utslitt når jeg kommer hjem. Føler derimot at jeg begynner å bli litt tryggere på hvordan ting gjøres og det er alltid en lettelse. Slitsomt å dra på jobb og “grue” seg fordi man vet ikke hva man skal gjøre eller om man vet hvordan det gjøres, hvem du jobber med eller hvordan de er. Merker at hver natt før jeg skal på jobb så ligger jeg som regel og prøver å se for meg hva jeg skal gjøre og hva som kommer til å skje. Kanskje jeg prøver å mentalt forberede meg på hva som skal skje.. noe som igrunn aldri funker.

Var hos psykologen på mandag. Da snakket vi litt om hva jeg ville jobbe med fremover og hun nevnte såvidt “å avslutte etterhvert”. Da kjente jeg at det ble litt innvedig panikk. Det er selvfølgelig ikke snakk om å avslutte neste uke,  men heller om noen månender frem i tid. Tenk om jeg ikke er klar? Jeg føler meg ikke klar. Men det kan også bare være frykt jeg kjenner på. Hvem skal jeg gå til om jeg begynner å gå tilbake til gamle vaner? Trenger en proffesjonel person sin mening om mine tanker som flyr til ALLE kanter. Jeg får vel nevne dette for henne neste time. Har nå i behandling i snart 5 år. Å skulle klare meg alene er en skummel tanke. Tenk om alt går rett vest?

I other words, så har jeg snart bursdag. Bursdagen min er jo litt spesiell. Da vil det være akkurat 4 år siden moren min døde. Klokken 13.00, 6. februar. Det blir litt lettere for hvert år, det skal sies.

Og, de som følger meg på facebook/instagram har sikkert fått med seg dette allerede, men håret mitt er nå: Lilla. Det ble lilla på lillejulaften. Følte aldri helt at turkis var meg, spesielt siden den var mer grønn enn turkis. Jeg liker denne mørke lillafargen bedre. Det ser blått ut på bilde til høyre, men fargen er veldig vanskelig å fange, men det ER lilla altså!

IMG_1585

 

Category: hår, meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 8



Ikke alle gleder seg til julaften

Nå som julen nærmer seg med stormskritt så er det nok mange som gleder seg til julehøytiden, ferie og kos.

Dessverre, så er det ikke alle som gleder seg. De gruer seg. Om lag 130 000 familier i Norge lever til enhver tid med psykisk sykdom og rusproblemer.  Mer enn 200 000 barn har foreldre som ruser seg på en slik måte at barna reagerer. Ca 15 000 barn og unge har foreldre som får behandling i psykisk helsevern (spesialisthelsetjenesten). Det er store tall. Og de alle fleste lever i disse hjemme, helt i hemmelighet. Det er tabu, flaut og skamfullt. Barn holder det skjult. Ikke nødvendigvis fordi foreldrene sier at de skal det, men fordi det er pinlig. Mange tror også at det er deres ansvar, mens andre tror det er deres skyld. Barn sier ingenting om problemene til foreldrene/foreldren til andre voksne og dermed kommer det sjeldent hjelp også.

En typisk, normal og slik en julaften (og forøvrig andre høytider) som alle barn skulle hatt ville vel vært der familie/venner samles. Det spises god mat, drikkes god drikke og praten går over alle hauger. Det er latter og glede. Den “hjemmelagde” riskremen med rødsaus er en hit og det er alle enig i. Barna løper bort til juletreet, ivrige etter å åpne gavene. Kanskje kommer julenissen også? Stikkordet er vel glede. Alle husker julaften som en gledens dag. Fra morgen til kveld.

For en som vokser opp med foreldre som ruser seg eller sliter psykisk så blir hele denne høytiden noe man gruer seg til. Det er mange fridager, noe som i vårt tilfelle, resulterte i hyppigere drikking og gjerne mer drikking, siden det ikke var jobb dagen derpå. Det er en uvisshet med foreldre som ruser seg. Man vet aldri hvordan kveldene blir. Slukner de bare ikveld eller blir det full ståhei? Blir det bare verbal slåssing eller fysisk slåssing? Kommer det til å gå utover oss fysisk ikveld eller ikke? Må vi rydde opp knuste glass ikveld også? Må vi gjemme oss bak gardiner fordi mamma er sur? Selv med uvissheten, så var det også alltid en visshet. Det kom til å bli alkohol, mye av det. Det kom til å bli krangling. Alltid. Det var bare graden av det som varierte.

I alle hjem er det forskjellig, så jeg kan kun fortelle hva som skjedde i vårt hjem.

Det varierte hvor vi var på julaften. Noen ganger var vi hjemme hos oss, alene. Andre ganger var vi på besøk eller så hadde vi besøk. Det var alltid en liten lettelse når vi hadde besøk eller var på besøk. Da ble det ikke alkohol. Før vi eventuelt dro hjem eller gjestene dro hjem. Men de gangene vi var alene hjemme ble det alkohol. Lille-julaften skal vel vanligvis være koselig, med Grevinnen og Hovmester på TV, mens barna pynter juletreet. Hos oss var det vel mer dram i glasset og krangling i bakgrunnen. Merkelig nok, så ble treet alltid, på et vis, pyntet.

Nå, i voksen alder, så ser jeg vel litt lysere på juletidene. Julaften er noe helt annet. Jeg tørr vel påstå at jeg ser frem til julaften, enten den feires i Skien eller Larvik. De siste feiringene jeg har hatt er slik en julaften skal være. Jeg er voksen nå og kan bestemme selv hvordan jeg vil feire julen.

 

  • Kirkens SOS: 815 33 300
  • Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
  • Rustelefonen: 08588
  • Hvis du er barn eller ungdom: Alarmtelefonen 116 111 er for barn som blir utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep. Også voksne som er bekymret for barn og unge, kan ta kontakt med sentralen. Å ringe dit er gratis. Les mer om Alarmsentralen for barn og unge her: www.116111.no
  • Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

 

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged: , , ,

Kommentarer: 5



Liten (stor?) kunngjøring

Det har vært stille her LENGE nå. INNSKILL! Kan igrunn bare begrunnes i latskap og en enorm mangel på skrivelyst. Har jo ting jeg kan fortelle om, men det er skummelt. Føler det blir så mye mer press når man går “offentlig” med store “kunngjøringer”.

Ok, kunngjøring: Jeg har nå vært i arbeid 1 måned. Langt ifra 100% stilling, men det er da noe. 2 dager i uken så jobber jeg hos Bakeverket i Porsgrunn. Jeg ville lete etter en jobb der jeg kunne unngå kundekontakt og kundeservice så godt jeg kunne så denne jobben faller jo perfekt inn under den kategorien. Bare det å være ute blant så mange mennesker 2 ganger i uken er nytt for meg. Men det er jo en relativt fast gruppe mennesker jeg har å forholde meg til, så det går greit. Det er totalt 5 stykker som vet at jeg har sneket meg ut i jobb, så dette er skummelt.

Psykologen og jeg kom frem til at jeg har i teorien 2 jobber. Jobben på Bakeverket og jobben jeg gjør i hodet mitt hver gang jeg er på jobb. Det foregår sikkert ørten ting oppi der, som kan trigges av den minste ting. Hver eneste samtale, setning, ord og tonefall analyseres frem og tilbake i hodet mitt. Hele tiden. “Hvorfor snakker han så morsk til han?” “Hva mente hun med det?” “Er det bare meg de snakker sånn til?” “Ler de av meg?”. Listen kan fortsette.

Den logiske delen av meg tenker “Psst, nå over-tenker du igjen.. stopp!”. Mens den usikre delen av meg roper “Herregud, jeg er så dum, jeg får det ikke til!”. Den siste tanken kan fort komme når jeg blir satt til å gjøre en ny oppgave, som gjerne går litt fort. Man kan jo ikke stoppe opp hele brød-prosessen fordi jeg ikke klarer å sette på et brødmerke fort nok. Så da må jeg heller lære meg det og det fort som faen. En ting er jo selvfølgelig at en hver person ville vært nervøs i en ny jobb og nye situasjoner. Og det blir jeg jo. Men i tillegg kommer disse tankene når jeg ikke får til noe 100% perfekt første gangen. Jeg er både dum, ubruklig og mislykka. Fordi det er jo bare jeg som ikke får til slikt. Det er sistenevnte jeg må jobbe med. Det sies at jeg ikke er så mislykka (psykologen sier hvertfall det.. heh), men jeg får meg ikke til å tro på det.

Kanskje når jeg blir litt mer varm i skjorta og føler at jeg får dreisen på ting, kanskje DA kan jeg tørre å pirke borti tanken på at jeg ikke er helt mislykka. Håper dere krysser fingrene for at jeg ikke føler en stor trang til å rømme vekk fra jobb og omverden igjen etter jeg trykker “Publish” på dette innlegget.

 

 

Category: meg/hverdag

Tagged:

Kommentarer: 12