M a r t e F o r s b e r g dått N o

Da fikk jeg endelig, etter et år, byttet smykke i septum-piercingen min. Valget falt lett på en liten segmentring. Ser så mye bedre ut spør du meg. Do not mind mitt trøtte ansikt og ustelte hår. Takk!

Toroborgen har konkurranse der du kan vinne en Nokia N97 mini! Jeg vet at min LP ønsker seg ny telefon og denne er jo perfekt! Derfor melder jeg meg på i håp om å vinne denne til han :)

Alle burde ta et klikk på bilder for å komme til Toroborgen sin blogg. Og kikk på videoen for å finne ut hva DU må gjøre for å være med i trekningen!

.. Tenk om alle kunne vært like sterke som Liseliten. Like fargerike som Ina. Like engasjerte som Sofsen. Like inspirerende som Christina. Like flinke til å ta bilder som Christine. Like raske til å snakke som Simen. Like pene som Mira. Like syrlig og sarkastisk som Linnea. Like kreative som Silje. Like kjempende som Karen Jo. Like åpne som the Walk of Shame. Like styrkende som Regine Stokke. Like talentfulle som Gudrun Jona. Like flinke til å ta fotografier som Drea. Og like gule som Marte..

Tenk om!

Hele oppveksten og til den dag idag så har jeg alltid følt meg som et utskudd. Utilpass, annerledes og fremmed. Jeg har alltid tenkt at “vel, noen er jo faktisk litt “utskudd” og kanskje jeg bare er et slikt et”. Kanskje jeg er annerledes og ikke jeg gjøre noenting med det. Husker at jeg synes det var lett å late som man var som alle andre, tenkte som alle andre og oppførte seg som alle andre. Spesielt på ungdomsskolen. Der skulle alle være like. Likt kledd, snakke likt, henge med de samme folka og høre på den samme musikken. Gud forby de som ikke hadde Buffalo-sko, Miss Sixty bukser og magekorte topper. Jeg hadde Miss Sixty bukser, opptil flere. Buffalo-sko hadde jeg også. Og dette var nok til at man følte seg litt som de andre. Eller, de merket hvertfall ikke på deg at du var annerledes. Det skulle ikke mer til. Men jeg følte titt og stadig at jeg tenkte annerledes, følte meg annerledes og hadde kanskje ikke heeelt de store interessene for ting som var populære på den tiden. Men for å unngå alle spørsmålene så latet jeg som. Det var så lett.

Nå den dag idag er jeg veldig bevisst på at jeg er annerledes (ja, vi er jo alle unike, men jeg mener ikke i den forstand nå). Og nå prøver jeg heller å tenke at “Jaja, heller litt unormal enn normal”.  Jeg vet jo nå at jeg er tenker, oppfører, oppfatter og tolker ting veldig annerledes i forhold til de fleste andre pga. oppveksten min. Jeg klarer ikke relatere til ting på en normal måte som de som ikke har hatt samme oppvekst som meg. Om jeg skulle nevnt det første gode barndomsminne som comes to mind nå da hadde jeg slitt. Jeg må tenke grundig, hardt og langt tilbake. Likevel kommer jeg ikke på noen. Jeg har ingen gode ferie-minner, bursdagene mine husker jeg ikke, høytidene husker jeg ikke. De er kanskje mer fortrengt enn glemt. Feriene bestod av billig alkohol i store mengder. Det ender aldri pent.

Der alle andre har fine minner å relatere til så har jeg ingen. Folk snakker om de fine feriene de har hatt, de beste bursdagene og de koslige høytidene. Jeg har ikke noen å relatere eller huske på. Men jeg har blitt vant til det. Nå vet jeg hvertfall hvorfor jeg føler det slik. At jeg ikke relatere meg til noen eller noe.

Jeg er kanskje ikke noen utskudd. Jeg var kanskje bare.. uheldig? Går det ann å forandre tankegangen og følelsene sine eller forblir man slik?

Kan igunn ikke skryte på meg at jeg “styler” håret, mer at jeg tørker det med hårføneren og vips! Finito! Tok meg den friheten igår å ikke føne det. Da ble jeg pen.

Litt blandede følelser om denne dagen. Valentinsdag – oppskrytt. Fastelaven.. boller! Morsdag – Vet ikke. Morsdagen året etter mamma døde. Det er spesielt. Men jeg håper alle setter pris på det de har. Ikke ta ting for gitt. Feire mødrene deres!

Jeg skal sende min en varm tanke.

Fikk en liten forespørsel fra Guro om jeg kunne vise frem alle tatoveringene mine og skrive litt om de og jeg sier ikke nei til å vise frem fin kunst!

• Dette er den første tatoveringen jeg tok, på høyre håndledd. Det er en tatovering av en liten gnom, som skal være en henvisning til WoW, som jeg har spilt siden 2005. Jeg spiller fortsatt, men kunne godt spart meg for denne blekkflekken. Denne ble vel tatt da jeg var 19 år. Pris: 1000,-

• Dette er da min 2., som er tatt på venstre hofteben. Den er vel tatt mer som et humoristisk innslag pga av min opprinnelse fra sør-Korea. Tatt da jeg var 19-20 år. Kunne godt vært utført bedre, men på denne tiden tok jeg det første og beste. Synd. Den sladdede delen er personummeret mitt. Pris: 1500,-

• Denne befinner seg på høyre skulder og er av den søte damen Lenore (fra tegneserien ja). Denne har vel igrunn ingen betydning, forruten at jeg synes hun er så søt. Tatt når jeg var 20 år tenker jeg. Kunne også vært utført bedre, men helt grei. Pris: 1500,-

• Nå begynne vi snakke avhengighet. Denne ble tatt i 2007, da jeg bodde i Bergen. Den ble tatt av Tomas Brudvik på Lets buzz. Det tok endel sittinger for å bli ferdig med denne, muligens rundt 10-12 timer totalt. Men definitivt verdt det og jeg er kjempefornøyd. Motivet har ingen spesiell betydning, forruten om at det er tatt fra en Tokidoki-plakat jeg fant en gang for lenge siden og siden den tid bestemte meg for å at DET motivet vil jeg tatovere. Pris: 7000,-

5.

• Denne ble tatt i 2009 på OTC (Oslo Tattoo Convention) av Dalmiro fra South of Heaven.  Satt totalt i 8 timer (med en 20 min pause). Den ble også tegnet for frihånd, etter referanse. Merket det heftig godt inn i 6 time, men jeg skulle bli ferdig. Ble kjempefornøyd med resultatet og jeg stilte i Best of Saturday, men vant dessverre ikke. Denne er vel mest en referanse til min asiatiske opprinnelse igjen og jeg elsker den japanske stilen. Det er vel mer en 3/4 sleeve enn en halfsleeve og en vakker dag skal jeg nok få den til å bli en hel sleeve. Pris: 10.000,-

Planer fremover er vel en ny sleeve, vet ikke helt hvilken stil ennå, men jeg har god tid. Tenker også å ta en liten minne-tatovering til ære for Mamma. Sånn i bunn og grunn tenker jeg at alle tatoveringer bør ikke ha en Miami-ink-tårevåt-historie bak seg. Jeg ser mer på kunster og det estetiske enn historien. Folk rynker vel litt på nesa av det utsagnet, men det mener jeg. En fin historie bak tatoveringer er fint, men ikke nødvendig.

Folk spør og tenker ofte “men hva om du ombestemmer deg?” eller “Tenk hvordan de ser ut når du blir gammel da!”. Jeg tenker “Herregud, stfu!”. Neida, men jesus fred. Mind your own business. Min kropp, min kunst og jeg gjør hva jeg gjør. Selvfølgelig, folk skal få mene det de mener, men la meg få mene det jeg mener. Jeg kan ikke ombestemme meg og det har jeg ikke gjort ennå heller. Jeg liker kunsten min. Og når jeg blir gammel? Om jeg lever til jeg er 80 så er nok sjansen liten for at jeg sprader rundt i noe som viser såpass mye. Og om jeg gjør det? Konge!

Jeg dauer.

Tags: bird bird bird bird bird bird

Da var hverdagen tilbake igjen. Var hos psykologen idag. Første møte etter jeg var på Borgestad. Vi snakket om oppholdet og om mine planer fremover. Jeg synes det er jævla vanskelig å tenke og se fremover. Føler fortsatt at jeg står ganske fast og at dette er slik jeg kommer til å være resten av livet. MEN, vi snakket om å hjelpe meg ut i arbeidslivet. Vi ringte NAV og vi skal sammen med NAV, fastlegen min og psykologen min ha et møte sammen og snakke om fremtiden min.  Jeg trenger hjelp og støtteapparater rundt meg. Uten de hadde jeg nok aldri klart å gjøre noenting selv. Største frykten min tror jeg er å feile. Feile i å ikke gjøre jobben min bra nok. Ingen vil jo være dårlig, men jeg frykter det som bare det. Og det hindrer meg i å søke jobber. Og jeg vil jo ikke gjøre det alene. Det klarer jeg ikke ennå.

Så jeg har en god følelse angående dette med å få hjelp. Håper bare jeg får tett oppfølging. Egentlig vil jeg nok ha en jobb der jeg jobber mest i bakgrunnen. Men jeg er vel ikke i en posisjon der jeg kan velge og vrake, så jeg får ta det som er greit nok og deal with it. Føler jo et visst press på meg at jeg må ut i jobb snart. Både fra de rundt meg og meg selv. Jeg kan ikke leve på velferd resten av livet (eller kan jeg det?) og bo her på mine 25 kvm. Ønsker meg en stabil hverdag, men stabil inntekt og en større leilighet, som er min. Der jeg kan gjøre hva faen jeg vil uten at noen skal bry seg.  Dette er ting jeg må prøve å holde på som motivasjon. Følelsen av å mestre noe hjelper nok på motivasjonen så fort jeg er i gang med å jobbe.

Jeg får ta en ting av gangen, prøve å holde meg selv motivert og søke råd fra de rundt meg. Kryss fingrene for meg!