M a r t e F o r s b e r g dått N o

1. Jeg er født i Seoul, Sør-Korea. (Mitt koreanske navn er Kim So Mee).
2. Burdag 6. februar (jepp, meg og samene!)
3. Jeg er så og si alt-etende! (kan fint la være å spise erter og kokt rosenkål..)
4. Favorittdrikken er vel Cola.
5. Røyket fast i over 10 år, men har nå vært røykfri i over 1 år. Hi-5!
6. Avholds.
7. Aldri prøvd dop, er ei interessert i å prøve.
8. Har ikke lappen og ikke vil jeg ha den heller. Kjøring skremmer meg!
9. Begynte å stripe håret med røde striper på barneskolen.
10. Var en ekte nerd, allerede på barneskolen.
11. Elsker adventurespill!
12. Føtter må være de ekleste kroppsdelene som finnes.
13. Har 9 tatoveringer. 1 helix-piercing og 2x 12mm i ørene.
14. Har hatt 1x septumpiercing og 2x labrets (aka snakesbites). Og 3 hull til i øreflippene, men de ville ikke gro, fordi kroppen min er bajs på slikt :<
15. Spiller WoW.
16. Bruker fortsatt ikke sminke. Kun dagkrem.
17. Tror klesstilen min ville bare blitt kalt “hipsterlol” :<
18. Jobber hos Bakeverket AS, der lager jeg brød.
19. Gått i behandling siden 2007. Jepp, mye som fikses.
20. Spilte fotball i 7 år, på Sundjordet IF. Forsvar yo.
21. Fullførte Medier og Kommunikasjon.
22. Har jobbet på nettcafe, Shell, Carlings (i en uke..), Jack and Jones og nå Bakeverket.
23. Drømmejobben vil vært å jobbe med dyr. Synd at kattene ville drept meg pga. kraftig allergi. (ingen reaksjon på katt ligger på <0.35. Jeg ligger på 32.50)
24. Jeg har hatt brunt, sort, rødt, turkist og nå lilla hår.
25. Fikk hull i ørene da jeg var 10 år.
26. Spilte aktivt CS før.
27. Vært på TG (the gathering) 4 ganger.
28. Bodd i Bergen i 1 1/2 år.
29. Har 1 storesøster (den beste som finnes!).
30. Liker bedre å ta en rolig kveld hjemme med et spill enn ut å se på fulle folk.
31. Har sosial fobi og unnvikende personlighetsforstyrrelse.
32. Verste jeg vet er ignorante mennesker, gjerne uten selvinnsikt.
33. Er en skikkelig sucker for fakta.
34. Hadde det ikke vært for allergien min, så hadde jeg nok allerede hatt en hund. (Jada, jeg vet det finner allergivennlige hunder, det er dermed ikke sagt at jeg tåler dem :( )
35. Har ingen favorittfilmer. Eller sanger. Eller band/grupper. Jeg liker altfor mye til å kun velge 1.
36. Har en veldig rar interesse for sære, absurde, til tider groteske bilder.
37. Blir over-fascinert over folk som har talenter. Kan være hva som helst. Tegne, danse, synge, snakke flere språk, ta fine bilder.. Jeg kan ikke tegne en rett strek, ikke engang om livet mitt stod på spill.
38. Er nærsynt. Bruker briller så og si hele dagen.
39. Konstant redd for å ikke være bra nok.
40. Når jeg blir sint så rydder og vasker jeg. Effektivt!
41. Sover utrolig dårlig når jeg ikke er hjemme i min egen seng.
42. Humor er mitt største forsvar.
43. På mitt minste, så veide jeg 48kg (hadde akkurat flyttet tilbake til Porsgrunn og det var mye som skjedde). Nå ligger jeg på 57-58kg og trives igrunn med det. Kunne alltids hatt en strammere mage eller fastere rumpe, but hey. Man tager vad man haver.
44. Var innlagt i 4 måneder på Borgestadklinikken (i regi av Blå Kors) i VBM-gruppe, noe som har hjulpet og lært meg utrolig mye.
45. Enten så er jeg obsessed av noe, eller så er jeg totalt uinteressert. Ikke noen mellomting her i huset.
46. Første jeg gjør om morgenen er å sjekke facebook, bloglovin’ og youtube. (etter å ha tisset selvfølgelig!)
47. Har lite toleranse for idioti.
48. Vil gjerne ha gjort ting med en gang. Hater utsettelser!
49. Opprettholder alle avtaler jeg har, med mindre jeg ligger dødssyk. Flink-pike-syndromet is strong within this one! Er også 99.9% alltid tidsnok.
50. Jeg blir veldig fort reise/bil-syk. En tur fra Porsgrunn-Skien er alt som skal til (10 min ca. i bil)

I mangel av nye bilder, så får dere heller et gammelt et. Enjoy!

Oisann, glemte at jeg hadde en blogg gitt. Håper alle hadde en fin jul og en flott nyttårs-feiring. Det hadde jeg!

Så, etter nyttår har jeg fortsatt jobbingen. Det er ennå bare 2 dager i uken og halve dager, men jeg føler at det er nok, for nå. Er totalt utslitt når jeg kommer hjem. Føler derimot at jeg begynner å bli litt tryggere på hvordan ting gjøres og det er alltid en lettelse. Slitsomt å dra på jobb og “grue” seg fordi man vet ikke hva man skal gjøre eller om man vet hvordan det gjøres, hvem du jobber med eller hvordan de er. Merker at hver natt før jeg skal på jobb så ligger jeg som regel og prøver å se for meg hva jeg skal gjøre og hva som kommer til å skje. Kanskje jeg prøver å mentalt forberede meg på hva som skal skje.. noe som igrunn aldri funker.

Var hos psykologen på mandag. Da snakket vi litt om hva jeg ville jobbe med fremover og hun nevnte såvidt “å avslutte etterhvert”. Da kjente jeg at det ble litt innvedig panikk. Det er selvfølgelig ikke snakk om å avslutte neste uke,  men heller om noen månender frem i tid. Tenk om jeg ikke er klar? Jeg føler meg ikke klar. Men det kan også bare være frykt jeg kjenner på. Hvem skal jeg gå til om jeg begynner å gå tilbake til gamle vaner? Trenger en proffesjonel person sin mening om mine tanker som flyr til ALLE kanter. Jeg får vel nevne dette for henne neste time. Har nå i behandling i snart 5 år. Å skulle klare meg alene er en skummel tanke. Tenk om alt går rett vest?

I other words, så har jeg snart bursdag. Bursdagen min er jo litt spesiell. Da vil det være akkurat 4 år siden moren min døde. Klokken 13.00, 6. februar. Det blir litt lettere for hvert år, det skal sies.

Og, de som følger meg på facebook/instagram har sikkert fått med seg dette allerede, men håret mitt er nå: Lilla. Det ble lilla på lillejulaften. Følte aldri helt at turkis var meg, spesielt siden den var mer grønn enn turkis. Jeg liker denne mørke lillafargen bedre. Det ser blått ut på bilde til høyre, men fargen er veldig vanskelig å fange, men det ER lilla altså!

Nå som julen nærmer seg med stormskritt så er det nok mange som gleder seg til julehøytiden, ferie og kos.

Dessverre, så er det ikke alle som gleder seg. De gruer seg. Om lag 130 000 familier i Norge lever til enhver tid med psykisk sykdom og rusproblemer.  Mer enn 200 000 barn har foreldre som ruser seg på en slik måte at barna reagerer. Ca 15 000 barn og unge har foreldre som får behandling i psykisk helsevern (spesialisthelsetjenesten). Det er store tall. Og de alle fleste lever i disse hjemme, helt i hemmelighet. Det er tabu, flaut og skamfullt. Barn holder det skjult. Ikke nødvendigvis fordi foreldrene sier at de skal det, men fordi det er pinlig. Mange tror også at det er deres ansvar, mens andre tror det er deres skyld. Barn sier ingenting om problemene til foreldrene/foreldren til andre voksne og dermed kommer det sjeldent hjelp også.

En typisk, normal og slik en julaften (og forøvrig andre høytider) som alle barn skulle hatt ville vel vært der familie/venner samles. Det spises god mat, drikkes god drikke og praten går over alle hauger. Det er latter og glede. Den “hjemmelagde” riskremen med rødsaus er en hit og det er alle enig i. Barna løper bort til juletreet, ivrige etter å åpne gavene. Kanskje kommer julenissen også? Stikkordet er vel glede. Alle husker julaften som en gledens dag. Fra morgen til kveld.

For en som vokser opp med foreldre som ruser seg eller sliter psykisk så blir hele denne høytiden noe man gruer seg til. Det er mange fridager, noe som i vårt tilfelle, resulterte i hyppigere drikking og gjerne mer drikking, siden det ikke var jobb dagen derpå. Det er en uvisshet med foreldre som ruser seg. Man vet aldri hvordan kveldene blir. Slukner de bare ikveld eller blir det full ståhei? Blir det bare verbal slåssing eller fysisk slåssing? Kommer det til å gå utover oss fysisk ikveld eller ikke? Må vi rydde opp knuste glass ikveld også? Må vi gjemme oss bak gardiner fordi mamma er sur? Selv med uvissheten, så var det også alltid en visshet. Det kom til å bli alkohol, mye av det. Det kom til å bli krangling. Alltid. Det var bare graden av det som varierte.

I alle hjem er det forskjellig, så jeg kan kun fortelle hva som skjedde i vårt hjem.

Det varierte hvor vi var på julaften. Noen ganger var vi hjemme hos oss, alene. Andre ganger var vi på besøk eller så hadde vi besøk. Det var alltid en liten lettelse når vi hadde besøk eller var på besøk. Da ble det ikke alkohol. Før vi eventuelt dro hjem eller gjestene dro hjem. Men de gangene vi var alene hjemme ble det alkohol. Lille-julaften skal vel vanligvis være koselig, med Grevinnen og Hovmester på TV, mens barna pynter juletreet. Hos oss var det vel mer dram i glasset og krangling i bakgrunnen. Merkelig nok, så ble treet alltid, på et vis, pyntet.

Nå, i voksen alder, så ser jeg vel litt lysere på juletidene. Julaften er noe helt annet. Jeg tørr vel påstå at jeg ser frem til julaften, enten den feires i Skien eller Larvik. De siste feiringene jeg har hatt er slik en julaften skal være. Jeg er voksen nå og kan bestemme selv hvordan jeg vil feire julen.

• Kirkens SOS: 815 33 300
• Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
• Rustelefonen: 08588
• Hvis du er barn eller ungdom: Alarmtelefonen 116 111 er for barn som blir utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep. Også voksne som er bekymret for barn og unge, kan ta kontakt med sentralen. Å ringe dit er gratis. Les mer om Alarmsentralen for barn og unge her: www.116111.no
• Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

Her er litt av det jeg ønsker meg til jul i år. Kanskje noen av dere får noen tips!

På toppen av lista ligger denne babyen. Dyrt som faen og ingen forventninger til å få det, men det er lov å drømme. // Canon Eos M – 6099,- hos fotovideo.no

Disse to fantastiske jakkene fra The Ragged Priest // Gnarly Denim Jacket (black) £95 // Shellshock Camo Jacket £70 .

Disse to søte bøkene fra Manuela, damen bak passion4baking.com

Abonnement på blader fra Bladkongen.no

Siden jeg har blitt en ivrig te-drikker, så hadde Mummikopper gjort seg! Disse er jo så fine!

Studded Levis Jacket med Marvel Comic print på ryggen, som i mine øyne er HELT perfekt // Nevernaked.com – 1999,- .

Det har vært stille her LENGE nå. INNSKILL! Kan igrunn bare begrunnes i latskap og en enorm mangel på skrivelyst. Har jo ting jeg kan fortelle om, men det er skummelt. Føler det blir så mye mer press når man går “offentlig” med store “kunngjøringer”.

Ok, kunngjøring: Jeg har nå vært i arbeid 1 måned. Langt ifra 100% stilling, men det er da noe. 2 dager i uken så jobber jeg hos Bakeverket i Porsgrunn. Jeg ville lete etter en jobb der jeg kunne unngå kundekontakt og kundeservice så godt jeg kunne så denne jobben faller jo perfekt inn under den kategorien. Bare det å være ute blant så mange mennesker 2 ganger i uken er nytt for meg. Men det er jo en relativt fast gruppe mennesker jeg har å forholde meg til, så det går greit. Det er totalt 5 stykker som vet at jeg har sneket meg ut i jobb, så dette er skummelt.

Psykologen og jeg kom frem til at jeg har i teorien 2 jobber. Jobben på Bakeverket og jobben jeg gjør i hodet mitt hver gang jeg er på jobb. Det foregår sikkert ørten ting oppi der, som kan trigges av den minste ting. Hver eneste samtale, setning, ord og tonefall analyseres frem og tilbake i hodet mitt. Hele tiden. “Hvorfor snakker han så morsk til han?” “Hva mente hun med det?” “Er det bare meg de snakker sånn til?” “Ler de av meg?”. Listen kan fortsette.

Den logiske delen av meg tenker “Psst, nå over-tenker du igjen.. stopp!”. Mens den usikre delen av meg roper “Herregud, jeg er så dum, jeg får det ikke til!”. Den siste tanken kan fort komme når jeg blir satt til å gjøre en ny oppgave, som gjerne går litt fort. Man kan jo ikke stoppe opp hele brød-prosessen fordi jeg ikke klarer å sette på et brødmerke fort nok. Så da må jeg heller lære meg det og det fort som faen. En ting er jo selvfølgelig at en hver person ville vært nervøs i en ny jobb og nye situasjoner. Og det blir jeg jo. Men i tillegg kommer disse tankene når jeg ikke får til noe 100% perfekt første gangen. Jeg er både dum, ubruklig og mislykka. Fordi det er jo bare jeg som ikke får til slikt. Det er sistenevnte jeg må jobbe med. Det sies at jeg ikke er så mislykka (psykologen sier hvertfall det.. heh), men jeg får meg ikke til å tro på det.

Kanskje når jeg blir litt mer varm i skjorta og føler at jeg får dreisen på ting, kanskje DA kan jeg tørre å pirke borti tanken på at jeg ikke er helt mislykka. Håper dere krysser fingrene for at jeg ikke føler en stor trang til å rømme vekk fra jobb og omverden igjen etter jeg trykker “Publish” på dette innlegget.

Glemte jo helt å vise dere at jeg faktisk ikke er rødhåret lenger. Ble lei, så da var det bare å ta en avfarging og prøve noe nytt. Vad tycks? Veldig uvant for meg, men jeg tror jeg kan like det. Fargen jeg har brukt er La Riche Directions Turqoise. Er endel grønnskjær i den, da basen min var ganske så gul.

Basen etter avfargingen. Må si den tok ganske bra.

Etter 2 påføringer mer farge. Ser litt patchy ut på bildene, men synes ikke det ser slik ut i virkeligheten.

Jepp, da har jeg kommet hjem fra en fin og slitsom helg. Slitsom på en god måte. Dro innover til Sverige, nærmere sagt Gøteborg, på fredagsmorgenen. Sammen med Danna, Natalie og LP gikk turen innover fort og fint. Jeg hadde klart å få med meg fine folk til å bli med til Sverige, da jeg skulle tatovere andre låret mitt. Det ble bare jeg som skulle tatovere meg denne gangen, kanskje det blir en av de andre neste gang?

Uansett. Lørdag skulle brukes til å bli påført smerte, for så å betale 10.000,- for det. Galskap? Jepp. Verdt det 110%? Jepp. Jeg ville selvfølgelig at Victor skulle gjøre andre låret mitt også, siden han hadde gjort første. Vi kom i gang rundt 14:00. Etter en 3 timer uten nevneverdige problemer begynte jeg å bli litt “lightheaded” og ba om en liten pause så jeg kunne hive i meg litt mat og få litt luft. 30 minutter gikk og vi fortsatt til kl. 20:30. Da kunne han endelig si “I think we’re done!” og jeg spyttet ut i respons “what? YAY!”. Det gjorde usaklig vondt en periode, men hva er det ikke litt bedøvende spray ikke kan hjelpe til med? Resultatet er beyong amazing.

Vi stilte i “Best of Saturday”, men vant dessverre ikke. Men jeg tror vi kan si at vi hadde en solid 2. plass (selv om det kun var 1. plass).

For å skippe den kjipe teksten og hoppe rett til det som sikkert er hakket mer interessant: bilder!

Stensil på / Litt igang / Fortsatt litt igjen

Venstre: Fra ifjor – Høyre – Helt fersk og ferdig!

Prøve å skrive litt psykisk helse igjen og ikke bare unyttige innlegg.

Nevnte såvidt at jeg hadde hatt en panikkanfall da vi hadde ferie for noen uker siden. Har bl.a. diagnosen Agorafobi m/panikk.

Agorafobi er frykt for åpne plasser eller sosiale situasjoner med mange mennesker til stede. En person med agorafobi har angst når han er borte fra hjemmet, oppholder seg i større folkemengder eller befinner seg på steder med mange mennesker til stede.

Angsten fører med seg at pasienten prøver å unngå de situasjoner eller objekter som utløser angsten (nye, ukjente steder). Slik kommer angsten til å prege pasientens sosiale liv. Et karakteristisk trekk hos fobikeren er forventningsangsten som inntreffer når han forutser at han kan møte angstutløsende faktorer.

Personer med agorafobi vil ofte vise unngåelsesadferd, og ha forventningsangst. Symptomene opptrer ofte for første gang i forbindelse med at anfall av panikkangst. Dersom en person fyller kriteriene til diagnosen agorafobi og samtidig fyller kriteriene til panikklidelse, kan man sette diagnosen Agorafobi med panikklidelse (F40.01 i ICD-10).
Differensialdiagnostisk kan agorafobi noen ganger være vanskelig å skille klart fra sosial fobi og engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

Har også ovenfornevnte Unnvikende personlighetssforstyrrelse, men det er ikke temaet idag (sa jeg, og hørtes ut som en lærer).

Har snakket mye om dette med psykologen. Jeg har hatt en stor tendens til å stenge meg selv inne, da jeg har vært redd for å få panikkanfall ute. De gangene jeg dro ut, dro jeg som regel til kjente steder. Der jeg visste om alle utgangene og hvor toalettene var. I tillegg kunne jeg bruke mobilen min som en trygghetssøkende strategi, om det ble for ille.

Uansett. På ferie. Vi hadde kjørt hele torsdagen og begge var nok slitene av dette. Men, nå var vi jo på ferie på et nytt sted, så vi dro ut for å spise litt mat. Vi fant et lite sted som serverte thai-mat av noe slag. Nudler med kjøtt. Etter jeg hadde spist meg goood og mett (liker ikke metthetsfølelsen, da jeg ofte innbiller meg at om jeg spiser for mye, så blir jeg kvalm og kan kaste opp..) så tusler vi tilbake til hotellet. På veien tilbake tenkte vi “hey, vi går innom den ene butikken inne på kjøpesenteret for å kjøpe litt brus og snacks!”. Vi går mot kjøpesenteret og inn. Allerede på før vi kom inn begynte jeg å kjenne angsten komme snikende. Men som jeg har lært meg i det siste, så skal jeg bare tenke “Jaja, so what om jeg får litt angst, ikke noe farlig med det!” og det har fungert kjempefint for meg. Men ikke nå. Kjente at det ble verre og verre for hvert steg vi tok, lenger inn i det ukjente, store og menneskefylte kjøpesenteret. Innen vi hadde kommet til butikken vi skulle til, så stod jeg midt i et panikkanfall. Hadde ikke kjent på et panikkanfall på over 1 år, så jeg ble mildt sagt tatt på senga.

Jeg prøvde å stå litt i det, kjenne på angsten. Overbevise meg selv om at: Dette er ikke farlig. Anfallet kan ikke gjøre meg noenting. Men den gang ei. Jeg kunne ikke overbevise amygdala idag. (Amygdala: Fryktsenteret i hjernen, som tolker denne situasjonen som livsfarlig for meg og vil at jeg skal flykte). Jeg tar opp mobilen (noe jeg egentlig skal prøve å unngå, slik at jeg ikke blir avhengig av den i slike situasjoner). Trykker febrilsk på den. Finner frem et eller annet spill. Husker ikke hvilket engang. LP spør om det går bra. Jeg glefser til “Du kan ikke snakke til meg!”. Han prøver å flytte litt på meg, siden jeg frøs opp rett foran inngangen til butikken. “Ikke ta på meg!”.

Jeg hadde glemt hvor ille det var. Alle symptomene. Den forferdelig kvalmen. Hjertebanken, som får det til å kjennes ut som hjertet skal sprenge. Hetetoktene. Svimmelheten. Alt på en gang! Kaos. Jeg klarte ikke å få noen av tingene vi hadde snakket om i timene til å fungere. Å skifte fokus fungerte ikke. Å kontrollere pusten fungerte ikke. Jeg ville ut! Jeg hadde ingen ide om hvordan jeg skulle komme meg ut derfra og det skapte bare mer panikk.

Jeg klarte til slutt ikke å stå  i det mer og sa at jeg måtte ut. Nå. Vi kom oss fort ut. Allerede på veien ut merket jeg at det løsnet. Vel ute så hadde anfallet halvert. Så fort kan det komme og gå.

I etterkant har jeg følt meg svak. Svak og mislykket fordi jeg ikke klarte å håndtere situasjonen slik jeg skulle ønske. Jeg skulle jo ikke bruke mobilen. Jeg skulle jo bare tenke “Jaja, so what?”. Men jeg fikk panikk. Jeg hadde jo stålkontroll, trodde jeg. Men alt det logiske og fornuftige forsvant ut vinduet, sekundet panikken slo inn.

Mentalt så har jeg nesten banket meg selv opp fordi jeg feiget ut og flyktet fra situasjonen. Mislykket. Psykologen sier at hun synes ikke det. Jeg var tross alt sliten. Det var et nytt sted. Jeg hadde spist mye og var mett. Og jeg har avansert angst-treningen min, til et nytt land faktisk. Det ville vært rart og nesten et mirakel om jeg ikke hadde fått et panikkanfall.

Jo, hun har jo forsåvidt et poeng. Men jeg er jo “annerledes”. Det er andre regler for meg, enn for alle andre. Hadde en venn av meg fortalt meg denne historien så hadde jeg sagt “Vet du, du er bare menneske og du blir ikke frisk på 1 dag. Du har ikke feilet!”. Men det gjelder ikke for meg.

Bare sånn for å toppe innlegget, så legger jeg med et bilde. Av meg. Fordi man skal visst ha bilder i blogginnlegg.