Marte Forsberg

05032012

Var hos psykologen igjen idag da. Er jo der 1 gang i uka, varierer litt hvilken dag det er. Etter forrige time så var jeg irritert på B (vi kaller henne det) da jeg dro. Aller mest pågrunn av en misforståelse, men jeg var irritert non the less.  Vi lagde ABCD-skjema over hvorfor jeg synes det er så ubehaglige å  dra ut på byen en lørdagskveld. Det er både uforutsigbart, masse fulle folk, bråk støy, kanske slåssing, spying og generelt en stemning som jeg ikke er glad i. Så skulle vi rangere denne nervøsiteten på en skal fra 1-10, der 1 er ingenting og 10 er mye angst. Jeg satt en 7. Så snakket vi litt løst og fast om hvordan en typisk kveld ute ville foregått. Jeg sier at det pleier å starte med nervøsitet i forkant. Når vi er ute så er jeg alltid veldig på vakt. Hele tiden. Slapper ikke av. Skjer det noe, så følger jeg med. Jeg registrerer og er på vakt om folk er sinte, overstadig beruset eller ufine. Jeg skvetter til om noen roper eller skriker. Det skjer alltid noe og jeg er alltid 100% beredt. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer skal skje, men det er ofte veldig stressende for meg.

Uansett. Så forklarer jeg at ofte når vi er på vei hjem fra en bytur f.eks så kan vi snakke og le av alle de rare menneske og de dumme tingene de gjør. Og da sier B “men hvordan kan du ha 7 i nervøsitet om du kan le av det etterpå?”. Dette tolket jeg som at hun ikke trodde på det jeg sa. At hun tvilte ved min 7’er. At jeg ljugde. Jeg merket at jeg ble nervøs. Jeg følte jeg måtte overbevise henne om at jeg ljugde ikke og at jeg faktisk er veldig nervøs før vi drar ut. Men jeg rakk ikke. For da var timen over. Og jeg klarte å holde igjen tårene. Såvidt. Hun merket ikke noe. Lettet, men også irritert. Hva mente hun med det?

Hele uken, helt til timen idag, har jeg irritert meg over det hun sa. Grublet. Veid for og imot å ta det opp i timen idag. Først tenker jeg “nei, nå overreagerte jeg sikkert, hun ville jo ikke gå å tro at jeg ljuger.” Så kommer tvilen og sier “Men tenk om hun tror du ljuger da.. og kanskje hun begynner å tro at jeg har ljugd om ALT annet jeg har fortalt henne!”. Det ble mye kaos oppi hodet mitt en periode. Men jeg tenkte rasjonelt og kom frem til “Siden jeg nå har brukt SÅ mye energi på å gruble på dette, så tar jeg det opp. Basta.” Vi har jo snakket om å være ærlige i timen, så da tok jeg henne på ordet og var ærlig idag.

Jeg hater å gi kritikk. Eller ros for den saks skyld. Jeg vet jo aldri hva slags reaksjon jeg kan få. Personen kan bli sint på meg. Og jeg er den kjappeste til å flykte fra en konflikt. Hater det. Og når jeg skal gi ros så er jeg nok redd for at det ikke skal virke ekte. Tenk om de tror jeg ljuger til de.  Så det var det skumle med å skulle ta opp situasjonen i timen idag.

Men hun ble ikke sur. Eller irritert. Hun husket situasjonen jeg snakket om. Vi tok og skrev opp ABCD-skjemaet på tavlen igjen (samme som forrige time) og gikk gjennom det som ble skrevet der. Jeg forklarte hvordan jeg hadde tolket det hun sa på. Og hun forklarte det hun egentlig mente og sa at det kom ut på feil måte.

Vi brukte hele timen på dette. Og det var deilig å bli ferdig med det. 100kg lettere. Så det hjelper å snakke ut om ting. Og det er ikke alltid jeg som overreagerer. Tror jeg.

Category: psykisk helse

Tagged:

12 Responses

  1. liseliten says:

    Ah, så bra du bringte det opp igjen og at dere fikk snakket om det, bli ferdige. Det er grusomt å gå og la tankene surre i lang tid. Viser bare hvor viktig det er å være ærlig om det som plager en. Bra :)

  2. elfhybrid says:

    Høres kjent ut. Har avtale med min psykolog at jeg kan skrive mail om det er noe som har plaget meg, eller om det er noe jeg vil ta opp. Heldigvis.

  3. Laila says:

    Veldig bra at du turte ta det opp, sånn at du fikk svar og forklaringer, samtidig som at du fikk letta på det du hadde grubla på :)

  4. Så flink du er som tok det opp -et steg i riktig retning, hadde det vært meg ville jeg nok ikke turt og gnagd på det lenge, antakelig fått angst og lagt med ned for å dø litt inni meg.

    Jeg liker å lese det du skriver.. :)

    • Følte at den ene uken jeg gikk å tenkte på det var en evighet. Med mye veieng for og imot. Men jeg hadde nok irritert meg enda mer over det om jeg IKKE hadde tatt det opp. Men det er sånt man må kjenne etter selv :)

      Og takk. Er veldig hyggelig at du tar deg tid til å skrive noen små ord til meg! :)

  5. Linn L. says:

    Så bra at du tok det opp! Som du sier, du brukte jo en uke på å gruble på det i ettertid… Er det ikke rart hvor fort ting kan misforstås?

  6. Celine says:

    Liker åpenheten din – herlig blogg. Du har fått en ny leser. Stå på!

Leave a Reply

%d bloggers like this: