11012012
Jan 11, 2012, av Marte Forsberg
Helga er bestått. Det ble både en tur til Ikea OG Sverige. Kan tru jeg var sliten når vi omsider kom hjem, etter 11 timer på farta. Men nå har vi masse brus, bacon, nye kontorstoler og grønne plast-blomster.
Imorgen skal jeg til ny samtale og jeg har nettopp gjort hjemmeleksene mine. Jepp, jeg får hjemmelekser.. eller hjemme-oppgaver da.
Jeg skulle skrive ned hva jeg egentlig mente når jeg sa “jeg er så skada i huet”, registrere kvalme, skrive ned flere situasjoner der jeg tror denne “jeg er håpløs”-tanken ligger bak og ødelegger og å begynne å tenke så smått på NAV og den driten der.
Når jeg sier jeg er “så skada i huet” så mener jeg vel egentlig at jeg føler meg så annerledes og “rar” i forhold til andre normale, fungerende mennesker. Har jo alltid følt det slik, så lenge jeg kan huske. Jeg føler ikke at jeg tenker eller føler noe av det samme som andre gjør, noe som helt sikkert ikke stemmer. Men det er slik det føles. Jeg føler meg rett og slett som ut utskudd.
Kvalmen har jeg ikke merket noe til, phew!
Situasjoner der jeg tror håpløsheten og mislykket-følelsen trår til, det er et par. Jeg snakker ikke om følelser, med mindre jeg “må”, det føler jeg er en svakhet. Jeg er iskvinnen, bwahaha.
Jeg liker IKKE å gråte foran folk, ødelegger iskvinnen-imaget mitt. Jeg liker IKKE å si nei til folk, mest fordi jeg hater konflikter og konfrontasjoner. Jeg prøver ikke nye ting eller møter nye folk med mindre jeg må. De kan jo se at jeg er helt rar og dum og det ville vært driti ut. Og mest; jeg hater store forpliktelser. Tenk om jeg ikke klarer å fullføre oppgaven/jobben eller hva nå enn det skulle vært. Eller at jeg failer så miserabelt.. det kan jo skje siden jeg er useless. Hvorfor utsette seg selv for slikt når man kan unngå det ved å råtne hjemme? Tap/tap-situasjon. Om folk gir meg komplimenter så kommer det et sarkastisk “Heh…” mens jeg tenker for meg selv “Det sier du for å være høflig.. godt forsøk da..”.
Så ja, sånn fungerer hjernen min når det gjelder.. alt. La oss male et svart teppe over hele tilværelsen og bli inne istedet.
“Skaden” er nok den at selvbildet/selvtilliten ikke akkurat er på topp. Du dømmer deg selv nord og ned (som sånn sett egentlig er det samme)Jobben blir å finne fram det som skal til for at du får litt tro på deg selv. Lykke til med timen :)
Sånn ja, si “useless” i stedet, det er myyye bedre enn “skada”. Haha, tulling :p Men jeg kjenner meg igjen, jeg gjør det.. Masse lykke til med timen :)
Lykke til med timen! <3 Du er god <3 <3 <3
Hoppas allt är bra med dig ikväll! Haft en bra dag i övrigt?
Förresten, är du som jag – som lätt glömmer tider? Eller gillar du egendesignat? Ta då chansen att va med och tävla om en personlig almanacka: http://nilssonpettersson.blogg.se/2012/january/vinn-en-personlig-almanacka.html
SV: Ja det er veldig økonomisk :) Liker godt denne ordningen ;)
Hei! Vil bare si at jeg synes du er kjempe tøff som tør å stå fram slik med dine psykiske lidelser. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og sliter fryktelig selv.
Kunne du kanskje ha skrevet litt om dine erfaringer om å gå så offentlig frem om dette? Selv har jeg utrolig vanskelig for dette, og har kunn åpnet opp for mine aller nærmeste. Og det først etter 7-8 år. Jeg går selv på Aap, og føler nermest at jeg “lyver” når andre spør om hvorfor jeg ikke er i arbeid ol. Vil du anbefale å heller bare være helt åpen om det? Hvordan har du blitt/blir du tatt imot?
Tusen takk!
Og igjen, synes du er tøff altså! :)
Hei og takk for fine ord! :) Skal absolutt prøve å få skrevet ned et innlegg om erfaringene mine med å være åpen og offentlig om psykiske lidelser!
Og du er også tøff, selv om du ikke har gått så offentlig ut som meg. Det er ikke for alle, du må finne det som passer for deg :) Stå på du!