M a r t e F o r s b e r g dått N o

Hurra for Malin som skal venter en liten jente i Februar. Dette må selvfølgelig feires med god mat, kaker, potetgull, flotte jenter og artig samvær. Ble noen bilder fra gårsdagen.

Dette innlegget er ikke rettet mot noen av dere faste, snille lesere som gir meg mange gode tilbakemeldinger. Heller til de som lusker i bakgrunnen og velger å gi uttrykk for ting på andre steder. Nei, jeg kommer ikke til å gå ut med noe informasjon om dette, men har fått et visst inntrykk idag.

Idag fikk jeg det inntrykket av at noen tror jeg skriver så åpent og ærlig om mine problemer fordi jeg vil ha oppmerksomhet. Hvis det var tilfelle så hadde det vært en dyr pris å betale for litt oppmerksomhet.

Grunnen til at jeg faktisk er så åpen om ærlig om dette er for å kanskje hjelpe andre med å skaffe hjelp. Å gi andre litt håp om at det er hjelp å få, at man ikke er alene, selv om det faktisk kjennes slik ut. Noen har hengt seg opp i at jeg skriver åpent om min start og avslutning på diverse legemidler. Dette er også ment som informasjon. Det kan jo faktisk hende at andre har andre erfaringer. Eller lurer på virkning eller bivirkning. Derfor velger jeg å skrive ned MIN erfaring.

Jeg skriver åpent om hva jeg har gjort for å prøve å få mitt liv på rett kjør, men det er jo klart at noen bare må bruke dette mot meg. Kanskje ikke direkte, men det ikke vanskelig å lese mellom linjene. Jeg håper at denne bloggen kanskje kan gi litt innsyn i hvordan jeg har hatt det, hva jeg gjør for å forandre ting.

Om folk tror jeg skriver om dette for å få oppmerksomhet, sympati eller annet så har de virkelig misforstått. Ja, jeg valgte å ha en jævlig oppvekst så jeg kunne skrive om det senere og få oppmerksomhet. DER tok dere meg. Jeg er busted. Alt det harde arbeidet for å få noe å kunne skrive om, også blir jeg avslørt. Faen.

Det er faktisk trist, og ikke minst fornærmende at noen kan tro at jeg gjør dette av såpass feil grunner. Nei, jeg sitter ikke å griner av dette, men kjenner jeg blir mektig provosert over ignorante idioter som lirer av seg kommentarer de ikke har noe grunnlag for å skrive.

Så til dere (dere vet nok hvem dere er) som har så store vrangforestillinger om meg; Dere må virkelig gå inn i dere selv og se hvem som egentlig har problemer her. Jeg trodde jeg tenkte det verste om folk, men det er tydelig at andre er verre enn meg, og jeg ser nå hvor fælt det egentlig er.

Skjerp dere!

Er som vanlig tilbake på Ibsen. Tok en tur med damene til Herkules idag, kom hjem med en pakke Nivea Defining Clear-up Strips. Nesa mi er jo overgrodd av sorte prikker og jeg tenkte det var verdt et forsøk.

Og jaggu ble ikke nesa mi som en babyrompe? Og ikke minst prikkfri! Jeg kommer til å sitte å ta på den i hele kveld. Så fin og ren’a gitt! Denne anbefales! Fåes kjøpt på Vita til 58,-.

Nam!

Da er det snart tid før trening. Sprek som jeg er. Dette med blogging fra mobilen er artig. Har jo ingen passende bilder på mobilen, så random bilder er på sin plass.

Fant et koselig bilde av meg og Sofie :) her er vi på date, ilu lzm <3

Da kan jeg skrive innlegg fra mobilen. Spenstig! :3

Ny jakke ble kjøpt inn igår. De hadde ikke flere igjen i butikken, så da bestilte jeg den fra nett istedet. Fine jakken!

Jakke fra H&M 599,-

Det gikk bra igår. Det var skummelt, slitsomt og en lettelse. Jeg fikk fortalt det jeg ville og jeg fikk så utrolig mange flotte tilbakemeldinger. Det ble påpekt ting jeg visste om og ting jeg faktisk ikke har tenkt over engang. Så for meg ble det både bekreftelser og overraskelser. Jeg har en så flott gruppe med utrolig flotte damer.  Tror ikke jeg kunne bedt om en bedre gjeng damer. Fryktet i starten at jeg kom til å henge med en gruppe snerpete kjerringer som kom til å kikke stygt på meg fordi jeg ser annerledes ut (generalisering kor?) men de liker det jo faktisk, synes jeg er tøff som er meg selv. Og etter igår skal jeg prøve å bli meg selv enda mer. Prøve å bryte ned det tøffe ytre mitt (altså, ikke leke så jævla tøff og hard). Jeg må også jobbe med å ikke fortelle alvorlige og vanskelige ting på en ironisk/sarkastisk måte. Galgenhumor har blitt mitt forsvar mot å komme for dypt inn på ting som har såret meg og det ufarliggjør mange situasjoner som egentlig ikke skal avvæpnes.

Det har også blitt merket at jeg har blitt mer sosial, utadvendt og lettere å komme i kontakt med etter jeg sluttet med Cipralex. Personlig så har jeg følt at jeg har blitt mer innadvendt og tilbaketrukken, men alle i gruppa sa det motsatte så jeg tar sjansen på å stole på det de sier. At jeg har begynt å tenke mer og kanskje kommet mer i kontakt med det på innsiden, betyr det ikke at jeg har blitt mer innadvendt, selv om jeg føler det slik.

Masse positivt tilbake også. Jeg er visst veldig voksen for alderen, noe som alltid er gøy (nei, dette var faktisk ikke ironi). Jeg har humor (da mener de ikke galgenhumoren min), tar fine bilder (burde følge opp dette mer) og er uhøytidlig. And the list goes on..

Men ja, veldig glad for at jeg er ferdig med det, og også veldig fornøyd med hele prosessen :3 (da mener jeg ferdig med prosessen med egenhistorier, ikke oppholdet. Er jo ikke ferdig før 9/12).

Gammelt, men flott bilde!

Ja, jeg har så og si ingenting å skrive om. Er som vanlig hjemme på perm, slapper av så godt jeg kan. Det er 4 helger til oppholdet er ferdig. Jeg er imponert over hvor fort 3 mnder (er vel igrunn over 3 mnder, men jeg gidder da ikke telle på dagen) går. Selvfølgelig skal det bli deilig å sove leeeeeeeeeenge, ta dagene som du selv vil, spise hva du vil, når du vil. Men er noe med tryggheten der jeg er nå. Vi vet akkurat hvor vi har alle, hva vi har å forholde oss til. Innetider, spisetider, medisintider. Alt. Og har vi mye å tenke på, noe vi lurer på, føler oss nedfor så har vi alltid noen å snakke med det om. Enten det er personale eller andre gruppemedlemmer (nå høres det jo ut som jeg er med i en sekt her.. But no). Det er trygt å vite hva man har å forholde seg til.

Mange på gruppen min kunne godt tenke seg å være der 3 mnder til. Akkurat det utsagnet der vet jeg ikke helt om jeg sier meg enig i. Jeg er hjemmekjær, og synes 3 mnder har vært lenge nok, men hadde jeg vært innstilt på 6 mnder, så hadde jeg nok godtatt det.

Til Onsdag er det min tur til å fortsette på egenhistorien min, deretter få tilbakemeldinger på den. DET blir nok en utfordring, da jeg ikke er god på tilbakemeldinger, gode eller dårlige. Samtidig så er jeg så usaklig sår og griner jo for ingenting om dagen kjennes det ut som. Og jeg er ikke en person som skal gråte foran andre, det er jo et tegn på svakhet (kun i mitt forvrengte hodet er det slik selvfølgelig). Men vi får ta det som det kommer, griner jeg, så griner jeg.

Et høyest upassende bilde i forhold til teksten, men dog

.. Til jeg er ferdig her. Tida har gått helt sinnsvakt fort, og jeg er litt urolig for når vi er ferdige. Tenk om alt bare raser sammen når jeg drar ut herfra. At jeg ikke har lært noenting? At alle de dårlige vanene kommer tilbake? Og jeg stresser noe veldig med at jeg MÅ finne jobb sekundet jeg kommer ut herfra. Jeg blir stresset herfra og til månen ved bare tanken. Det er sikkert mange som kan tenke at “Ikke jobb.. pfft, latskap!”. Men man skjønner vel ikke hvordan en depresjon fungerer med mindre man har hatt eller vært i en selv. Nei, jeg er ikke lat. Jeg skulle gjort så mye for å kunne fungert som et normalt menneske. Med livslyst. Og en jobb som jeg trives i, en fin leilighet, økonomisk sikkerhet. Men det er slik jeg håper ting skal bli når jeg er ferdig her. Hvertfall et steg nærmere.

Det ordner seg for snille piker sier de, så da burde jeg få gull og grønne skoger.