M a r t e F o r s b e r g dått N o

Hele oppveksten og til den dag idag så har jeg alltid følt meg som et utskudd. Utilpass, annerledes og fremmed. Jeg har alltid tenkt at “vel, noen er jo faktisk litt “utskudd” og kanskje jeg bare er et slikt et”. Kanskje jeg er annerledes og ikke jeg gjøre noenting med det. Husker at jeg synes det var lett å late som man var som alle andre, tenkte som alle andre og oppførte seg som alle andre. Spesielt på ungdomsskolen. Der skulle alle være like. Likt kledd, snakke likt, henge med de samme folka og høre på den samme musikken. Gud forby de som ikke hadde Buffalo-sko, Miss Sixty bukser og magekorte topper. Jeg hadde Miss Sixty bukser, opptil flere. Buffalo-sko hadde jeg også. Og dette var nok til at man følte seg litt som de andre. Eller, de merket hvertfall ikke på deg at du var annerledes. Det skulle ikke mer til. Men jeg følte titt og stadig at jeg tenkte annerledes, følte meg annerledes og hadde kanskje ikke heeelt de store interessene for ting som var populære på den tiden. Men for å unngå alle spørsmålene så latet jeg som. Det var så lett.

Nå den dag idag er jeg veldig bevisst på at jeg er annerledes (ja, vi er jo alle unike, men jeg mener ikke i den forstand nå). Og nå prøver jeg heller å tenke at “Jaja, heller litt unormal enn normal”.  Jeg vet jo nå at jeg er tenker, oppfører, oppfatter og tolker ting veldig annerledes i forhold til de fleste andre pga. oppveksten min. Jeg klarer ikke relatere til ting på en normal måte som de som ikke har hatt samme oppvekst som meg. Om jeg skulle nevnt det første gode barndomsminne som comes to mind nå da hadde jeg slitt. Jeg må tenke grundig, hardt og langt tilbake. Likevel kommer jeg ikke på noen. Jeg har ingen gode ferie-minner, bursdagene mine husker jeg ikke, høytidene husker jeg ikke. De er kanskje mer fortrengt enn glemt. Feriene bestod av billig alkohol i store mengder. Det ender aldri pent.

Der alle andre har fine minner å relatere til så har jeg ingen. Folk snakker om de fine feriene de har hatt, de beste bursdagene og de koslige høytidene. Jeg har ikke noen å relatere eller huske på. Men jeg har blitt vant til det. Nå vet jeg hvertfall hvorfor jeg føler det slik. At jeg ikke relatere meg til noen eller noe.

Jeg er kanskje ikke noen utskudd. Jeg var kanskje bare.. uheldig? Går det ann å forandre tankegangen og følelsene sine eller forblir man slik?

Kan igunn ikke skryte på meg at jeg “styler” håret, mer at jeg tørker det med hårføneren og vips! Finito! Tok meg den friheten igår å ikke føne det. Da ble jeg pen.

Litt blandede følelser om denne dagen. Valentinsdag – oppskrytt. Fastelaven.. boller! Morsdag – Vet ikke. Morsdagen året etter mamma døde. Det er spesielt. Men jeg håper alle setter pris på det de har. Ikke ta ting for gitt. Feire mødrene deres!

Jeg skal sende min en varm tanke.

Fikk en liten forespørsel fra Guro om jeg kunne vise frem alle tatoveringene mine og skrive litt om de og jeg sier ikke nei til å vise frem fin kunst!

• Dette er den første tatoveringen jeg tok, på høyre håndledd. Det er en tatovering av en liten gnom, som skal være en henvisning til WoW, som jeg har spilt siden 2005. Jeg spiller fortsatt, men kunne godt spart meg for denne blekkflekken. Denne ble vel tatt da jeg var 19 år. Pris: 1000,-

• Dette er da min 2., som er tatt på venstre hofteben. Den er vel tatt mer som et humoristisk innslag pga av min opprinnelse fra sør-Korea. Tatt da jeg var 19-20 år. Kunne godt vært utført bedre, men på denne tiden tok jeg det første og beste. Synd. Den sladdede delen er personummeret mitt. Pris: 1500,-

• Denne befinner seg på høyre skulder og er av den søte damen Lenore (fra tegneserien ja). Denne har vel igrunn ingen betydning, forruten at jeg synes hun er så søt. Tatt når jeg var 20 år tenker jeg. Kunne også vært utført bedre, men helt grei. Pris: 1500,-

• Nå begynne vi snakke avhengighet. Denne ble tatt i 2007, da jeg bodde i Bergen. Den ble tatt av Tomas Brudvik på Lets buzz. Det tok endel sittinger for å bli ferdig med denne, muligens rundt 10-12 timer totalt. Men definitivt verdt det og jeg er kjempefornøyd. Motivet har ingen spesiell betydning, forruten om at det er tatt fra en Tokidoki-plakat jeg fant en gang for lenge siden og siden den tid bestemte meg for å at DET motivet vil jeg tatovere. Pris: 7000,-

5.

• Denne ble tatt i 2009 på OTC (Oslo Tattoo Convention) av Dalmiro fra South of Heaven.  Satt totalt i 8 timer (med en 20 min pause). Den ble også tegnet for frihånd, etter referanse. Merket det heftig godt inn i 6 time, men jeg skulle bli ferdig. Ble kjempefornøyd med resultatet og jeg stilte i Best of Saturday, men vant dessverre ikke. Denne er vel mest en referanse til min asiatiske opprinnelse igjen og jeg elsker den japanske stilen. Det er vel mer en 3/4 sleeve enn en halfsleeve og en vakker dag skal jeg nok få den til å bli en hel sleeve. Pris: 10.000,-

Planer fremover er vel en ny sleeve, vet ikke helt hvilken stil ennå, men jeg har god tid. Tenker også å ta en liten minne-tatovering til ære for Mamma. Sånn i bunn og grunn tenker jeg at alle tatoveringer bør ikke ha en Miami-ink-tårevåt-historie bak seg. Jeg ser mer på kunster og det estetiske enn historien. Folk rynker vel litt på nesa av det utsagnet, men det mener jeg. En fin historie bak tatoveringer er fint, men ikke nødvendig.

Folk spør og tenker ofte “men hva om du ombestemmer deg?” eller “Tenk hvordan de ser ut når du blir gammel da!”. Jeg tenker “Herregud, stfu!”. Neida, men jesus fred. Mind your own business. Min kropp, min kunst og jeg gjør hva jeg gjør. Selvfølgelig, folk skal få mene det de mener, men la meg få mene det jeg mener. Jeg kan ikke ombestemme meg og det har jeg ikke gjort ennå heller. Jeg liker kunsten min. Og når jeg blir gammel? Om jeg lever til jeg er 80 så er nok sjansen liten for at jeg sprader rundt i noe som viser såpass mye. Og om jeg gjør det? Konge!

Jeg dauer.

Da var hverdagen tilbake igjen. Var hos psykologen idag. Første møte etter jeg var på Borgestad. Vi snakket om oppholdet og om mine planer fremover. Jeg synes det er jævla vanskelig å tenke og se fremover. Føler fortsatt at jeg står ganske fast og at dette er slik jeg kommer til å være resten av livet. MEN, vi snakket om å hjelpe meg ut i arbeidslivet. Vi ringte NAV og vi skal sammen med NAV, fastlegen min og psykologen min ha et møte sammen og snakke om fremtiden min.  Jeg trenger hjelp og støtteapparater rundt meg. Uten de hadde jeg nok aldri klart å gjøre noenting selv. Største frykten min tror jeg er å feile. Feile i å ikke gjøre jobben min bra nok. Ingen vil jo være dårlig, men jeg frykter det som bare det. Og det hindrer meg i å søke jobber. Og jeg vil jo ikke gjøre det alene. Det klarer jeg ikke ennå.

Så jeg har en god følelse angående dette med å få hjelp. Håper bare jeg får tett oppfølging. Egentlig vil jeg nok ha en jobb der jeg jobber mest i bakgrunnen. Men jeg er vel ikke i en posisjon der jeg kan velge og vrake, så jeg får ta det som er greit nok og deal with it. Føler jo et visst press på meg at jeg må ut i jobb snart. Både fra de rundt meg og meg selv. Jeg kan ikke leve på velferd resten av livet (eller kan jeg det?) og bo her på mine 25 kvm. Ønsker meg en stabil hverdag, men stabil inntekt og en større leilighet, som er min. Der jeg kan gjøre hva faen jeg vil uten at noen skal bry seg.  Dette er ting jeg må prøve å holde på som motivasjon. Følelsen av å mestre noe hjelper nok på motivasjonen så fort jeg er i gang med å jobbe.

Jeg får ta en ting av gangen, prøve å holde meg selv motivert og søke råd fra de rundt meg. Kryss fingrene for meg!

Gratulerer med dagen til meg!

Og pappa som har holdt seg 1 år <3

Og hvil i fred, Mamma. Det er et år siden men det kjennes ut som igår.

Mens jeg ryddet idag kom jeg over dette arket. Vet ikke helt om det var “meant to be” eller om det var tilfeldig at jeg fant den, siden det er 1 år siden det skjedde nå til lørdag. Men jeg fant det. Og den dårlige samvittigheten kom da jeg ryddet det pent vekk igjen. Jeg passet på at det lå på toppen av esken da. Og jeg har fortsatt jobbnummeret til mamma lagret på mobilen. Ikke helt klar for å slette det ennå. Føles ut som jeg sletter henne.

Deretter prøvde jeg meg på å fotografere uten autofokus. Det burde jeg bli flinkere på. Og her ser vi at øynene mine ikke er helt i fokus tydeligvis. Oh well.

Det har lenge vært klart for meg at i dagens samfunn så er alkohol veldig utbredt. Alle drikker til alle ukas dager. Torsdagspils, fredagpils, lønningspils, lørdagsfylla og på søndagen reparerer man gjerne med en pils eller to. Selvfølgelig, i mine yngre dager synes jo jeg også det var gøy, tøft og sosialt å drikke. Men da drakk jeg fordi det var kuuuuult, ikke noe annet. Det som derimot forundrer meg er at mange på min alder er slik ennå. Og jeg tenker; Hvorfor? Hva er så gøy? Nå skal ikke jeg sitte her som en hykler og fordømme de som drikker. Jeg bare deler mine tanker om dette fenomenet, som jeg ikke skjønner.

Jeg vet med meg selv at jeg trenger ikke drikke for å ha det gøy. Selvfølgelig, jeg kan ta et glass vin (dog, det smaker dritt) eller kanskje litt champagne for det sosiale, men som regel som ender jeg heller opp med colaen min. Jeg kan gjerne invitere til fest hos meg, det er null stress joggedress. Folk kan komme drikke så mye de vil her (men skal du spy så går du ut eller på dass. Gyllen regel!). Men jeg kan ha det like morsomt, om ikke mer morsomt uten å drikke.

Hver helg skal mange ut. Samme røkla hver helg. Vorspiel, fest, ut på byen, danse dårlig motorsag-danser, flørte uhemmet med det motsatte (eller samme!) kjønn, spy litt på tilfeldig forbipasserende, sovne i en veigrøft eller gjerne bli med en fremmed hjem. Dagen etterpå husker du 5% av gårsdagens hendelser, du lukter gammel fyll, kortet ditt er tømt, mobilen er borte og du ligger i en fremmed seng med en voksende kjønnssykdom i tillegg. Satt på spissen altså. Men dette virker som de gjentagende tingene som skjer. For å ikke glemme de som slokner kl. 19 på kvelden, griner, krangler, sloss, danser på bordet, spyr på bordet og roter med en fremmed eller.. ti.  Dagen derpå har man oftest fylleangst (so they say atleast) over alle de pinlige tingene man gjorde. Da slår tanken meg: Når disse tingene skjer gang på gang.. på gang. Hva får deg til å fortsette å gjøre det samme neste helg? Var det virkelig så festlig?

“Åherregud, jeg har så fylleangst ass. Rota med ex’en til vennina mi igår lzm. Så pinlig. Jeg skal aaaaaaaaaaldri drikke igjen!”. Neste helg -> På’n igjen!

Fordelen med å alltid være edru er at jeg får med meg så usaklig mye rart. Herregud. Alt fra hvor idioter folk blir i beruset tilstand til hva de sier og gjør. Samtidig å så husker jeg alt dagen derpå uten fylleangst og nerver. Men for all del, jeg koser meg gjerne i godt lag  jeg. Enten om folk tar to øl eller litt fanta.

Hovedgrunnen til at jeg ikke liker alkohol er fordi jeg liker ikke hva den gjør med folk, altså effekten den gir. Den gir absolutt ingen bra rus og jeg liker ikke å være i nærheten av folk som er fulle, men mindre de er vennene mine som jeg kjenner. Alkoholen kan gjøre folk så forbanna. Jeg vet alt om dette etter å ha vokst opp med to alkoholikere.  Men folk forandrer seg så totalt. Man går fra å være stabil og forutsigbar til uklar,  høylytt og kanskje amper/voldelig. Denne forandringen i oppførsel skremmer vettet av meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til uforutsigbare mennesker og jeg går på glass rundt de.

Såklart, det finnes en grense for alt. Alt med måte sies det. Samme gjelder alkohol. Det er vel kanskje ikke nødvendig å måtte være grøftefylla-full hver helg, men selvfølgelig. Kos dere, gjør det som passer dere. Om du koser deg med noen prosenter så gjør det..

.. men ikke la det bli et kriterie for å ha det morro.

Lepper har så mange formål. Og igrunn hadde vi nok alle sett en smule rare ut uten lepper. Man snakker, man lukker munnen (ingen har da noen interesse av å kikke inn i munnen din), man kan synge, man spiser og man kysser. Man kan selvfølgelig gjøre en drøss med andre ting, som kanskje ikke egner seg å skrive om akkurat nå. Kanskje the Walk of Shame kan ta det for seg det temaet.

Akkurat nå er ikke mine lepper helt der de skal, grunnet vinter. Vinteren, herregud. Forkjølelsessår som har vært på besøk siden November. Ja, november. Og det kommer og går litt som det vil. Men ting fikser seg vel, for det finnes jo horder av produkter for leppene nå. Jeg kan ikke begynne å ramse opp engang. Men selv er jeg nok fan av den grønne lypsyle, EOS eller nå er jeg faktisk forelsket i Prolip fra apoteket. Kun av den simple grunn at den fjerne forkjølelsessåret mitt. For en liten periode ihvertfall.

Ikke bruker jeg leppestift heller. Ikke noe sminke i og for seg, men det er en annen sak. Leppestift kan fremheve eller “tilbakeheve” (jeg laget mitt eget ord der gitt..). I den forstand at man velger det første og beste man finner, kliner det på og ser ut som the Joker blant folk og fe uten av man selv vet det. Noen velger å sprøyte botox/restylane inn i leppe sine. For all del og by all means. Gjør hva pokker dere vil med leppene deres. Om det ser pent ut? Dèt er en helt annen sak igjen. La nå leppene dine være slik de er. Hvem bryr seg igrunn så mye himla mye om leppene sine? Er de kun der for estetiske grunner eller er de kanskje mer praktiske enn som så?

Uansett så går de ingen steder. Bare gi de masse fuktighet, litt kjærlighet og noen kyss så tenker jeg det holder i massevis for de.