Marte Forsberg

All logikk og fornuft forsvant

Prøve å skrive litt psykisk helse igjen og ikke bare unyttige innlegg.

Nevnte såvidt at jeg hadde hatt en panikkanfall da vi hadde ferie for noen uker siden. Har bl.a. diagnosen Agorafobi m/panikk.

Agorafobi er frykt for åpne plasser eller sosiale situasjoner med mange mennesker til stede. En person med agorafobi har angst når han er borte fra hjemmet, oppholder seg i større folkemengder eller befinner seg på steder med mange mennesker til stede.

Angsten fører med seg at pasienten prøver å unngå de situasjoner eller objekter som utløser angsten (nye, ukjente steder). Slik kommer angsten til å prege pasientens sosiale liv. Et karakteristisk trekk hos fobikeren er forventningsangsten som inntreffer når han forutser at han kan møte angstutløsende faktorer.

Personer med agorafobi vil ofte vise unngåelsesadferd, og ha forventningsangst. Symptomene opptrer ofte for første gang i forbindelse med at anfall av panikkangst. Dersom en person fyller kriteriene til diagnosen agorafobi og samtidig fyller kriteriene til panikklidelse, kan man sette diagnosen Agorafobi med panikklidelse (F40.01 i ICD-10).
Differensialdiagnostisk kan agorafobi noen ganger være vanskelig å skille klart fra sosial fobi og engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

Har også ovenfornevnte Unnvikende personlighetssforstyrrelse, men det er ikke temaet idag (sa jeg, og hørtes ut som en lærer).

Har snakket mye om dette med psykologen. Jeg har hatt en stor tendens til å stenge meg selv inne, da jeg har vært redd for å få panikkanfall ute. De gangene jeg dro ut, dro jeg som regel til kjente steder. Der jeg visste om alle utgangene og hvor toalettene var. I tillegg kunne jeg bruke mobilen min som en trygghetssøkende strategi, om det ble for ille.

Uansett. På ferie. Vi hadde kjørt hele torsdagen og begge var nok slitene av dette. Men, nå var vi jo på ferie på et nytt sted, så vi dro ut for å spise litt mat. Vi fant et lite sted som serverte thai-mat av noe slag. Nudler med kjøtt. Etter jeg hadde spist meg goood og mett (liker ikke metthetsfølelsen, da jeg ofte innbiller meg at om jeg spiser for mye, så blir jeg kvalm og kan kaste opp..) så tusler vi tilbake til hotellet. På veien tilbake tenkte vi “hey, vi går innom den ene butikken inne på kjøpesenteret for å kjøpe litt brus og snacks!”. Vi går mot kjøpesenteret og inn. Allerede på før vi kom inn begynte jeg å kjenne angsten komme snikende. Men som jeg har lært meg i det siste, så skal jeg bare tenke “Jaja, so what om jeg får litt angst, ikke noe farlig med det!” og det har fungert kjempefint for meg. Men ikke nå. Kjente at det ble verre og verre for hvert steg vi tok, lenger inn i det ukjente, store og menneskefylte kjøpesenteret. Innen vi hadde kommet til butikken vi skulle til, så stod jeg midt i et panikkanfall. Hadde ikke kjent på et panikkanfall på over 1 år, så jeg ble mildt sagt tatt på senga.

Jeg prøvde å stå litt i det, kjenne på angsten. Overbevise meg selv om at: Dette er ikke farlig. Anfallet kan ikke gjøre meg noenting. Men den gang ei. Jeg kunne ikke overbevise amygdala idag. (Amygdala: Fryktsenteret i hjernen, som tolker denne situasjonen som livsfarlig for meg og vil at jeg skal flykte). Jeg tar opp mobilen (noe jeg egentlig skal prøve å unngå, slik at jeg ikke blir avhengig av den i slike situasjoner). Trykker febrilsk på den. Finner frem et eller annet spill. Husker ikke hvilket engang. LP spør om det går bra. Jeg glefser til “Du kan ikke snakke til meg!”. Han prøver å flytte litt på meg, siden jeg frøs opp rett foran inngangen til butikken. “Ikke ta på meg!”.

Jeg hadde glemt hvor ille det var. Alle symptomene. Den forferdelig kvalmen. Hjertebanken, som får det til å kjennes ut som hjertet skal sprenge. Hetetoktene. Svimmelheten. Alt på en gang! Kaos. Jeg klarte ikke å få noen av tingene vi hadde snakket om i timene til å fungere. Å skifte fokus fungerte ikke. Å kontrollere pusten fungerte ikke. Jeg ville ut! Jeg hadde ingen ide om hvordan jeg skulle komme meg ut derfra og det skapte bare mer panikk.

Jeg klarte til slutt ikke å stå  i det mer og sa at jeg måtte ut. Nå. Vi kom oss fort ut. Allerede på veien ut merket jeg at det løsnet. Vel ute så hadde anfallet halvert. Så fort kan det komme og gå.

I etterkant har jeg følt meg svak. Svak og mislykket fordi jeg ikke klarte å håndtere situasjonen slik jeg skulle ønske. Jeg skulle jo ikke bruke mobilen. Jeg skulle jo bare tenke “Jaja, so what?”. Men jeg fikk panikk. Jeg hadde jo stålkontroll, trodde jeg. Men alt det logiske og fornuftige forsvant ut vinduet, sekundet panikken slo inn.

Mentalt så har jeg nesten banket meg selv opp fordi jeg feiget ut og flyktet fra situasjonen. Mislykket. Psykologen sier at hun synes ikke det. Jeg var tross alt sliten. Det var et nytt sted. Jeg hadde spist mye og var mett. Og jeg har avansert angst-treningen min, til et nytt land faktisk. Det ville vært rart og nesten et mirakel om jeg ikke hadde fått et panikkanfall.

Jo, hun har jo forsåvidt et poeng. Men jeg er jo “annerledes”. Det er andre regler for meg, enn for alle andre. Hadde en venn av meg fortalt meg denne historien så hadde jeg sagt “Vet du, du er bare menneske og du blir ikke frisk på 1 dag. Du har ikke feilet!”. Men det gjelder ikke for meg.

Bare sånn for å toppe innlegget, så legger jeg med et bilde. Av meg. Fordi man skal visst ha bilder i blogginnlegg.

 

Category: psykisk helse

Tagged: , , ,

10 Responses

  1. Oda says:

    Hei! Jeg lurer på om angsten din begrenser seg til enkelte steder, eller om det finnes sosiale situasjoner/steder hvor du klarer deg helt ok uten å merke så mye til angsten? Sånn er det for meg, jeg klarer f.eks. ikke å gå til skolen uten å gråte og få pustevansker mens jeg går gjennom skolegangen, men av en eller annen grunn klarer jeg å gå på jobb uten et eneste problem. Psykiateren min sier det er vanlig, for på jobb er jeg på en måte i kontroll over hele situasjonen (“bestemmer over kundene i matbutikken, situasjonen er liksom ikke så usikker lenger”). Har du noen sånne steder?

    • Jeg har absolutt steder jeg føler meg trygg. Er jeg hos venner jeg føler meg trygg på eller hos søsteren min, så kjenner jeg ikke på noe angst. Rett og slett fordi jeg ikke føler noen “trusler” eller frykt når jeg er der. Og hjemme selvfølgelig. Ellers så kan angsten komme uansett om jeg er på den lokale matbutikken eller kjøpesenteret.

  2. Christine says:

    <3

    stolt av deg jeg.

  3. Jeanet says:

    Hei. Kom over bloggen din da jeg googlet litt om angst.. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver, og det er så godt å vite at jeg ikke er den eneste som har det sånn. Skal selv reise på ferie, i morgen, og gruer meg veldig. Ikke nødvendigvis for reisen, men for å kjenne angsten og frykt for å få anfall. Det er vel det verste. Og frykt for å ende opp alene på ukjent sted. Kommer til å følge med på bloggen din jeg :-) og tusen takk! Klem

    • Det er kjempegodt å vite at man ikke er alene, selv om det ofte føles slik! Synes du er tøff som drar på ferie, selv om du er redd for angst og anfall. Men prøv å tenke at det verste som kan skje er at det bare er veldig ubehagelig, ikke farlig. Krysser fingrene for at det går kjempebra! :)
      Klem!

  4. camilla says:

    Jeg vet hvordan det kan være, for jeg sliter med akkurat det samme. Jeg har dog delt agora – og sosial fobi. Og et slikt panikkanfall som du beskriver er virkelig noe av det verste. Pr. dags dato unngår jeg så og si alt som kan skape slike situasjoner for meg, og det er jo slett ikke praktisk. Jeg går for eksempel aldri på butikken. Jeg sitter i bilen og venter mens kjæresten må gå inn og handle alene. Jeg tar aldri buss og går heller aldri ute – jeg blir kjørt for enn jeg skal, for ellers kommer jeg meg ingen steder. De eneste stedene jeg føler meg trygg er hjemme hos meg selv, hjemme hos kjæresten eller hjemme hos NÆRE venner. Med andre ord unngår jeg egentlig det meste som ikke har med hjemmet å gjøre: utesteder, restauranter, kjøpesentre, butikker. Alt. Det har blitt ganske ille, men heldigvis kom jeg til hos en helt fantastisk psykolog for ikke så lenge siden som jeg tror og håper at kan hjelpe meg.

    Uansett. Jeg synes det er bra du skriver om dette, og masse lykke til videre! :)

    • Jeg har også en sosialfobi inni, men den er ikke like fremtredene som aografobien. Panikkanfall er virkelig ille og ubehagelig, men jeg prøver å fortelle meg selv (og jeg VET) at det ikke er farlig. Men det setter likevel en så stor støkk i deg, at du til slutt ikke tørr leve et normalt liv lenger. Det hemmer deg i alt!
      Jeg håper at psykologen din hjelper deg altså! :) Krysser fingrene!

  5. Ana says:

    Akkurat som Jeanet, kjenner jeg meg alt for godt i det du forteller om på bloggen din. Jeg fant deg gjennom Mewkid for noen måneder siden, og ble til en fast leser samme dagen.
    Jeg kjenner deg ikke, men er veldig stolt av deg som klarer å mestre hindringer og er tøff og står på.
    Jeg, derimot, klarer ingenting. Jeg tror selv det er mest på grunn av at jeg ikke får profesjonell hjelp.
    Mine problemer startet i januar 2011, og helt siden mai samme året fram til nå har jeg stengt meg selv inne og ikke gått ut en eneste gang. Jeg er livredd for å gå ut. Jeg har prøvd, men på vei nedover trappen mot utgangsdøren får jeg panikk. Alt stopper opp, jeg får ikke puste, hjerte slår i 1000, kjenner at jeg vil dette om der jeg står og tårere presses fram.
    Jeg er også veldig deprimert. Når jeg ser/hører noe som er morsomt så er det ikke latter jeg får ut, men får lyst til å gråte. Selv om dagen er fin og sola skinner, så er jeg like deprimert som om det skulle være en regnfull dag og noen som har dødd. Jeg orker såvidt å stå opp fra senga når jeg våkner, og blir forbannet og trist når jeg innser at jeg i det hele tatt våkner. For jeg vil helst sovne.. for godt.
    Vet du hva det kan være? Er dette den samme lidelsen du har? Jeg vet ikke hvem andre jeg kan spørre..
    Jeg har snakket med mine nærmeste om det, men de bare ler det fra seg og sier at det er “bare tull”. Jeg føler meg som en kødd der jeg vender sjela mi ut, prøver å få hjelp, men ikke blir tatt på alvor. Denne “tilbakemeldingen” gjør bare ting mye verre. Jeg tør ikke lenger snakke med noen om dette, ingen forstår meg, ingen vil prøve i det minste å forstå. Og når de nærmeste gjør narr av meg, hvordan skal da andre, fremmede folk reagere? Aldri følt meg så liten som nå. Jeg har alltid hatt angst og vært litt smårar og innesluttet, men ikke i så stor grad som det jeg er nå, og det gjør meg så fortvilet.
    Jeg har prøvd å komme meg til legen for å snakke om dette, men kom aldri til timene. Jeg klarte det bare ikke.
    Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan jo ikke sitte inne for resten av mitt liv. Jeg har mistet alle vennene mine, det har også gått på helsen løs, og kiloer hopes opp og jeg øser ut som ei bolle i ovn (som igjen, gjør meg mer deprimert og engstelig).
    Vet du hvor jeg kan starte for å komme ut av dette her og gå mot en lysere framtid? Hvem er det egentlig man skal snakke med når man innser at man har et problem? Hvorn gikk du fram, og fikk hjelp?

    Vet at det ble mange spørsmål, men jeg håper du kan tilgi meg :)

    • Hei Ana! Uff, dette er veldig trist å lese og jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Det stemmer ikke at du ikke har fått til noenting! Du vet du sliter og du vet at du ikke vil ha det slik. Du har vært åpen med dine nærmeste. Det er noe, spør du meg!

      Jeg kjenner at jeg blir forbanna når jeg hører at de avfeier deg og dine problemer totalt. Det er dessverre som oftest det som skjer når folk selv ikke har opplevd å kjenne på angst/panikk/depresjon eller mangler null form for sympati. Det du har fortalt dem er IKKE “bare tull”! Det er alvorlig, men det finnes håp! Jeg har ikke hatt noen alvorlig grad av depresjon, men jeg kjenner meg igjen i at det virker håpløst å skulle stå opp om morgenen.

      Jeg kan tenke meg at det er depresjonen din som får deg til å ikke ville stå opp om morgenene. For hva har du vel å stå opp til? Du kommer deg jo ikke ut, man sitter bare inne og råtner, på grunn av angsten og frykten for panikk.
      Og selv så vondt og ubehagelig det er med angst og panikk, så har jeg lært meg (etter maaange år) at det er faktisk ikke farlig! Å kjenne på angst og panikk kan ikke skade deg i det hele tatt, selv om det kjennes ut som man skal dø eller bli gal. Det går faktisk over! Det er en litt befriende tanke, selv om det kanskje er vanskelig å tro på det.

      Det beste du kan gjør er å søke hjelp. Å tvinge deg selv til å ta en tur til legen din og fortelle h*n om problemene og si at du trenger noen å snakke med. Så vil h*n sende en henvisning til mest sannsynlige din lokale DPS. Det er viktig at du er ærlig med problemene dine og ikke prøver å “pynte” på de. Du vil føle deg 100kg lettere etter å ha snakket med legen din om det og h*n sender ting videre, det lover jeg.

      Jeg gikk frem via fastlegen, og han sendte en henvisning for meg.
      Håper jeg fikk svart på noe av det du lurte på hvertfall. Og jeg ber deg, søk hjelp! Ikke gå inne med dette alene, det finnes lys i enden av tunnelen!

Leave a Reply

%d bloggers like this: