M a r t e F o r s b e r g dått N o

Vel, bloggen har blitt totalt ignorert i en periode nå. Har rett og slett ikke følt for å skrive noe. Men, vi får prøve å endre på det.

Jeg går fortsatt til psykolog 1 gang i uka og vi jobber oss fremover. Denne uken skal jeg _prøve_ å klare å ta bussen. Jeg hater bussen og alt den bringer med seg. I tillegg skal jeg kjøre den jævla langt også. Faen. Men LP blir heldigvis med. Jeg satser på å ikke dø av panikkanfall. Orker ikke tenke eller skrive om det igrunn.

Sånn ellers så er livet til Marte Forsberg relativt kjipt og ensomt. Sitter inne 24/7, med mindre det er noe jeg må ha fikset. Synd, men det er sånn det har blitt. Vanskelig å bryte ut av det dumme tankemønsteret “hvorfor gå ut om jeg ikke må?”.

–

Der kom det plutselig en 10 minutters tumblr-pause, midt i skrivinga. SÅ mye har jeg å komme med. Nei, det her går ikke. Klarer ikke presse ut ord. Men, jeg lever da!

Jeg har blitt nominert som en av finalistene hos Krist.in sin Norges beste blogg-design konkurranse. Og jeg synes jo selvfølgelig at mitt design er det beste og ikke minst mest originale og unike designet. Det har trossalt blitt tegnet spesielt til meg, av denne frøkna her. Om du føler at jeg fortjener å vinne, så gå inn her og skriv i kommentarfeltet at du stemmer på Marte Forsberg. Det hadde vært supergøy å vinne! :-)

DA var NAV-møtet overstått, møtte opp der igår 13:45 med psykologen for å snakke litt om hva som skjer videre, hva vi jobber med, problematikken min og slikt.

Det ble som vanlig litt spørring og graving, men det var jeg absolutt forberedt på. De må jo vite hva jeg driver med og det er helt greit det. Jeg svarte så godt jeg kunne på alt, selv om jeg grein som en liten unge. Ikke fordi jeg er så jævla trist, men fordi svarene jeg kommer med er såre ting. Det er annerledes å tenke en ting og å skulle si det høyt, foran en person. Det blir plutselig så mye mer ekte og sant. Så jeg griner og hun spør. Psykologen og jeg har forberedt dette møtet i forveien, så jeg var klar for hva som kom til å skje. At jeg kom til å grine var jo en selvfølge, men jeg måtte også klare å være ærlig. Jeg er ingen lystløgner, men jeg svarer ofte det jeg tror folk vil høre istedet for å svare det som faktisk er sant. Konfliktsky? Neida!

Så jeg forklarte at jeg ikke føler meg klar for å jobbe eller andre aktiviteter akkurat nå, men på et senere tidspunkt så kan det skje. Jeg fikk spørsmålet “Har du det bedre med deg selv nå, ved å kun gå å behandling, enn når du jobbet?”. Errrr, jeg har det aldri bra med meg selv.. det er vel litt av problemet og grunnen til at jeg går i behandling?  Jeg tolket det litt som om jeg gjorde for lite. At å jobbe med meg selv, å skulle endre 26 år med grunnleggende antagelser ikke var jobb nok. Og helt ærlig så vet jeg ikke om hun har en måte å si ting på, som er litt nedlatende eller om jeg overanalysere og leser henne helt feil. Kanskje jeg er for følsom og tolker alt folk sier til meg negativt? Dette må jeg spørre psykologen om på mandag.

Hjemmeoppgaven min ble naturligvis å skrive ned tanker om dette møte til neste mandag. Har skriblet ned en halv side allerede. Det skal sies at jeg gikk ikke ut fra møte trist eller sint denne gangen, noe som har vært saken tidligere. Jeg var vel heller litt forvirret? Jeg følte jeg svarte bra for meg, så godt jeg kunne under omstendighetene, men likevel ble det ikke vist så mye forståelse eller interesse? Forstod hun kanskje ikke hva jeg mente? Forklarte jeg meg dårlig? Er hun ikke interessert egentlig? Endel tanker som svirrer.

Det var veldig greit å ha med psykologen inn. Hun fikk satt litt andre ord på ting om jeg satt fast. Og det føles jo greit at en person med myndighet og autoritet er på din side. Tror at når hun forklarer min situasjon og problematikk så blir det tatt mer seriøst om jeg skulle forklart det. Likevel følte jeg ikke at saksbehandeleren min var så interessert. Hun hørte hva jeg sa, men fikk ingen reaksjon følte jeg.

Sånn nå, en dag senere, så husker jeg ikke alt som ble sagt i møte. Mest fordi jeg sikkert var opptatt med å tørke tårer og å svare for meg. Føltes ut som vi satt der i 6 timer, mens det bare gikk 1 time. Jeg ser frem til å høre hvordan psykologen min synes det gikk.

Ny time hos hodekrymperen imorgen. Hatt nesten 2 uker uten noen behandling nå, siden hun skulle på ferie.

Vi jobber med å forberede oss (meg) til møte hos NAV den 16. april. Der skal vi snakke om hva som skjer fremover. De siste to gangene jeg var hos NAV så satt jeg bare og gråt, mens jeg følte at saksbehandleren min overså det. “Ja Marte, forrige gang så gråt du litt”. Gråt litt. Jeg klarte ikke snakke fordi jeg gråt så mye.. i 3 kvarter. Gråt litt. Heldigvis skal psykologen min være med denne gangen, så hjelper litt å tenke på at jeg har med en som er på min side, som begynner å kjenne meg ganske godt og som kan si ifra om ting jeg kanskje ikke klarer.

Jeg er redd for at jeg skal bli dyttet ut i ting jeg ikke føler meg klar for. Men når er jeg egentlig klar? Kommer jeg til å vite når jeg er klar? Jeg har jo tatt feil før (da jeg kom ut fra Borgestadklinikken i 2009). Da var jeg SÅ klar for å slutte med behandling og jobbejobbejobbe. Det feilet jo noe så inni granskauen. Enda et tilbakesteg, selv om det føltes ut som 1000. Noen ganger så har jeg bare lyst til å søke om uførepensjon, legge meg ned og gi opp hele greia med behandling. Føler at det er så små skritt noen ganger (jeg vil jo gjerne bli 100% fungerende.. igår) at det ikke er noen vits lenger. Jeg kommer vel aldri til å kunne fungere som andre?

Som hjemmeoppgave skulle jeg registrere om jeg tenkte “nedlatende” om meg selv og skrive det ned. Jeg har ikke fått skrevet ned noe. Jeg går aldri å tenker høye tanker om meg selv. Jeg kan ofte synes at jeg er “lat”, “skada”, “ubruklig” eller “håpløs”, men dette går så på automatikk at jeg tror ikke jeg registrerer det lenger. Har igrunn aldri stoppet og tenkt over det, med mindre jeg blir bedt om det. Kanskje jeg klarer å dytte ut noen ord i timen imorgen.

Så ja, NAVtimen den 16. blir spennende. Enten så går det til helvete eller så går det greit nok. Kommer nok aldri til å gå ut fra et NAV-bygg fornøyd.

Var hos psykologen igjen idag da. Er jo der 1 gang i uka, varierer litt hvilken dag det er. Etter forrige time så var jeg irritert på B (vi kaller henne det) da jeg dro. Aller mest pågrunn av en misforståelse, men jeg var irritert non the less.  Vi lagde ABCD-skjema over hvorfor jeg synes det er så ubehaglige å  dra ut på byen en lørdagskveld. Det er både uforutsigbart, masse fulle folk, bråk støy, kanske slåssing, spying og generelt en stemning som jeg ikke er glad i. Så skulle vi rangere denne nervøsiteten på en skal fra 1-10, der 1 er ingenting og 10 er mye angst. Jeg satt en 7. Så snakket vi litt løst og fast om hvordan en typisk kveld ute ville foregått. Jeg sier at det pleier å starte med nervøsitet i forkant. Når vi er ute så er jeg alltid veldig på vakt. Hele tiden. Slapper ikke av. Skjer det noe, så følger jeg med. Jeg registrerer og er på vakt om folk er sinte, overstadig beruset eller ufine. Jeg skvetter til om noen roper eller skriker. Det skjer alltid noe og jeg er alltid 100% beredt. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer skal skje, men det er ofte veldig stressende for meg.

Uansett. Så forklarer jeg at ofte når vi er på vei hjem fra en bytur f.eks så kan vi snakke og le av alle de rare menneske og de dumme tingene de gjør. Og da sier B “men hvordan kan du ha 7 i nervøsitet om du kan le av det etterpå?”. Dette tolket jeg som at hun ikke trodde på det jeg sa. At hun tvilte ved min 7′er. At jeg ljugde. Jeg merket at jeg ble nervøs. Jeg følte jeg måtte overbevise henne om at jeg ljugde ikke og at jeg faktisk er veldig nervøs før vi drar ut. Men jeg rakk ikke. For da var timen over. Og jeg klarte å holde igjen tårene. Såvidt. Hun merket ikke noe. Lettet, men også irritert. Hva mente hun med det?

Hele uken, helt til timen idag, har jeg irritert meg over det hun sa. Grublet. Veid for og imot å ta det opp i timen idag. Først tenker jeg “nei, nå overreagerte jeg sikkert, hun ville jo ikke gå å tro at jeg ljuger.” Så kommer tvilen og sier “Men tenk om hun tror du ljuger da.. og kanskje hun begynner å tro at jeg har ljugd om ALT annet jeg har fortalt henne!”. Det ble mye kaos oppi hodet mitt en periode. Men jeg tenkte rasjonelt og kom frem til “Siden jeg nå har brukt SÅ mye energi på å gruble på dette, så tar jeg det opp. Basta.” Vi har jo snakket om å være ærlige i timen, så da tok jeg henne på ordet og var ærlig idag.

Jeg hater å gi kritikk. Eller ros for den saks skyld. Jeg vet jo aldri hva slags reaksjon jeg kan få. Personen kan bli sint på meg. Og jeg er den kjappeste til å flykte fra en konflikt. Hater det. Og når jeg skal gi ros så er jeg nok redd for at det ikke skal virke ekte. Tenk om de tror jeg ljuger til de.  Så det var det skumle med å skulle ta opp situasjonen i timen idag.

Men hun ble ikke sur. Eller irritert. Hun husket situasjonen jeg snakket om. Vi tok og skrev opp ABCD-skjemaet på tavlen igjen (samme som forrige time) og gikk gjennom det som ble skrevet der. Jeg forklarte hvordan jeg hadde tolket det hun sa på. Og hun forklarte det hun egentlig mente og sa at det kom ut på feil måte.

Vi brukte hele timen på dette. Og det var deilig å bli ferdig med det. 100kg lettere. Så det hjelper å snakke ut om ting. Og det er ikke alltid jeg som overreagerer. Tror jeg.

Lånt fra Ina :-)

1. Favorittplasser? Hjemme, på brygga til Rikke om sommeren og i Holmestrand med fine nevøer og søster.
2. Favorittfarge? Vanskelig, det varierer veldig. Sort og brunt slår alltid ann.
3. Samler du på noe? Smykker til ørene og tatoveringer (om det teller!)
4. Favorittblomst? Japansk kirsebærblomst er alltid fint!
5. Favorittlukt? Regn, nytraktet kaffe og fersk bakst.
6. Hvilket land var det siste du besøkte, utenom Norge? Sverige. En harrytur i ny og ne.
7. Den første tingen du tenker på når jeg sier ‘rød’? Håret mitt.
8. Hvilken radiostasjon hørte du på senest? Nrk p3
9. Hva liker du best i leiligheten din? Senga <3
10. Om du kunne fly, hvor skulle du fløyet først? Japan.
11. Hvor mange blogger leser du fast? har per dags dato 44 blogger jeg følger på bloglovin’.
12. Sover du på en spesiell måte? På magen med tryne godt planta nedi puta.
13. Siste person du ringte til? Rikke.
14. Hvilken by er den fineste du vet? Err.. Porsgrunn? :D
15. Hva heter filmen du sist så på kino? Trolljegern.
16. Hva ser du om du ser til høyre? En vegg med et bilde.
17. Hva gjør deg glad akkurat nå? At jeg får penger imorgen.
18. Hva slags vær er det hos deg akkurat nå? Mørkt og sikkert ganske kaldt.
19. Hva var det siste du spiste? Hjemmelaget pizzaaaa.
20. Hva liker du best med deg selv? Håret.
21. Hvilke land har du vært i? Åh gud. Norge, Sør-Korea, Sverige, England, Danmark, Tyskland, Polen, Skottland, Italia, Tyrkia, Spania, Kreta, Hellas, Korfu, Kypros… listen kan sikkert fortsette litt til.
22. Det siste du kjøpte? Nudler på Asiamat-butikken.
23. Hva stod det på den siste sms-en du fikk? “kom der jeg slapp dere av da”

24. Hva er du flink til? Å tenke negativt.. åh, positive ting. Er der for nevøene mine da!

25. Siste to bøker du leste? “Sjef i eget liv”.. og det var den eneste boka jeg har lest i det siste.
26. Hva lengter du mest etter akkurat nå? Sommer, sol og varme.
27. Hva har du som ringelyd på mobilen? Nyancat-sangen.
28. Favorittfilmkarakter? Forrest Gump og Arnie i “What’s eating Gilbert Grape” er de to første that comes to mind.
29. Hva er viktigst for deg? Min kjære LP, nevøer og søster.

30. Hvem fikk du klem av sist? LP :3

For dere som ikke har vært innom Kandee sin webshop ennå, så er det et absolutt must. Elsker hver eneste ting som finnes der! Nå har hun også en konkurranse der du kan vinne et  gavekort på 500kr i nettbutikken hennes. Jeg må jo prøve lykken! Les mer om konkurransen her. Her er mitt lille bidrag.

Jada, fikk jo litt ekstra med penger til bursdagen min, så da kjøpte jeg en lenge etterlengtet SSD-disk (nerden i meg hyler) og resten? Joda, de ble fornuftig nok (EHE..) brukt på: klær. Jeg prøver å overbevise meg selv om at “ALLE trenger jo nye klær nå som våren kommer snart!”. Uansett. noen innkjøp!

1. Dette er originalen, jeg kjøpte den billige ripoffen av leopard-mønstret bukse fra H&M. 299,-
2. Grønn bukse fra H&M. Pris.. err… 199,- tror jeg.
3. Skinnjakke fra H&M. 399,- (har kjøpt nagler og studs fra ebay også.. pimpin’ it up!)
4. Denim-skjorte fra Gina Tricot. 199,-
5. Topp fra Gina Tricot. 149,-
6. Jakke/kåpe-ting fra Vero Moda. 499,-
7. Ikke avbildet fordi ingen bryr seg om hvordan den ser ut, SSD-Disk: 1200,-.

8. Heller ikke avbildet, fordi jeg ikke finner bildet av de, men 2 bandeu(?)-bh’er MED stropper (fordi puppene mine er for små til å holde oppe de uten stropper..) fra Cubus. 2 for 149,-.

1. De stygge ungene som er med i “Verdens strengeste foreldre”-programmet. De er stygge. På utsiden og innsiden.
2. Når jeg en sjelden gang er ute på byen (edru, da jeg er avholds) og de fulle idiotene kommer opp til meg og bare “ikke vær så sur a :D:D:D”. Jeg er ikke sur. Jeg er edru.
3. Folk som ikke har opplevd psykiske/mentale lidelser og kommer med tipset “Du får riste det av deg” eller “skaff deg en jobb så ordner alt seg”. Jaha, takk for tipset.
4. Telefonselgere/gateselgere/sigøynerne som prakker på deg jalla-hatter og roser en sen lørdagsnatt.
5. Kverulanter.
6. Småbarn som har slått opp og bare “Fuck deg, jeg trenger deg ikke!!”.. 1 uke senere “Vi er sammen igjen, ILUU <3<3<3<3″. What?

Igår hadde jeg bursdag. På samenes nasjonaldag. Hurra for meg som blir 26 år. Gamle damen nå! :-)

Jeg ser fortsatt ut som jeg alltid har gjort..

Psykologen leser til eksamen denne uken, så ingen behandling gitt. Men jeg har jo alltids hjemmeoppgavene mine å sysle med. Venter alltid til 1-2 dager før timen med å gjøre de. Skippertak er best. Herregud, jeg har faktisk ingenting fornuftig å komme med nå. Jeg kommer tilbake når hjernen fungerer! HOI!