M a r t e F o r s b e r g dått N o

Jeg fikk en kommentar der Anonym spurte om jeg kunne skrive litt om mine erfaringer med å være så offentlig og åpen som jeg er om mine psykiske lidelser (det hørtes veldig dramatisk ut!). Dette kan det bli litt lengde på, så bare with me!

Kunne du kanskje ha skrevet litt om dine erfaringer om å gå så offentlig frem om dette? Selv har jeg utrolig vanskelig for dette, og har kunn åpnet opp for mine aller nærmeste. Og det først etter 7-8 år. Jeg går selv på Aap, og føler nermest at jeg “lyver” når andre spør om hvorfor jeg ikke er i arbeid ol. Vil du anbefale å heller bare være helt åpen om det? Hvordan har du blitt/blir du tatt imot?

Mine erfaringer er at det er absolutt ikke farlig, kanskje mer det stikk motsatte. Det er jo kjent at psykiske lidelser kommer mer og mer frem i dagslyset, men det er vel fortsatt ikke kjent og trygt for Ola Normann ennå. Betyr det at man er gal? Hører man stemmer? Snakker med høyt med seg selv? Hva betyr det egentlig å slite psykisk? Vi har alle vårt å slite med, noen mer enn andre. Noen (altfor mange) sliter så mye at de ikke klarer å fungere normalt i hverdagen og for mange er det så ille og mørkt at de ikke ser noen utvei og vil ende livet sitt.

Som sagt, jeg har ikke merket noen negative sider ved å være åpen om mine diagnoser og problemer. Jeg har fått gode tilbakemeldinger og ofte er det mange (flere enn man ofte tror!) som kjenner seg veldig igjen i det jeg skriver, føler, tenker og opplever. Dette er jo en kjempestor åpenbaring for både meg og leseren. Man kan altfor ofte føle seg alene om følelsene og tankene man sitter med, men husk at er nok flere som kjenner det akkurat sånn. Ved å snakke høyt (Neida, du bør ikke stå midt i gata og skrike det ut) om det så kan du kanskje komme å kontakt med andre likesinnede? Dele erfaringer, komme med råd og tips. Bare det å ikke føle at man er helt alene om å føle det man føler er ofte en stor lettelse i seg selv. Eller det å vite at din bestevenn, kollega, en foreldre eller voksen vet hvordan du har det kan ofte ha en positiv effekt.

Når det kommer til det å fortelle noen om problemene sine så skjønner jeg veldig godt at det kan være kjempevanskelig og skummelt, som faen. Jeg er en lukket og stille person som helst ikke vil “plage” noen med mine trivielle problemer. Men et sted går grensa for meg også. De som kjenner meg vet mesteparten av hva som foregår med meg, noe som er veldig greit. Om jeg ikke tørr å ta bussen for å møte søsteren min i Tønsberg f.eks så forstår hun det, uten at jeg må forklare å det vide og det brede. Men det viktigste med å skulle fortelle en eller flere om problemene dine er at du selvfølgelig tar det i ditt tempo, når du føler deg klar. Du behøver jo ikke begynne med å spy ut eder og galler om du ikke vil det, men i det små. “Jeg er veldig redd for å ta bussen alene, så det hadde vært fint om du ville blitt med” f.eks. kan jo kanskje være en start.

Når det kommer til at folk (gjerne gamle skolekamerater, som har full Bachelor og master-grad fra BI) skal spørre deg om hvordan det går og hva du driver med, da kjenner jeg ofte at jeg kvier meg. Det føles ofte som en stort nederlag å si det høyt. Jeg følte veldig på det før og gjør forsåvidt det ennå, men ikke i så stor grad. Jeg kan si noe ala “Nei, akkurat nå gjør jeg ingenting..” “Ingenting?” “Neh.. jeg har da god tid!” “Ja, sant hehe”. De fleste samtalene går i den duren. Et stort triks som alltid funker er å vri samtalen over til å handle om de. Alle (de fleste..) elsker å snakke om seg selv og sine bragder (Don’t get me wrong, men det er jo slik ting fungerer). Spør hva DE driver med, jobb, familie eller kanskje om de har noe kontakt med tidligere klassekamerater. Jeg vet jo at jeg ikke ljuger når jeg sier “ingenting”, men jeg skal være enig i et det føles litt ynkelig å si det. MEN, men ljuger hvertfall ikke. Om de virkelig vil grave så kan du si det så enkelt som at “jeg er i behandling for tiden”, “jeg har mitt å slite med akkurat nå” eller “jeg er sykemeldt”. Den siste der kan være litt tricky, da folk flest vil spørre “Åh, hvordan syk er du?”, så du vil nok kanskje ha et klart svar om du skal bruke den.

Nå kom jeg til å tenke på irritasjonen min over å være psykisk syk og ikke somatisk syk. Har man et brukket ben eller arm så er det greit. Er man psykisk syk så er alt litt “jahaaa….”. Men det kan jeg spare til et annet innlegg.

Uansett så håper jeg at noe av dette kan være til hjelp for både Anonym her og andre som føler de står fast i samme situasjon. Og er det noe noen skulle lure på så spør gjerne, enten Anonymt her (eller med navn) eller send med en mail på marteaf@gmail.com om du heller vil det.

Helga er bestått. Det ble både en tur til Ikea OG Sverige. Kan tru jeg var sliten når vi omsider kom hjem, etter 11 timer på farta. Men nå har vi masse brus, bacon, nye kontorstoler og grønne plast-blomster.

Imorgen skal jeg til ny samtale og jeg har nettopp gjort hjemmeleksene mine. Jepp, jeg får hjemmelekser.. eller hjemme-oppgaver da.

Jeg skulle skrive ned hva jeg egentlig mente når jeg sa “jeg er så skada i huet”, registrere kvalme, skrive ned flere situasjoner der jeg tror denne “jeg er håpløs”-tanken ligger bak og ødelegger og å begynne å tenke så smått på NAV og den driten der.

Når jeg sier jeg er “så skada i huet” så mener jeg vel egentlig at jeg føler meg så annerledes og “rar” i forhold til andre normale, fungerende mennesker. Har jo alltid følt det slik, så lenge jeg kan huske. Jeg føler ikke at jeg tenker eller føler noe av det samme som andre gjør, noe som helt sikkert ikke stemmer. Men det er slik det føles. Jeg føler meg rett og slett som ut utskudd.

Kvalmen har jeg ikke merket noe til, phew!

Situasjoner der jeg tror håpløsheten og mislykket-følelsen trår til, det er et par. Jeg snakker ikke om følelser, med mindre jeg “må”, det føler jeg er en svakhet. Jeg er iskvinnen, bwahaha.

Jeg liker IKKE å gråte foran folk, ødelegger iskvinnen-imaget mitt. Jeg liker IKKE å si nei til folk, mest fordi jeg hater konflikter og konfrontasjoner. Jeg prøver ikke nye ting eller møter nye folk med mindre jeg må. De kan jo se at jeg er helt rar og dum og det ville vært driti ut. Og mest; jeg hater store forpliktelser. Tenk om jeg ikke klarer å fullføre oppgaven/jobben eller hva nå enn det skulle vært. Eller at jeg failer så miserabelt.. det kan jo skje siden jeg er useless. Hvorfor utsette seg selv for slikt når man kan unngå det ved å råtne hjemme? Tap/tap-situasjon. Om folk gir meg komplimenter så kommer det et sarkastisk “Heh…” mens jeg tenker for meg selv “Det sier du for å være høflig.. godt forsøk da..”.

Så ja, sånn fungerer hjernen min når det gjelder.. alt. La oss male et svart teppe over hele tilværelsen og bli inne istedet.

Timen idag gikk veldig bra føler jeg. Fikk løst opp litt av knuten og jeg følte meg forstått. Det ble noen tårer (noe jeg HATER), men det er et veldig sårt tema for meg. Å snakke om håpløsheten jeg hele tiden føler.  Vi tror mye av mine problemer bunner i dette. Alt jeg gjør, føler og tenker gjør jeg med en grunnleggende antagelse: At jeg er helt håpløs. Det er ikke greit å få ting til å gå rundt når man hele tiden går med denne tanken om seg selv. Dette er ikke noe jeg tenker bevisst på, men som ligger som en selvfølgelighet bakerst i hodet mitt.

Dette ble kanskje litt tungt? Så jeg lagde et skjema! Sånn, for å gjøre ting enda litt tørrere (men veldig greit for egen oversikt og husk).

Så dette er da hva som skjedde på Tirsdag, da jeg skulle prøve å tenke på jobb-fremtiden min.. satt inn i et skjema. Er jo logisk at man ikke kommer seg noen vei med sånne tanker. Jeg har mange slike tanker om meg selv. Deriblant “Jeg er så skadet i hodet” som jeg så fint sa. Psykologen spurte “Jaha? Har du hjerneblødning? Har du slått deg?” Jeg har jo ikke det. Mentalt føler jeg meg skadet. Og oppgaven min til neste uke er bl.a. å finne ut hva jeg legger i uttrykket “skadet i hodet”. Jeg skjønner at det blir helt feil å si. Så jeg må finne en bedre forklaring på hva jeg egentlig mener.

Until next time!

Imorgen skal jeg til psykologen igjen. Har ikke vært der på 2 uker nå, da vi bestemte oss for å ta juleferie begge to. Min hjemmeoppgave fra forrige time var å registrere når jeg ble kvalm (situasjon, hvor mye etc) og å skrive ned hva jeg gjorde for å bli bedre (om jeg tydde til trygghetssøkende strategier eller om jeg “tenkte” meg bedre). Og jeg skulle så smått tenke på hva som måtte til for at jeg skulle komme meg ut i aktivitet/arbeid igjen.

På 2 uker nå så har jeg ikke blitt kvalm. Man vil kanskje tenke “Åh, så bra!” men jeg tenker heller “Faen, jeg har ikke blitt dårlig. Kanskje jeg ikke er syk da? Kanskje jeg er helt frisk egentlig og må ut i arbeid nå med en gang!!”. Den ene tanken trigget den andre og plutselig satt jeg med tårer i øyne og panikk i topplokket. Tanken på å skulle ut i jobb skremmer vettet av meg. Er jeg klar? Jeg føler meg ikke klar. Jeg føler et stort press på å måtte bli fort frisk, så slipper folk å bruke tid og ressurser på meg. NAV presser fra sin side med “når er du klar for jobb?” “hvor lenge må du fortsette i behandling?” “Husk at du kan kun ha så mange år med AAP-støtte”. JADA.

Men samtidig så kjenner jeg at jeg er absolutt ikke klar. Det jeg egentlig vil er å melde meg helt ut av verden. Jeg tenker ikke i retning selvmord eller noe slikt. Bare å kunne melde meg helt ut av samfunn, forventninger og krav. Jeg føler ikke at jeg har noe å tilby akkurat nå. Ingenting gir meg energi eller glede, selv om jeg har mange ting å glede meg over. Jeg går rundt som en hjerneløs zombie som gjør de nødvendige tingene for å overleve. Spise og sove. Ikke mer enn nødvendig.

Tankene mine om dagen er “jeg kommer jo aldri til å fungere normalt” eller “det går ikke ann å “fikse” meg”.

Så imorgen, når jeg sitter i stolen til psykolgen min, kl. 1415, så kommer hun til å spørre: “hvordan har det vært siden sist?”. Og jeg hadde nok mest sannsynligvis svart “jeg lever..”. Som jeg alltid gjør, mens jeg prøver å le det vekk. Men jeg får vel prøve å snu den dumme trenden der og heller si noe av det jeg har skrevet ned her istedet. Vi får se. Snakking om følelser er noe jeg ikke liker. Jeg er jo Marte, jeg viser ikke følelser. Jeg er jo tøff, kald og følelsesløs. Men et sted går vel grensa for meg også.

Ikke ofte jeg skriver så “mye” og ærlig som dette. Kanskje noe jeg også burde begynne med. Selv om det er skummelt.

Nyttårsaften overstått. Gikk rolig for seg (som det alltid gjør) med kalkun, pavlova-kake og brettspill i Holmestrand. Satte snuta hjemover i 0100-tiden og hodet falt hardt på puta i 0230-tiden.

Tanker om det nye året.. hva kan jobbes med og hva kan man bli bedre på. Åh, det er så mangt.

• Fortsette å behandling. Prøve å få styr på hodet mitt.
• Se om jeg tørr begynne tenke så smått på jobb etterhvert (Skummelt!!)
• Komme meg mer ut. Sitter for det meste å råtner inne med mindre jeg har en avtale eller må hente pakker på posten.
• Bli sunn.. Nei fuck it.
• Slutte å røy– Nei vent litt nå. Jeg røyker jo ikke lenger. Kun sosialt.. og det skjer jo aldri. Lett.

Så ja, der har dere livet mitt i et nøtteskall. For det meste har jeg mest lyst til å drite i alt som heter forandring, gå i behandling og å jobbe mot å bli bedre. Mye bedre å bare sitte inne alene eller sove bort dagene. Neida, vet det ikke er det smarteste eller beste valget, men det er nå slik det føles. For et depressivt nyttårs-innlegg.

Håper hvertfall dere har hatt en fin feiring (dere ligger kanskje fyllesjuke på sofaen enda men..) og at 2012 blir deres år! Hurra.. og sånn.

Først: God jul alle sammen. Jeg henger jo en uke etter med å si det. Bedre sent enn aldri.

Hadde en super julaften i Larvik, der det gikk i hundre og helvete fra vi kom til vi dro. Ribbe med tilbehør ble slukt og gaver ble delt ut. Dro hjem med så utrolig mange fine ting! :3

Ellers har det blitt spist mye mat, vært mye på besøk (Jada, viktig å trene angsten i jula også!) og fått sovet mye. Hvem liker vel ikke å sove?

På nyttårsaften skal vi til Holmestrand. Kalkun står på menyen, noe ingen med vettet i behold kan motstå! :-)

Vurderer å gjøre et LITE oppsummerings-innlegg, siden dette bloggåret har vært bånndrit og litt til. Tror ikke jeg klarer å fylle ut alle månedene engang.

Kanskje jeg heller skal skrive om ting som skal jobbes med i 2012 istedet.

UANSETT; Håper dere har hatt en finfin jul.. og at jeg snart får dratt ut finger’n av ræva og skrevet noe mer her inne. Hoi!

1. Verdensmester i å fucke opp mat. Hvit saus? Det blir svidd saus.
2. Jeg er skikkelig awkward og dårlig på small-talk.
3. Jeg takler ikke folk som ikke eier et snev av folkeskikk og høflighet.
4. Døgnrytmen min har det ikke helt greit. Legger meg 0300 og står opp rundt 1300. Flott det.
5. Jeg drikker kjempelite. Om jeg er flink så får jeg i meg 0.5l væske om dagen.
6. Om jeg virkelig kjeder jeg meg, så hopper jeg inn på blogg.no og leser toppbloggene i skjul. (Det må sies at det som regel går 3 minutter, så mister jeg interessen)
7. Jeg elsker å spise rare ting (som ingen andre liker?). Trukket torskehodet, stekt fiskerogn, sushi og Makrell i tomat. NAM!
8. Kroppen min gror piercinger kjempedårlig, noe jeg IKKE synes noe om. Så det blir nok ikke noen flere av de med det første.
9. Jeg hadde regulering i 2 1/2 år, både oppe og nede. Se for dere det synet a.
10. Jeg kan gå omveier for å unngå gateselger, tiggere eller klynger av små barn. Folk er skumle :<

Siden jeg ikke har noe fornuftig å skrive ned, så får jeg skrive litt av alt mulig.

Først; Jeg har fått nye spiraler. 10 mm, i tre. Jeg VIL høyere, men tror virkelig ikke øret mitt vil. Duste-øre.

Second; Behandlingen går bra. Vi analyserer, graver og undrer fælt på hva hodet mitt driver med. Det er absolutt ikke helt som andre hoder. Men det er jo det hjernekrymperen skal fikse. Nå jobber vi med å finne ut hvorfor jeg ikke klarer å spise ute blant folk uten å bli kvalm og å bli angstfyllt. Da mener jeg på kafe eller restaurant. Rare greier spør du meg. Dette må vi komme til bunns i! Dumme hodet.

Third; Det er fader meg snart jul. 1 måned til idag faktisk. Og jeg har ikke begynt på julegaver, som vanlig. Såvidt fått dytta sammen en ønskeliste. I år blir det julefeiring i Larvik, woop!

Fourth; Sjekk jeg er god til å telle på engelsk da! Det er altfor korte dager nå. Altfor lite lys og litt for mye tåke. Humøret er verket opp eller ned. Det bare henger der.. nede. Men som jeg pleier å si: jeg lever da!

Fifth: Er det noe fifth? Egentlig ikke. Jeg har tippa på Viking-lotto da. Satser på at 140millioner-potten er min. BWhah.

HEI!

Forresten! Jeg er på den derre twitter’n. Her er jeg!

Da er det litt mer klart om hva som skjer fremover med behandling. Jeg ble søkt over til Poliklinisk avdeling (fra langtidsbehandling) da jeg valgte å jobbe med Agorafobi m/panikklidelsen aka angsten min istedet for personlighetsforstyrrelsen. Enn så lenge hvertfall. Kanskje jeg velger å jobbe med det sistenevnte etterhvert. Det ville evt. blitt en behandling som fort kan ta 1-3 år å jobbe seg gjennom, så det er et stort valg.

Så da blir det Kognitiv terapi, som mange sikkert har hørt om før. En kjapp innføring i Kognitiv Terapi (som jeg forøvrig var innom når jeg var på Borgestad for 2 år siden.. wow..):

Kognitiv kommer av ordet kognisjon som betyr bearbeiding av informasjon. Kjernen i kognitiv terapi er at vi hele tiden velger ut informasjon og at vi tolker denne informasjonen. Hva vi velger ut, og hvordan vi tolker det, avhenger av tidligere erfaringer og de forventninger vi har til den aktuelle situasjonen. Våre tanker om en bestemt hendelse vil påvirke hvilke følelser som blir knyttet til den: Én person kan synes det er morsomt å kjøre berg- og dalbane, en annen blir redd. Noen barn synes det er morsomt at en bølge slår over dem når de sitter på stranden. Andre blir redd og begynner å gråte

La oss ta eksempelet de nevner over her:

Ulike følelser er knyttet til bestemte tanker. Angst eller frykt er forbundet med tanker om trussel eller fare. Personer som er redd for å kjøre berg- og dalbane har tanker knyttet til fare:

• - Den kan komme til å velte

• - Den vil spore av

• - Jeg vil falle ut

Barnet som blir redd for bølgen kan ha tanker av typen:

• - Jeg kommer til å drukne

• - Bølgen trekker meg ut i sjøen

Så ja, dette blir spennende. Vi kommer til å jobbe veldig strukturert (noe som er uvant for meg) men jeg tror det kommer til å gå veldig greit når vi først kommer igang.

Håper at denne metoden har effekt på meg og at jeg lærer meg å “omprogrammere” hjernen min. Hadde vært deilig å kunne hatt minimale angst-problemer og hvertfall å slippe de fordømte panikkanfallene. Verste er jo angsten for angsten, en skikkelig ond sirkel.

Det er vanskelig å skulle begynne “på nytt” igjen kjenner jeg. Føler vel (fortsatt) at ting kommer til å forbli slik de er nå, i all evighet og litt til. Får håpe at det bare er hjernen min som spiller meg et lite puss, men det er tungt. Kommer jeg faktisk noengang til å bli bedre? Forventer det verste, men håper på det beste. Kommer jeg noengang til å fungere normalt? Uten å måtte late som?

Jeg går for tittelen årets dårligeste blogger. Jeg har rett og slett ingenting interessert å skrive om. Dagene går til å sysle rundt i leiligheten, spille litt WoW og idag slo jeg på stortromma og farget håret. Så nå sitter jeg har da, med en dusjhette på hodet og føler meg 80 år gammel. Bevis:

Se, jeg har kjøpt nytt webcam, 720p! HD LZM! Så da får vi se Marte i høyoppløslige bilder! Det liker dere?

Vi fikk opp et spisebord og stoler også! Det er ikke verst!

Nei gud, dette var uinteressant.