Marte Forsberg

Hva skjer’a, Marte?

Livet. Livet skjer. Og å fortelle at jeg jobber er så uinteressant som det kan bli.

Vært mye jobbing i det siste, ferieavvikling. Men det funker. Snart skal vi ha ferie her i huset også, det er gulrot det. 1 uke på Kypros blir godt for kropp og sjel. Vår første stoooore ferie, alene. Håper Mr. Agorafobi og Frøken Sosial angst holder seg vekk.

Jeg kan ikke huske hva jeg har oppdatert dere om siden sist. Jeg skal starte (ENDELIG!) på chestpiecen min i september. Skal reise til Oslo og bli tatovert av Isis Mayan (sjekk ut arbeidet hennes, a!). Gru-gleder meg som en liten bæsj. Godt å endelig få begynt. Au, fordi au.

Ellers tror jeg kanskje håret blir rosa snart. Kanskje. (er det midtlivskrisa som kommer i en alder av 29?)

Sånn ellers så har jeg det fint, altså!

Category: meg/hverdag

Tagged:

Kommentarer: 2



Jeg klarte det!

Jeg føler hvertfall at jeg har klart det. Jeg har fått meg en stabil, normal og fungerende hverdag. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg hvertfall. Og hvertfall ikke for 3 år siden. Nå jobber jeg mellom 60%-80% stilling i bakeriet jeg har vært i de siste snart 2 1/2 årene. Jeg tror trikset er tålmodighet og å ikke presse seg for fort. Både fra arbeidsgiver, NAV og deg selv. Sikkert lett for meg å si, nå som ting går greit. Men det er sant altså, det hjelper. Lytt til kroppen!

Vinteren 2009, så var vi nettopp ferdig med innleggelsen på Borgestadklinikken i Skien. Med klart og tømt hode, så tenkte jeg “NÅ er jeg klar for arbeidslivet og hverdagen!”, så jeg avsluttet psykolog og det som var. Jeg skulle (i mitt hode hvertfall) ut i 100% jobb og takle livet som en helt. Jeg tok kontakt med NAV, som da kontaktet GREP. Dette skulle gå SÅ lett. Med GREP så prøvde jeg litt forskjellige butikkjobber, noe jeg fort fant ut at ikke var for meg. Med både sosial angst og agorafobi så var vel dette kanskje dømt til å feiles fra the get-go, men jeg tror ikke jeg innså det der og da. Jeg var så innstilt på å klare dette at det “pfft, ornær seg”. Den siste butikkjobben begynte med 80% stilling, før vi gikk opp til 100% etter 1 mnd, på et kjøpesenter i julerushet. Dette var IKKE stedet for meg.

Jeg gikk på en liten (stor?) smell og måtte tilbake til terapi i de neste 2 årene. I tillegg til de nesten 4 månedene på Borgestad-klinikken, så tror jeg de 2 siste årene i terapi har vært de meste effektivene timene jeg har brukt på meg selv. Jeg lærte så utrolig mye om meg selv, mine grenser og hvorfor jeg gjør og er som jeg er. Nå kan jeg skjønne hvorfor jeg tenker så mye, analyserer og reagerer på min måte. Har jeg en dårlig dag, så kan jeg skjønne hvorfor.

Jeg ble fortalt at om jeg bestemmer meg en dag for å prøve å gjøre noe med personlighetsfortyrrelsen min, så kan jeg søke meg inn i en av gruppene på DPS som jobber med slikt, men det er vanskelig å endre på denne type personlighetsfortyrrelse som jeg har. Vi får se. Nå som ting er stabilt, så har jeg ikke lyst til å riste glasset for mye. Og kanskje jeg klarer å leve med den. At den er der og preger meg, men ikke bare negativt.

Men ja, så kommer jo dagen da terapien må avsluttes. Dette tror jeg er en dag ALLE gruer seg til. Hvordan skal man klare seg uten den personen som forteller deg hvorfor du ikke er helt gal eller rar? Eller som sier at “Nei Marte, SÅ rar/spesiell/unik/annerledes er du ikke fra alle andre” når du tror at alle hater deg, eller tror du er verdens dummeste person fordi du ikke lærer ting på 5 minutter. Hvordan skal man klare seg uten den personen? Jo, det går. Litt etter litt så blir det normalt å ikke besøke denne personen 1 gang i uka. Men likevel så har man fortsatt verktøyene som denne personen ga deg. Og de er gull verdt!

Jeg måtte jo i kontakt med NAV igjen, har ikke hatt så veldig positive møter med de tidligere (lite forståelse for mine diagnoser og meg som person), men jeg måtte jo. Jeg ble introdusert for ei som jobber med “sånne som meg” (som jeg pleide å si). Vi som har vanskelig for å komme ut i arbeidslivet på “vanlig” måte, og kanskje trenger litt ekstra støtte og hjelp. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skulle kommet meg ut i arbeidslivet uten hennes hjelp. Jeg fortalte at mitt eneste “kriteriet” var null kundekontakt. Etter en liten tid, så fortalte hun meg at hun hadde vært i kontakt med et bakeri, i Porsgrunn, som jeg godt kunne komme på besøk til og se på. Sure, hvorfor ikke? Vi dro, tittet, jeg tenkte “tja, virket jo ikke ille?”. Og 2 uker senere så hadde jeg min første dag der. 4 timer. 2 dager med 4 timer startet jeg med. Dette var mer enn nok. Hodet mitt jobbet på spreng hver dag jeg var der. Og når jeg kom hjem, så sovnet jeg lett i 2-3 timer. Helt utmattet av alle inntrykkene. Dette holdt på faktisk 1 år, det med å sove etter jobb. Som tiden gikk, så trappet vi forsiiiiktig opp arbeidsmengden. 1 time lenger her og der. Etter 2 år, så var jeg oppe i 60% stilling og det føltes overkommelig. Jeg var hverken overveldet eller overarbeidet. JEG tror at mye (om ikke alt?) av grunnen er forståelsesfulle og TÅLMODIGE arbeidsgivere. Det var aldri de som  presset på når det gjaldt mer arbeid. Det var vi som alltid kom med forslaget og de kunne kanskje komme med andre (og bedre) forslag til det vi sa. Vi var aldri uenige og de støttet meg når jeg sa at “kan vi kanskje drøye det 2 uker til med å trappe opp?” eller “kan jeg bytte den dagen med den?”. Dette er alfa omega, hvertfall for meg.

Så nå, etter nyttår, så har jeg jobbet 80% for å se om dette er noe jeg kan klare fremover. Vanskelig å si, men det er en prøveperiode, for å se. Og om det ikke funker nå, så kanskje senere. Penger er ikke alt.

Og TL;DR: Ikke press deg selv for fort ut i jobb. Babysteps! Lytt til kroppen.

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 5



Hei bloggen!

Ser at siste oppdatering er fra 12 august 2013. Det er litt for lenge siden? Jeg har rett og slett glemt at man kan skrive. Føler vel kanskje at ting har dabbet litt av og jeg har fått en kjip og normal hverdag.. men samtidig så var det jo det jeg ønsket meg? Jeg klager ikke. Jeg nevner bare at kanskje ikke alle synes det er like interessant å lese om. Eller synes dere det?

Men for dere som bryr dere! Jeg jobber fortsatt. Nå er vi oppe i over 2 hele skift pr uke. Det føles bra og ikke overveldene, noe det fort kan gjøre for meg. Vi øker med 1 time pr måned, og rundt september så skal jeg være oppe i 60% stilling, noe som høres nok ut for meg nå. Hvem vet om jeg orker mer etter det, men det tar vi når den tid kommer.

Agorafobi-messig så er jeg flink til å komme meg ut. Øvelse gjør mester.

Fikk jo en legeerklæring for en stund siden, som jeg måtte ha fra psykologen min, for å kunne utvide AAP-perioden min, da den egentlig går ut 28. februar (eller noe i den duren). Der stod det sort på hvitt diagnoser og problematikk. Jeg hadde nesten glemt det, helt til jeg leste gjennom papirene. “Hoveddiagnoser: Generell sosial angst og Depressiv Lidelse.  Bi-diagnoser: Agorafobi m/panikk og Unnvikende Personlighetsforstyrrelse. Kanskje jeg klarer å leve bedre med de.. derfor “glemmer” jeg de litt? De har blitt en vanlig del av hverdagen. Jeg merker jo at hver gang det skjer en liten endring i rutinene mine, noe nytt eller uvant så blir jeg usikker. Jeg blir fysisk kvalm, magen knyter seg og jeg blir irritabel. Jeg er nok redd for hvordan jeg skal håndtere disse nye situasjonene. Kommer jeg til å klare meg? Driter jeg meg ut? Gjør jeg en god nok jobb? Liker de meg? Kommer de til å synes jeg er dum om jeg ikke får det til? Ler de av meg? Det er tusen tanker på en gang.

Sommerferien er allerede bestilt og betalt. Det blir en ukes tur til Danmark med søster + familie + besteforeldre. Det involverer båt. Båt er jævla skummelt. Jeg kommer meg ikke av båten, samme som med flyet til Rhodos ifjor sommer. MEN, på båten kan jeg bevege meg rundt. Gå opp på dekk. “Gjemme” meg litt mer enn man kan på et charterfly. Det går nok bedre enn jeg forventer.

På jobben så går det bra føler jeg. Jeg får til ting. Jeg kommer overens med kollegaer. Jeg føler meg trygg. Og ting går i _mitt_ tempo. Hun som er med meg fra NAV er også en helt super støtte. Hun har lært å kjenne meg og min problematikk på den tiden vi har jobbet sammen og skjønner når ting går for fort eller når jeg begynner å tvile på ting. Når vi har møte på jobben med arbeidsgiver (sånn, for å høre hvordan ting går) så får jeg kun skryt, noe som går meg hus forbi. Eller, jeg hører hva de sier, men en annen ting er vel å være enig og å faktisk SKJØNNE hva de sier. Kanskje det kommer etterhvert?

Kan jo også nevne at jeg har klart å pådra meg en moderat prolaps i korsryggen (L5/S1), som er skikkelig seig å bli kvitt. Gått med vondt siden starten av september, i fysikalsk behandling siden oktober og tok MR i Januar. Gjør øvelser og står i, men den er vrang. Hjelper heller ikke at jobben min er det den er og kan forverre tilstanden ved nesten ingenting.

Sånn, avslutningsvis for nå, så slenger jeg med et bilde. Av meg, siden det ikke har blitt vist her inne på en stund. Siden sist er det nye briller og ny hårfarge.

Jeg håper alle har hatt det fint siden sist!

P12000155

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged: , , , , , , ,

Kommentarer: 5



Ææhh, bloggen!

Faen, helt lost. Jeg har jo faktisk en blogg.. som ikke blir brukt. Tåpelig. Er vel ingen igjen her som faktisk leser denne bloggen, men hei sier jeg uansett!

Siste innlegget ble skrevet i februar, noe som egentlig er ganske trist å tenke på.

Joda, jeg jobber fortsatt. Prøvde å trappe opp til en helg dag + halv dag. Funker greit nok, men måtte bare omrokkere litt på timene, så det er 2x 6timer i uka, noe jeg kjenner er en grei mengde nå.

Jeg tok min første ferie, som jeg ikke har kunne sagt på over 6 år, på 2 uker. LP og jeg dro til Oslo, latet oss på Plaza mens jeg stappet trynet mitt i mat som man ikke får tak i i Porsgrunn. Været var jo upåklagelig og vi tok en tur til Tusenfryd (som må ha vært noe av det mest skuffende jeg har vært borti, ever) og Teknisk museum (fordi jeg har aldri vært der før).

Jeg er tilbake på jobb igjen og det er liksom helt.. greit.

Men nå til årets største nyhet. Dette er tydeligvis året for noe ting (ferie, jobbing..tja, you name it). Joda, LP og jeg skal bli med søsteren min og familien hennes til Rhodos i 1 uke. Jada. RHODOS. Jeg og min agorafobi skal ut og fly.. HAHaHA. Altså, hadde hun spurte meg ifjor (noe hun også gjorde..) så hadde jeg avslått med en gang (noe jeg også gjorde..). Men nå har jeg jo jobba med det problemet her og angsten min så jævla lenge, at NÅ er det på tide å teste meg selv. Virkelig. over 4 timer på et fly. _4_ timer folkens. Kjenner virkelig at jeg grugleder meg, da det ikke er veldig lenge igjen til vi skal dra.

For dere som ikke har fått det med dere (noe som er helt ok altså!), så er agorafobi en frykt for åpne plasser, nye steder, steder med mange mennesker. Min frykt er jo at jeg skal få et panikkanfall. For å kunne roe meg selv ned, så må jeg ta meg selv ut av situasjonen, som i dette tilfelle vil være: Flyet. MEN, som vi alle vet, så kan man ikke bare gå ut av et fly. Det er der frykten min kicker litt inn. MEN, som nevnt, så har jeg øvd og trent masse det siste halvannen året, så jeg HÅPER at jeg skal klare dette. (Dere burde krysse fingrene for meg). Jeg tyr jo ikke til noe beroligende medisiner eller alkohol, så det er meg og hjerne min, på tur. I 4 timer.

Skal virkelig prøve å ta bilder der nede, om jeg orker. Vi drar jo selvfølgelig ned i den varmeste måneden, så jeg kommer nok til å “hvale” meg mest i bassenget.

3

Ser jo helt OK ut da?!

1 2

 

Category: meg/hverdag

Tagged:

Kommentarer: 8



19012013

Oisann, glemte at jeg hadde en blogg gitt. Håper alle hadde en fin jul og en flott nyttårs-feiring. Det hadde jeg!

Så, etter nyttår har jeg fortsatt jobbingen. Det er ennå bare 2 dager i uken og halve dager, men jeg føler at det er nok, for nå. Er totalt utslitt når jeg kommer hjem. Føler derimot at jeg begynner å bli litt tryggere på hvordan ting gjøres og det er alltid en lettelse. Slitsomt å dra på jobb og “grue” seg fordi man vet ikke hva man skal gjøre eller om man vet hvordan det gjøres, hvem du jobber med eller hvordan de er. Merker at hver natt før jeg skal på jobb så ligger jeg som regel og prøver å se for meg hva jeg skal gjøre og hva som kommer til å skje. Kanskje jeg prøver å mentalt forberede meg på hva som skal skje.. noe som igrunn aldri funker.

Var hos psykologen på mandag. Da snakket vi litt om hva jeg ville jobbe med fremover og hun nevnte såvidt “å avslutte etterhvert”. Da kjente jeg at det ble litt innvedig panikk. Det er selvfølgelig ikke snakk om å avslutte neste uke,  men heller om noen månender frem i tid. Tenk om jeg ikke er klar? Jeg føler meg ikke klar. Men det kan også bare være frykt jeg kjenner på. Hvem skal jeg gå til om jeg begynner å gå tilbake til gamle vaner? Trenger en proffesjonel person sin mening om mine tanker som flyr til ALLE kanter. Jeg får vel nevne dette for henne neste time. Har nå i behandling i snart 5 år. Å skulle klare meg alene er en skummel tanke. Tenk om alt går rett vest?

I other words, så har jeg snart bursdag. Bursdagen min er jo litt spesiell. Da vil det være akkurat 4 år siden moren min døde. Klokken 13.00, 6. februar. Det blir litt lettere for hvert år, det skal sies.

Og, de som følger meg på facebook/instagram har sikkert fått med seg dette allerede, men håret mitt er nå: Lilla. Det ble lilla på lillejulaften. Følte aldri helt at turkis var meg, spesielt siden den var mer grønn enn turkis. Jeg liker denne mørke lillafargen bedre. Det ser blått ut på bilde til høyre, men fargen er veldig vanskelig å fange, men det ER lilla altså!

IMG_1585

 

Category: hår, meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 8



Ikke alle gleder seg til julaften

Nå som julen nærmer seg med stormskritt så er det nok mange som gleder seg til julehøytiden, ferie og kos.

Dessverre, så er det ikke alle som gleder seg. De gruer seg. Om lag 130 000 familier i Norge lever til enhver tid med psykisk sykdom og rusproblemer.  Mer enn 200 000 barn har foreldre som ruser seg på en slik måte at barna reagerer. Ca 15 000 barn og unge har foreldre som får behandling i psykisk helsevern (spesialisthelsetjenesten). Det er store tall. Og de alle fleste lever i disse hjemme, helt i hemmelighet. Det er tabu, flaut og skamfullt. Barn holder det skjult. Ikke nødvendigvis fordi foreldrene sier at de skal det, men fordi det er pinlig. Mange tror også at det er deres ansvar, mens andre tror det er deres skyld. Barn sier ingenting om problemene til foreldrene/foreldren til andre voksne og dermed kommer det sjeldent hjelp også.

En typisk, normal og slik en julaften (og forøvrig andre høytider) som alle barn skulle hatt ville vel vært der familie/venner samles. Det spises god mat, drikkes god drikke og praten går over alle hauger. Det er latter og glede. Den “hjemmelagde” riskremen med rødsaus er en hit og det er alle enig i. Barna løper bort til juletreet, ivrige etter å åpne gavene. Kanskje kommer julenissen også? Stikkordet er vel glede. Alle husker julaften som en gledens dag. Fra morgen til kveld.

For en som vokser opp med foreldre som ruser seg eller sliter psykisk så blir hele denne høytiden noe man gruer seg til. Det er mange fridager, noe som i vårt tilfelle, resulterte i hyppigere drikking og gjerne mer drikking, siden det ikke var jobb dagen derpå. Det er en uvisshet med foreldre som ruser seg. Man vet aldri hvordan kveldene blir. Slukner de bare ikveld eller blir det full ståhei? Blir det bare verbal slåssing eller fysisk slåssing? Kommer det til å gå utover oss fysisk ikveld eller ikke? Må vi rydde opp knuste glass ikveld også? Må vi gjemme oss bak gardiner fordi mamma er sur? Selv med uvissheten, så var det også alltid en visshet. Det kom til å bli alkohol, mye av det. Det kom til å bli krangling. Alltid. Det var bare graden av det som varierte.

I alle hjem er det forskjellig, så jeg kan kun fortelle hva som skjedde i vårt hjem.

Det varierte hvor vi var på julaften. Noen ganger var vi hjemme hos oss, alene. Andre ganger var vi på besøk eller så hadde vi besøk. Det var alltid en liten lettelse når vi hadde besøk eller var på besøk. Da ble det ikke alkohol. Før vi eventuelt dro hjem eller gjestene dro hjem. Men de gangene vi var alene hjemme ble det alkohol. Lille-julaften skal vel vanligvis være koselig, med Grevinnen og Hovmester på TV, mens barna pynter juletreet. Hos oss var det vel mer dram i glasset og krangling i bakgrunnen. Merkelig nok, så ble treet alltid, på et vis, pyntet.

Nå, i voksen alder, så ser jeg vel litt lysere på juletidene. Julaften er noe helt annet. Jeg tørr vel påstå at jeg ser frem til julaften, enten den feires i Skien eller Larvik. De siste feiringene jeg har hatt er slik en julaften skal være. Jeg er voksen nå og kan bestemme selv hvordan jeg vil feire julen.

 

  • Kirkens SOS: 815 33 300
  • Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
  • Rustelefonen: 08588
  • Hvis du er barn eller ungdom: Alarmtelefonen 116 111 er for barn som blir utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep. Også voksne som er bekymret for barn og unge, kan ta kontakt med sentralen. Å ringe dit er gratis. Les mer om Alarmsentralen for barn og unge her: www.116111.no
  • Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

 

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged: , , ,

Kommentarer: 5



Liten (stor?) kunngjøring

Det har vært stille her LENGE nå. INNSKILL! Kan igrunn bare begrunnes i latskap og en enorm mangel på skrivelyst. Har jo ting jeg kan fortelle om, men det er skummelt. Føler det blir så mye mer press når man går “offentlig” med store “kunngjøringer”.

Ok, kunngjøring: Jeg har nå vært i arbeid 1 måned. Langt ifra 100% stilling, men det er da noe. 2 dager i uken så jobber jeg hos Bakeverket i Porsgrunn. Jeg ville lete etter en jobb der jeg kunne unngå kundekontakt og kundeservice så godt jeg kunne så denne jobben faller jo perfekt inn under den kategorien. Bare det å være ute blant så mange mennesker 2 ganger i uken er nytt for meg. Men det er jo en relativt fast gruppe mennesker jeg har å forholde meg til, så det går greit. Det er totalt 5 stykker som vet at jeg har sneket meg ut i jobb, så dette er skummelt.

Psykologen og jeg kom frem til at jeg har i teorien 2 jobber. Jobben på Bakeverket og jobben jeg gjør i hodet mitt hver gang jeg er på jobb. Det foregår sikkert ørten ting oppi der, som kan trigges av den minste ting. Hver eneste samtale, setning, ord og tonefall analyseres frem og tilbake i hodet mitt. Hele tiden. “Hvorfor snakker han så morsk til han?” “Hva mente hun med det?” “Er det bare meg de snakker sånn til?” “Ler de av meg?”. Listen kan fortsette.

Den logiske delen av meg tenker “Psst, nå over-tenker du igjen.. stopp!”. Mens den usikre delen av meg roper “Herregud, jeg er så dum, jeg får det ikke til!”. Den siste tanken kan fort komme når jeg blir satt til å gjøre en ny oppgave, som gjerne går litt fort. Man kan jo ikke stoppe opp hele brød-prosessen fordi jeg ikke klarer å sette på et brødmerke fort nok. Så da må jeg heller lære meg det og det fort som faen. En ting er jo selvfølgelig at en hver person ville vært nervøs i en ny jobb og nye situasjoner. Og det blir jeg jo. Men i tillegg kommer disse tankene når jeg ikke får til noe 100% perfekt første gangen. Jeg er både dum, ubruklig og mislykka. Fordi det er jo bare jeg som ikke får til slikt. Det er sistenevnte jeg må jobbe med. Det sies at jeg ikke er så mislykka (psykologen sier hvertfall det.. heh), men jeg får meg ikke til å tro på det.

Kanskje når jeg blir litt mer varm i skjorta og føler at jeg får dreisen på ting, kanskje DA kan jeg tørre å pirke borti tanken på at jeg ikke er helt mislykka. Håper dere krysser fingrene for at jeg ikke føler en stor trang til å rømme vekk fra jobb og omverden igjen etter jeg trykker “Publish” på dette innlegget.

 

 

Category: meg/hverdag

Tagged:

Kommentarer: 12



Stemmer, jeg har en blogg jeg!

Vel, bloggen har blitt totalt ignorert i en periode nå. Har rett og slett ikke følt for å skrive noe. Men, vi får prøve å endre på det.

Jeg går fortsatt til psykolog 1 gang i uka og vi jobber oss fremover. Denne uken skal jeg _prøve_ å klare å ta bussen. Jeg hater bussen og alt den bringer med seg. I tillegg skal jeg kjøre den jævla langt også. Faen. Men LP blir heldigvis med. Jeg satser på å ikke dø av panikkanfall. Orker ikke tenke eller skrive om det igrunn.

Sånn ellers så er livet til Marte Forsberg relativt kjipt og ensomt. Sitter inne 24/7, med mindre det er noe jeg må ha fikset. Synd, men det er sånn det har blitt. Vanskelig å bryte ut av det dumme tankemønsteret “hvorfor gå ut om jeg ikke må?”.

Der kom det plutselig en 10 minutters tumblr-pause, midt i skrivinga. SÅ mye har jeg å komme med. Nei, det her går ikke. Klarer ikke presse ut ord. Men, jeg lever da!

Category: meg/hverdag

Tagged:

Kommentarer: 9



Om Åpenhet

Jeg fikk en kommentar der Anonym spurte om jeg kunne skrive litt om mine erfaringer med å være så offentlig og åpen som jeg er om mine psykiske lidelser (det hørtes veldig dramatisk ut!). Dette kan det bli litt lengde på, så bare with me!

Kunne du kanskje ha skrevet litt om dine erfaringer om å gå så offentlig frem om dette? Selv har jeg utrolig vanskelig for dette, og har kunn åpnet opp for mine aller nærmeste. Og det først etter 7-8 år. Jeg går selv på Aap, og føler nermest at jeg “lyver” når andre spør om hvorfor jeg ikke er i arbeid ol. Vil du anbefale å heller bare være helt åpen om det? Hvordan har du blitt/blir du tatt imot?

Mine erfaringer er at det er absolutt ikke farlig, kanskje mer det stikk motsatte. Det er jo kjent at psykiske lidelser kommer mer og mer frem i dagslyset, men det er vel fortsatt ikke kjent og trygt for Ola Normann ennå. Betyr det at man er gal? Hører man stemmer? Snakker man høyt med seg selv? Hva betyr det egentlig å slite psykisk? Vi har alle vårt å slite med, noen mer enn andre. Noen (altfor mange) sliter så mye at de ikke klarer å fungere normalt i hverdagen og for mange er det så ille og mørkt at de ikke ser noen utvei og vil ende livet sitt.

Som sagt, jeg har ikke merket noen negative sider ved å være åpen om mine diagnoser og problemer. Jeg har fått gode tilbakemeldinger og ofte er det mange (flere enn man ofte tror!) som kjenner seg veldig igjen i det jeg skriver, føler, tenker og opplever. Dette er jo en kjempestor åpenbaring for både meg og leseren. Man kan altfor ofte føle seg alene om følelsene og tankene man sitter med, men husk at er nok flere som kjenner det akkurat sånn. Ved å snakke høyt (Neida, du bør ikke stå midt i gata og skrike det ut) om det så kan du kanskje komme å kontakt med andre likesinnede? Dele erfaringer, komme med råd og tips. Bare det å ikke føle at man er helt alene om å føle det man føler er ofte en stor lettelse i seg selv. Eller det å vite at din bestevenn, kollega, en foreldre eller voksen vet hvordan du har det kan ofte ha en positiv effekt.

Når det kommer til det å fortelle noen om problemene sine så skjønner jeg veldig godt at det kan være kjempevanskelig og skummelt, som faen. Jeg er en lukket og stille person som helst ikke vil “plage” noen med mine trivielle problemer. Men et sted går grensa for meg også. De som kjenner meg vet mesteparten av hva som foregår med meg, noe som er veldig greit. Om jeg ikke tørr å ta bussen for å møte søsteren min i Tønsberg f.eks så forstår hun det, uten at jeg må forklare å det vide og det brede. Men det viktigste med å skulle fortelle en eller flere om problemene dine er at du selvfølgelig tar det i ditt tempo, når du føler deg klar. Du behøver jo ikke begynne med å spy ut eder og galler om du ikke vil det, men i det små. “Jeg er veldig redd for å ta bussen alene, så det hadde vært fint om du ville blitt med” f.eks. kan jo kanskje være en start.

Når det kommer til at folk (gjerne gamle skolekamerater, som har full Bachelor og master-grad fra BI) skal spørre deg om hvordan det går og hva du driver med, da kjenner jeg ofte at jeg kvier meg. Det føles ofte som en stort nederlag å si det høyt. Jeg følte veldig på det før og gjør forsåvidt det ennå, men ikke i så stor grad. Jeg kan si noe ala “Nei, akkurat nå gjør jeg ingenting..” “Ingenting?” “Neh.. jeg har da god tid!” “Ja, sant hehe”. De fleste samtalene går i den duren. Et stort triks som alltid funker er å vri samtalen over til å handle om de. Alle (de fleste..) elsker å snakke om seg selv og sine bragder (Don’t get me wrong, men det er jo slik ting fungerer). Spør hva DE driver med, jobb, familie eller kanskje om de har noe kontakt med tidligere klassekamerater. Jeg vet jo at jeg ikke ljuger når jeg sier “ingenting”, men jeg skal være enig i et det føles litt ynkelig å si det. MEN, men ljuger hvertfall ikke. Om de virkelig vil grave så kan du si det så enkelt som at “jeg er i behandling for tiden”, “jeg har mitt å slite med akkurat nå” eller “jeg er sykemeldt”. Den siste der kan være litt tricky, da folk flest vil spørre “Åh, hvordan syk er du?”, så du vil nok kanskje ha et klart svar om du skal bruke den.

Nå kom jeg til å tenke på irritasjonen min over å være psykisk syk og ikke somatisk syk. Har man et brukket ben eller arm så er det greit. Er man psykisk syk så er alt litt “jahaaa….”. Men det kan jeg spare til et annet innlegg.

Uansett så håper jeg at noe av dette kan være til hjelp for både Anonym her og andre som føler de står fast i samme situasjon. Og er det noe noen skulle lure på så spør gjerne, enten Anonymt her (eller med navn) eller send med en mail på marteaf@gmail.com om du heller vil det.

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 13



Realitet

Det er både gøy og morsomt med innlegg som er useriøse (Jeg mener 100% det som står i de, dere skjønner hva jeg mener daaaa), men hvordan går det med meg? Er det i det hele tatt noen som bryr seg eller lurer på det? Sikkert ikke, men jeg skriver litt om det fordi jeg, så tenk!

Nei, hvordan går det egentlig? Jeg lever da, som jeg pleier å si. Ting er jo ikke ille, ingenting fælt har skjedd og jeg er ikke trist. Jeg er bare likegyldig føler jeg. Jeg har ikke ork, gidd eller lyst til noe. Jo, jeg har lyst til å være glad. Jeg vil kunne oppriktig si at “Nå er jeg glad!”.

Det er mye dødtid på sommeren, psykologen er på ferie, jeg er på ferie (jajaj, jeg har ferie året rundt. Spar meg.). Har vært flink da. Kommet meg ut, lenger enn matbutikken. Vært både på Flisa, Kløfta, Arendal og Kristiandsand. Møtt nye mennesker og vært sosial. Jeg hater å møte nye mennesker og å være sosial, men jeg lar alltid tvilen komme til gode. Noen ganger blir jeg positivt overrasket, andre ganger trekker jeg meg fint tilbake i skjellet mitt igjen.

Kjenner jeg allerede gruer meg veldig til høst og vinter. Bruker nok mer energi på det enn å faktisk glede meg over den ræva sommeren som har vært. Frøken Positiv, det er meg!

Forhåpentligvis så skjer det positive ting fremover. Vil ikke snakke for høyt om det ennå, men dere får nok høre om det når ting er i boks!  Håper bare Herr Flaks husker hvor jeg bor. På en eller annen finurlig måte så går han seg alltid vill når jeg trenger han mest.

Så ja, det var nå en liten oppdatering. Jeg lever, ting er kjipt og litt håpløst i topplokket, men det er det jo alltid. No need to worry! :3

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 18