Marte Forsberg

Jeg klarte det!

Jeg føler hvertfall at jeg har klart det. Jeg har fått meg en stabil, normal og fungerende hverdag. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg hvertfall. Og hvertfall ikke for 3 år siden. Nå jobber jeg mellom 60%-80% stilling i bakeriet jeg har vært i de siste snart 2 1/2 årene. Jeg tror trikset er tålmodighet og å ikke presse seg for fort. Både fra arbeidsgiver, NAV og deg selv. Sikkert lett for meg å si, nå som ting går greit. Men det er sant altså, det hjelper. Lytt til kroppen!

Vinteren 2009, så var vi nettopp ferdig med innleggelsen på Borgestadklinikken i Skien. Med klart og tømt hode, så tenkte jeg “NÅ er jeg klar for arbeidslivet og hverdagen!”, så jeg avsluttet psykolog og det som var. Jeg skulle (i mitt hode hvertfall) ut i 100% jobb og takle livet som en helt. Jeg tok kontakt med NAV, som da kontaktet GREP. Dette skulle gå SÅ lett. Med GREP så prøvde jeg litt forskjellige butikkjobber, noe jeg fort fant ut at ikke var for meg. Med både sosial angst og agorafobi så var vel dette kanskje dømt til å feiles fra the get-go, men jeg tror ikke jeg innså det der og da. Jeg var så innstilt på å klare dette at det “pfft, ornær seg”. Den siste butikkjobben begynte med 80% stilling, før vi gikk opp til 100% etter 1 mnd, på et kjøpesenter i julerushet. Dette var IKKE stedet for meg.

Jeg gikk på en liten (stor?) smell og måtte tilbake til terapi i de neste 2 årene. I tillegg til de nesten 4 månedene på Borgestad-klinikken, så tror jeg de 2 siste årene i terapi har vært de meste effektivene timene jeg har brukt på meg selv. Jeg lærte så utrolig mye om meg selv, mine grenser og hvorfor jeg gjør og er som jeg er. Nå kan jeg skjønne hvorfor jeg tenker så mye, analyserer og reagerer på min måte. Har jeg en dårlig dag, så kan jeg skjønne hvorfor.

Jeg ble fortalt at om jeg bestemmer meg en dag for å prøve å gjøre noe med personlighetsfortyrrelsen min, så kan jeg søke meg inn i en av gruppene på DPS som jobber med slikt, men det er vanskelig å endre på denne type personlighetsfortyrrelse som jeg har. Vi får se. Nå som ting er stabilt, så har jeg ikke lyst til å riste glasset for mye. Og kanskje jeg klarer å leve med den. At den er der og preger meg, men ikke bare negativt.

Men ja, så kommer jo dagen da terapien må avsluttes. Dette tror jeg er en dag ALLE gruer seg til. Hvordan skal man klare seg uten den personen som forteller deg hvorfor du ikke er helt gal eller rar? Eller som sier at “Nei Marte, SÅ rar/spesiell/unik/annerledes er du ikke fra alle andre” når du tror at alle hater deg, eller tror du er verdens dummeste person fordi du ikke lærer ting på 5 minutter. Hvordan skal man klare seg uten den personen? Jo, det går. Litt etter litt så blir det normalt å ikke besøke denne personen 1 gang i uka. Men likevel så har man fortsatt verktøyene som denne personen ga deg. Og de er gull verdt!

Jeg måtte jo i kontakt med NAV igjen, har ikke hatt så veldig positive møter med de tidligere (lite forståelse for mine diagnoser og meg som person), men jeg måtte jo. Jeg ble introdusert for ei som jobber med “sånne som meg” (som jeg pleide å si). Vi som har vanskelig for å komme ut i arbeidslivet på “vanlig” måte, og kanskje trenger litt ekstra støtte og hjelp. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skulle kommet meg ut i arbeidslivet uten hennes hjelp. Jeg fortalte at mitt eneste “kriteriet” var null kundekontakt. Etter en liten tid, så fortalte hun meg at hun hadde vært i kontakt med et bakeri, i Porsgrunn, som jeg godt kunne komme på besøk til og se på. Sure, hvorfor ikke? Vi dro, tittet, jeg tenkte “tja, virket jo ikke ille?”. Og 2 uker senere så hadde jeg min første dag der. 4 timer. 2 dager med 4 timer startet jeg med. Dette var mer enn nok. Hodet mitt jobbet på spreng hver dag jeg var der. Og når jeg kom hjem, så sovnet jeg lett i 2-3 timer. Helt utmattet av alle inntrykkene. Dette holdt på faktisk 1 år, det med å sove etter jobb. Som tiden gikk, så trappet vi forsiiiiktig opp arbeidsmengden. 1 time lenger her og der. Etter 2 år, så var jeg oppe i 60% stilling og det føltes overkommelig. Jeg var hverken overveldet eller overarbeidet. JEG tror at mye (om ikke alt?) av grunnen er forståelsesfulle og TÅLMODIGE arbeidsgivere. Det var aldri de som  presset på når det gjaldt mer arbeid. Det var vi som alltid kom med forslaget og de kunne kanskje komme med andre (og bedre) forslag til det vi sa. Vi var aldri uenige og de støttet meg når jeg sa at “kan vi kanskje drøye det 2 uker til med å trappe opp?” eller “kan jeg bytte den dagen med den?”. Dette er alfa omega, hvertfall for meg.

Så nå, etter nyttår, så har jeg jobbet 80% for å se om dette er noe jeg kan klare fremover. Vanskelig å si, men det er en prøveperiode, for å se. Og om det ikke funker nå, så kanskje senere. Penger er ikke alt.

Og TL;DR: Ikke press deg selv for fort ut i jobb. Babysteps! Lytt til kroppen.

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 5



Hei bloggen!

Ser at siste oppdatering er fra 12 august 2013. Det er litt for lenge siden? Jeg har rett og slett glemt at man kan skrive. Føler vel kanskje at ting har dabbet litt av og jeg har fått en kjip og normal hverdag.. men samtidig så var det jo det jeg ønsket meg? Jeg klager ikke. Jeg nevner bare at kanskje ikke alle synes det er like interessant å lese om. Eller synes dere det?

Men for dere som bryr dere! Jeg jobber fortsatt. Nå er vi oppe i over 2 hele skift pr uke. Det føles bra og ikke overveldene, noe det fort kan gjøre for meg. Vi øker med 1 time pr måned, og rundt september så skal jeg være oppe i 60% stilling, noe som høres nok ut for meg nå. Hvem vet om jeg orker mer etter det, men det tar vi når den tid kommer.

Agorafobi-messig så er jeg flink til å komme meg ut. Øvelse gjør mester.

Fikk jo en legeerklæring for en stund siden, som jeg måtte ha fra psykologen min, for å kunne utvide AAP-perioden min, da den egentlig går ut 28. februar (eller noe i den duren). Der stod det sort på hvitt diagnoser og problematikk. Jeg hadde nesten glemt det, helt til jeg leste gjennom papirene. “Hoveddiagnoser: Generell sosial angst og Depressiv Lidelse.  Bi-diagnoser: Agorafobi m/panikk og Unnvikende Personlighetsforstyrrelse. Kanskje jeg klarer å leve bedre med de.. derfor “glemmer” jeg de litt? De har blitt en vanlig del av hverdagen. Jeg merker jo at hver gang det skjer en liten endring i rutinene mine, noe nytt eller uvant så blir jeg usikker. Jeg blir fysisk kvalm, magen knyter seg og jeg blir irritabel. Jeg er nok redd for hvordan jeg skal håndtere disse nye situasjonene. Kommer jeg til å klare meg? Driter jeg meg ut? Gjør jeg en god nok jobb? Liker de meg? Kommer de til å synes jeg er dum om jeg ikke får det til? Ler de av meg? Det er tusen tanker på en gang.

Sommerferien er allerede bestilt og betalt. Det blir en ukes tur til Danmark med søster + familie + besteforeldre. Det involverer båt. Båt er jævla skummelt. Jeg kommer meg ikke av båten, samme som med flyet til Rhodos ifjor sommer. MEN, på båten kan jeg bevege meg rundt. Gå opp på dekk. “Gjemme” meg litt mer enn man kan på et charterfly. Det går nok bedre enn jeg forventer.

På jobben så går det bra føler jeg. Jeg får til ting. Jeg kommer overens med kollegaer. Jeg føler meg trygg. Og ting går i _mitt_ tempo. Hun som er med meg fra NAV er også en helt super støtte. Hun har lært å kjenne meg og min problematikk på den tiden vi har jobbet sammen og skjønner når ting går for fort eller når jeg begynner å tvile på ting. Når vi har møte på jobben med arbeidsgiver (sånn, for å høre hvordan ting går) så får jeg kun skryt, noe som går meg hus forbi. Eller, jeg hører hva de sier, men en annen ting er vel å være enig og å faktisk SKJØNNE hva de sier. Kanskje det kommer etterhvert?

Kan jo også nevne at jeg har klart å pådra meg en moderat prolaps i korsryggen (L5/S1), som er skikkelig seig å bli kvitt. Gått med vondt siden starten av september, i fysikalsk behandling siden oktober og tok MR i Januar. Gjør øvelser og står i, men den er vrang. Hjelper heller ikke at jobben min er det den er og kan forverre tilstanden ved nesten ingenting.

Sånn, avslutningsvis for nå, så slenger jeg med et bilde. Av meg, siden det ikke har blitt vist her inne på en stund. Siden sist er det nye briller og ny hårfarge.

Jeg håper alle har hatt det fint siden sist!

P12000155

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged: , , , , , , ,

Kommentarer: 5



Den skumle dagen har kommet

Ja, 12. august er en stor dag for meg. Det er en skummel som faen-dag, men også et stort steg for meg. Idag, kl. 15:00 så drar jeg til min aller siste time hos DPS. (Det kommer sikkert en oppfølgingstime om 2-3 mnder, men det er det).

Etter å ha vært i behandling (med en liten pause der jeg TRODDE jeg var klar for arbeid..) i ca. 6 år, så tror vi ikke at jeg trenger mer behandling pr. dags dato. Vi har fått jobbet utrolig mye med.. MYE.

Jeg har fått utfordret meg selv til å ta buss (fordi gudene vet jo at kollektiv transsport er dritskummelt..). Jeg måtte øve på å ta bussen til Brotorvet (kjøpesenter) og hjem igjen. Dette gjorde jeg 2-3 ganger og det gikk overraskende bra. Problemet med kollektiv transsport er vel hovedsaklig to ting. Alle menneskene og muligheten/ikke muligheten til å “rømme” fra situasjonen. Buss går hvertfall mye lettere nå. Det er hakket verre med det som kommer snart, fly, men det kommer jeg tilbake til.

Vi har også jobbet mye med å få meg ut i aktivitet, altså jobb. Sist gang jeg prøvde å komme meg ut i arbeid, så hoppet jeg rett ut i 80% og trappet opp til 100% etter 1 måned. Man kan trygt si at det gikk rett åt helvete og jeg løp i 110 km/t inn i veggen. Etter dette så fant jeg ut at jeg trang mer behandling (Dette er den lille pausen jeg nevnte i starten av innlegget).

Så, vi snakket mye om hva målet mitt med behandling var. Jeg ville klare å komme meg mer ut og komme meg i arbeid. Å kunne bidra med noe fornuftig ville nok hjelpe. Så, vi begynte som sagt med å øve på å ta bussen. Vi trappet opp med å dra på ferie en langhelg, som endte med panikkanfall inne på et kjøpesenter.. (fantastisk..), men jeg kom meg videre. Å klare å være på et helt nytt kjøpesenter, i en helt ukjent by, uten å få et panikkanfall ville vel vært et mirakel.

Vi har hatt regelmessig kontakt med NAV for å holde de oppdatert på situasjonen min. Vi har vært i flere møter, hvor jeg har fortalt og forklart, men snørra og tårene har flydd. Etterhvert så kom vi i kontakt med ei som hjelper “sånne som meg” ut i arbeid og aktivitet. Der vi tar ting i mitt tempo og tilpasser ting til mine problemstillinger. Dette var noe helt annet enn det jeg var vant til. Jeg fortalte at jeg tidligere hadde jobbet i butikk på kjøpesenter, men at dette virkelig ikke var gunstig for angsten min. Så fikk jeg et lite tips fra en liten frøken. “Hva med å jobbe i en fabrikk?”. Dette hadde aldri slått meg engang. Eneste som kvernet i hodet mitt var salg, retail, masse kundekontakt og kjøpesenter. Men fader, fabrikk høres jo ypperlig ut. Ikke noe kundekontakt, fysisk arbeid (som jeg ikke har noe imot) og oppgaver jeg har god tid til å bli trygg på.

Først snakket de litt om Aunt Mabels (jepp, de lages i Skien), men det ble veeeldig langt å reise med buss (siden det ligger i gokk i Skien). Men Bakeverket var nærmere og hadde plass til å ta meg inn. Vi dro på møte der, og de har fra dag 1 vært VELDIG fleksible og tålmodige med meg. Jeg bestemmer antall timer/dager, om jeg vil bytte på noen av dagene, så er ikke det noe problem. Aldri noe press fra deres side. De har vært helt fantastiske og virkelig hjulpet meg langt på vei. Så, nå jobber jeg 2x6t hver uke. Det er bedre enn 0t pr. uk.

Så ja. Vi har også poket borti dette med min grunnleggende antakelse (denne ligger i “kjernen” av meg og er ekstremt vanskelig å skulle endre på). Min grunnleggende antakelse om meg selv (uten at jeg tenker noe bevisst over dette) er at jeg er mislykket og dum. Sånn er det bare i mitt hodet, alle vet da det. Og om de ikke vet det, så ser de det sikkert veldig fort.

Dette grunnleggende antakelsen trigger følelser i meg på de merkeligste tidspunktene, som jeg før ALDRI kunne skjønne hvorfor, men nå er jeg mye mer bevisst på det. Jeg har noen eksempler.

Eks 1. Vi var på tur med et vennepar. De skulle lære meg et kortspill, der to og to spillte på lag (husker ikke engang hva spillet heter..). Etter noen oppvarmingsrunder så skulle vi prøve oss. Jeg prøvde å huske reglene samtidig som jeg prøvde å ikke “ødelegge” for lagkameraten min. For hvis det skjedde, da ville jo alle se hvor dum jeg var som ikke skjønte et enkelt kortspill. Men ja, det skjedde jo, at jeg gjorde en feil. Og da kom jo “ertingen” og “latterliggjøringen”. Alt var ment på en tullete måte. “haha, HVORFOR gjorde du sånn a!?”. Og mitt oppi alt, så kjente jeg plutselig at tårene presset på, virkelig. Jeg gikk ut på badet for “å snyte meg”, mens jeg egentlig tørket tårene og ba meg selv skjerpe meg. “HVORFOR feller jeg tårer over dette!?”

Der og da, så skjønte jeg ikke hvorfor jeg skulle reagere så forferdelig sterkt. Men jeg ser det jo nå i etterkant. Det er sårt når du tror at alle synes du er dum. Og ler av deg. Fordi du er så dum. Dette er det sikkert kun jeg som husker, av oss 4 som dro på turen. Jeg har vel frisket opp minnet til LP og han husker det også. Men er nok bare meg det gikk såpass inn på.

Så det er et eksempel på situasjoner som kan trigge denne grunnleggende antakelsen. Men nå er jeg som sagt mye mer obs på det og kan fortere skjønne hvorfor jeg reagerer og tenker som jeg gjør. Og jeg KAN jobbe videre med dette  i gruppeterapi, men jeg vil nok vente med det. Ting skal selvfølgelig ikke være slik som de er, men akkurat nå, så føler jeg ikke at jeg vil jobbe med det. Det kan komme senere, om jeg vil.

Så, igår ettermiddag, så begynte jeg plutselig å gråte. Fordi det er skummelt å skulle avslutte behandling etter så lang tid. Hvordan skal jeg klare meg på egenhånd? Det har alltid vært så trygt å ha psykologen i “bakhånd”. Men nå er det altså bare meg. Så man kan vel si at jeg gruer meg. Tenk om alt går til heeeelvete nå? Det ville vært et nederlag.

 

 

Category: psykisk helse

Tagged: , , ,

Kommentarer: 6



19012013

Oisann, glemte at jeg hadde en blogg gitt. Håper alle hadde en fin jul og en flott nyttårs-feiring. Det hadde jeg!

Så, etter nyttår har jeg fortsatt jobbingen. Det er ennå bare 2 dager i uken og halve dager, men jeg føler at det er nok, for nå. Er totalt utslitt når jeg kommer hjem. Føler derimot at jeg begynner å bli litt tryggere på hvordan ting gjøres og det er alltid en lettelse. Slitsomt å dra på jobb og “grue” seg fordi man vet ikke hva man skal gjøre eller om man vet hvordan det gjøres, hvem du jobber med eller hvordan de er. Merker at hver natt før jeg skal på jobb så ligger jeg som regel og prøver å se for meg hva jeg skal gjøre og hva som kommer til å skje. Kanskje jeg prøver å mentalt forberede meg på hva som skal skje.. noe som igrunn aldri funker.

Var hos psykologen på mandag. Da snakket vi litt om hva jeg ville jobbe med fremover og hun nevnte såvidt “å avslutte etterhvert”. Da kjente jeg at det ble litt innvedig panikk. Det er selvfølgelig ikke snakk om å avslutte neste uke,  men heller om noen månender frem i tid. Tenk om jeg ikke er klar? Jeg føler meg ikke klar. Men det kan også bare være frykt jeg kjenner på. Hvem skal jeg gå til om jeg begynner å gå tilbake til gamle vaner? Trenger en proffesjonel person sin mening om mine tanker som flyr til ALLE kanter. Jeg får vel nevne dette for henne neste time. Har nå i behandling i snart 5 år. Å skulle klare meg alene er en skummel tanke. Tenk om alt går rett vest?

I other words, så har jeg snart bursdag. Bursdagen min er jo litt spesiell. Da vil det være akkurat 4 år siden moren min døde. Klokken 13.00, 6. februar. Det blir litt lettere for hvert år, det skal sies.

Og, de som følger meg på facebook/instagram har sikkert fått med seg dette allerede, men håret mitt er nå: Lilla. Det ble lilla på lillejulaften. Følte aldri helt at turkis var meg, spesielt siden den var mer grønn enn turkis. Jeg liker denne mørke lillafargen bedre. Det ser blått ut på bilde til høyre, men fargen er veldig vanskelig å fange, men det ER lilla altså!

IMG_1585

 

Category: hår, meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 8



Ikke alle gleder seg til julaften

Nå som julen nærmer seg med stormskritt så er det nok mange som gleder seg til julehøytiden, ferie og kos.

Dessverre, så er det ikke alle som gleder seg. De gruer seg. Om lag 130 000 familier i Norge lever til enhver tid med psykisk sykdom og rusproblemer.  Mer enn 200 000 barn har foreldre som ruser seg på en slik måte at barna reagerer. Ca 15 000 barn og unge har foreldre som får behandling i psykisk helsevern (spesialisthelsetjenesten). Det er store tall. Og de alle fleste lever i disse hjemme, helt i hemmelighet. Det er tabu, flaut og skamfullt. Barn holder det skjult. Ikke nødvendigvis fordi foreldrene sier at de skal det, men fordi det er pinlig. Mange tror også at det er deres ansvar, mens andre tror det er deres skyld. Barn sier ingenting om problemene til foreldrene/foreldren til andre voksne og dermed kommer det sjeldent hjelp også.

En typisk, normal og slik en julaften (og forøvrig andre høytider) som alle barn skulle hatt ville vel vært der familie/venner samles. Det spises god mat, drikkes god drikke og praten går over alle hauger. Det er latter og glede. Den “hjemmelagde” riskremen med rødsaus er en hit og det er alle enig i. Barna løper bort til juletreet, ivrige etter å åpne gavene. Kanskje kommer julenissen også? Stikkordet er vel glede. Alle husker julaften som en gledens dag. Fra morgen til kveld.

For en som vokser opp med foreldre som ruser seg eller sliter psykisk så blir hele denne høytiden noe man gruer seg til. Det er mange fridager, noe som i vårt tilfelle, resulterte i hyppigere drikking og gjerne mer drikking, siden det ikke var jobb dagen derpå. Det er en uvisshet med foreldre som ruser seg. Man vet aldri hvordan kveldene blir. Slukner de bare ikveld eller blir det full ståhei? Blir det bare verbal slåssing eller fysisk slåssing? Kommer det til å gå utover oss fysisk ikveld eller ikke? Må vi rydde opp knuste glass ikveld også? Må vi gjemme oss bak gardiner fordi mamma er sur? Selv med uvissheten, så var det også alltid en visshet. Det kom til å bli alkohol, mye av det. Det kom til å bli krangling. Alltid. Det var bare graden av det som varierte.

I alle hjem er det forskjellig, så jeg kan kun fortelle hva som skjedde i vårt hjem.

Det varierte hvor vi var på julaften. Noen ganger var vi hjemme hos oss, alene. Andre ganger var vi på besøk eller så hadde vi besøk. Det var alltid en liten lettelse når vi hadde besøk eller var på besøk. Da ble det ikke alkohol. Før vi eventuelt dro hjem eller gjestene dro hjem. Men de gangene vi var alene hjemme ble det alkohol. Lille-julaften skal vel vanligvis være koselig, med Grevinnen og Hovmester på TV, mens barna pynter juletreet. Hos oss var det vel mer dram i glasset og krangling i bakgrunnen. Merkelig nok, så ble treet alltid, på et vis, pyntet.

Nå, i voksen alder, så ser jeg vel litt lysere på juletidene. Julaften er noe helt annet. Jeg tørr vel påstå at jeg ser frem til julaften, enten den feires i Skien eller Larvik. De siste feiringene jeg har hatt er slik en julaften skal være. Jeg er voksen nå og kan bestemme selv hvordan jeg vil feire julen.

 

  • Kirkens SOS: 815 33 300
  • Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
  • Rustelefonen: 08588
  • Hvis du er barn eller ungdom: Alarmtelefonen 116 111 er for barn som blir utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep. Også voksne som er bekymret for barn og unge, kan ta kontakt med sentralen. Å ringe dit er gratis. Les mer om Alarmsentralen for barn og unge her: www.116111.no
  • Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

 

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged: , , ,

Kommentarer: 5



All logikk og fornuft forsvant

Prøve å skrive litt psykisk helse igjen og ikke bare unyttige innlegg.

Nevnte såvidt at jeg hadde hatt en panikkanfall da vi hadde ferie for noen uker siden. Har bl.a. diagnosen Agorafobi m/panikk.

Agorafobi er frykt for åpne plasser eller sosiale situasjoner med mange mennesker til stede. En person med agorafobi har angst når han er borte fra hjemmet, oppholder seg i større folkemengder eller befinner seg på steder med mange mennesker til stede.

Angsten fører med seg at pasienten prøver å unngå de situasjoner eller objekter som utløser angsten (nye, ukjente steder). Slik kommer angsten til å prege pasientens sosiale liv. Et karakteristisk trekk hos fobikeren er forventningsangsten som inntreffer når han forutser at han kan møte angstutløsende faktorer.

Personer med agorafobi vil ofte vise unngåelsesadferd, og ha forventningsangst. Symptomene opptrer ofte for første gang i forbindelse med at anfall av panikkangst. Dersom en person fyller kriteriene til diagnosen agorafobi og samtidig fyller kriteriene til panikklidelse, kan man sette diagnosen Agorafobi med panikklidelse (F40.01 i ICD-10).
Differensialdiagnostisk kan agorafobi noen ganger være vanskelig å skille klart fra sosial fobi og engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

Har også ovenfornevnte Unnvikende personlighetssforstyrrelse, men det er ikke temaet idag (sa jeg, og hørtes ut som en lærer).

Har snakket mye om dette med psykologen. Jeg har hatt en stor tendens til å stenge meg selv inne, da jeg har vært redd for å få panikkanfall ute. De gangene jeg dro ut, dro jeg som regel til kjente steder. Der jeg visste om alle utgangene og hvor toalettene var. I tillegg kunne jeg bruke mobilen min som en trygghetssøkende strategi, om det ble for ille.

Uansett. På ferie. Vi hadde kjørt hele torsdagen og begge var nok slitene av dette. Men, nå var vi jo på ferie på et nytt sted, så vi dro ut for å spise litt mat. Vi fant et lite sted som serverte thai-mat av noe slag. Nudler med kjøtt. Etter jeg hadde spist meg goood og mett (liker ikke metthetsfølelsen, da jeg ofte innbiller meg at om jeg spiser for mye, så blir jeg kvalm og kan kaste opp..) så tusler vi tilbake til hotellet. På veien tilbake tenkte vi “hey, vi går innom den ene butikken inne på kjøpesenteret for å kjøpe litt brus og snacks!”. Vi går mot kjøpesenteret og inn. Allerede på før vi kom inn begynte jeg å kjenne angsten komme snikende. Men som jeg har lært meg i det siste, så skal jeg bare tenke “Jaja, so what om jeg får litt angst, ikke noe farlig med det!” og det har fungert kjempefint for meg. Men ikke nå. Kjente at det ble verre og verre for hvert steg vi tok, lenger inn i det ukjente, store og menneskefylte kjøpesenteret. Innen vi hadde kommet til butikken vi skulle til, så stod jeg midt i et panikkanfall. Hadde ikke kjent på et panikkanfall på over 1 år, så jeg ble mildt sagt tatt på senga.

Jeg prøvde å stå litt i det, kjenne på angsten. Overbevise meg selv om at: Dette er ikke farlig. Anfallet kan ikke gjøre meg noenting. Men den gang ei. Jeg kunne ikke overbevise amygdala idag. (Amygdala: Fryktsenteret i hjernen, som tolker denne situasjonen som livsfarlig for meg og vil at jeg skal flykte). Jeg tar opp mobilen (noe jeg egentlig skal prøve å unngå, slik at jeg ikke blir avhengig av den i slike situasjoner). Trykker febrilsk på den. Finner frem et eller annet spill. Husker ikke hvilket engang. LP spør om det går bra. Jeg glefser til “Du kan ikke snakke til meg!”. Han prøver å flytte litt på meg, siden jeg frøs opp rett foran inngangen til butikken. “Ikke ta på meg!”.

Jeg hadde glemt hvor ille det var. Alle symptomene. Den forferdelig kvalmen. Hjertebanken, som får det til å kjennes ut som hjertet skal sprenge. Hetetoktene. Svimmelheten. Alt på en gang! Kaos. Jeg klarte ikke å få noen av tingene vi hadde snakket om i timene til å fungere. Å skifte fokus fungerte ikke. Å kontrollere pusten fungerte ikke. Jeg ville ut! Jeg hadde ingen ide om hvordan jeg skulle komme meg ut derfra og det skapte bare mer panikk.

Jeg klarte til slutt ikke å stå  i det mer og sa at jeg måtte ut. Nå. Vi kom oss fort ut. Allerede på veien ut merket jeg at det løsnet. Vel ute så hadde anfallet halvert. Så fort kan det komme og gå.

I etterkant har jeg følt meg svak. Svak og mislykket fordi jeg ikke klarte å håndtere situasjonen slik jeg skulle ønske. Jeg skulle jo ikke bruke mobilen. Jeg skulle jo bare tenke “Jaja, so what?”. Men jeg fikk panikk. Jeg hadde jo stålkontroll, trodde jeg. Men alt det logiske og fornuftige forsvant ut vinduet, sekundet panikken slo inn.

Mentalt så har jeg nesten banket meg selv opp fordi jeg feiget ut og flyktet fra situasjonen. Mislykket. Psykologen sier at hun synes ikke det. Jeg var tross alt sliten. Det var et nytt sted. Jeg hadde spist mye og var mett. Og jeg har avansert angst-treningen min, til et nytt land faktisk. Det ville vært rart og nesten et mirakel om jeg ikke hadde fått et panikkanfall.

Jo, hun har jo forsåvidt et poeng. Men jeg er jo “annerledes”. Det er andre regler for meg, enn for alle andre. Hadde en venn av meg fortalt meg denne historien så hadde jeg sagt “Vet du, du er bare menneske og du blir ikke frisk på 1 dag. Du har ikke feilet!”. Men det gjelder ikke for meg.

Bare sånn for å toppe innlegget, så legger jeg med et bilde. Av meg. Fordi man skal visst ha bilder i blogginnlegg.

 

Category: psykisk helse

Tagged: , , ,

Kommentarer: 10



Nav-møtet

DA var NAV-møtet overstått, møtte opp der igår 13:45 med psykologen for å snakke litt om hva som skjer videre, hva vi jobber med, problematikken min og slikt.

Det ble som vanlig litt spørring og graving, men det var jeg absolutt forberedt på. De må jo vite hva jeg driver med og det er helt greit det. Jeg svarte så godt jeg kunne på alt, selv om jeg grein som en liten unge. Ikke fordi jeg er så jævla trist, men fordi svarene jeg kommer med er såre ting. Det er annerledes å tenke en ting og å skulle si det høyt, foran en person. Det blir plutselig så mye mer ekte og sant. Så jeg griner og hun spør. Psykologen og jeg har forberedt dette møtet i forveien, så jeg var klar for hva som kom til å skje. At jeg kom til å grine var jo en selvfølge, men jeg måtte også klare å være ærlig. Jeg er ingen lystløgner, men jeg svarer ofte det jeg tror folk vil høre istedet for å svare det som faktisk er sant. Konfliktsky? Neida!

Så jeg forklarte at jeg ikke føler meg klar for å jobbe eller andre aktiviteter akkurat nå, men på et senere tidspunkt så kan det skje. Jeg fikk spørsmålet “Har du det bedre med deg selv nå, ved å kun gå å behandling, enn når du jobbet?”. Errrr, jeg har det aldri bra med meg selv.. det er vel litt av problemet og grunnen til at jeg går i behandling?  Jeg tolket det litt som om jeg gjorde for lite. At å jobbe med meg selv, å skulle endre 26 år med grunnleggende antagelser ikke var jobb nok. Og helt ærlig så vet jeg ikke om hun har en måte å si ting på, som er litt nedlatende eller om jeg overanalysere og leser henne helt feil. Kanskje jeg er for følsom og tolker alt folk sier til meg negativt? Dette må jeg spørre psykologen om på mandag.

Hjemmeoppgaven min ble naturligvis å skrive ned tanker om dette møte til neste mandag. Har skriblet ned en halv side allerede. Det skal sies at jeg gikk ikke ut fra møte trist eller sint denne gangen, noe som har vært saken tidligere. Jeg var vel heller litt forvirret? Jeg følte jeg svarte bra for meg, så godt jeg kunne under omstendighetene, men likevel ble det ikke vist så mye forståelse eller interesse? Forstod hun kanskje ikke hva jeg mente? Forklarte jeg meg dårlig? Er hun ikke interessert egentlig? Endel tanker som svirrer.

Det var veldig greit å ha med psykologen inn. Hun fikk satt litt andre ord på ting om jeg satt fast. Og det føles jo greit at en person med myndighet og autoritet er på din side. Tror at når hun forklarer min situasjon og problematikk så blir det tatt mer seriøst om jeg skulle forklart det. Likevel følte jeg ikke at saksbehandeleren min var så interessert. Hun hørte hva jeg sa, men fikk ingen reaksjon følte jeg.

Sånn nå, en dag senere, så husker jeg ikke alt som ble sagt i møte. Mest fordi jeg sikkert var opptatt med å tørke tårer og å svare for meg. Føltes ut som vi satt der i 6 timer, mens det bare gikk 1 time. Jeg ser frem til å høre hvordan psykologen min synes det gikk.

Category: psykisk helse

Tagged: ,

Kommentarer: 20



28032012

Ny time hos hodekrymperen imorgen. Hatt nesten 2 uker uten noen behandling nå, siden hun skulle på ferie.

Vi jobber med å forberede oss (meg) til møte hos NAV den 16. april. Der skal vi snakke om hva som skjer fremover. De siste to gangene jeg var hos NAV så satt jeg bare og gråt, mens jeg følte at saksbehandleren min overså det. “Ja Marte, forrige gang så gråt du litt”. Gråt litt. Jeg klarte ikke snakke fordi jeg gråt så mye.. i 3 kvarter. Gråt litt. Heldigvis skal psykologen min være med denne gangen, så hjelper litt å tenke på at jeg har med en som er på min side, som begynner å kjenne meg ganske godt og som kan si ifra om ting jeg kanskje ikke klarer.

Jeg er redd for at jeg skal bli dyttet ut i ting jeg ikke føler meg klar for. Men når er jeg egentlig klar? Kommer jeg til å vite når jeg er klar? Jeg har jo tatt feil før (da jeg kom ut fra Borgestadklinikken i 2009). Da var jeg SÅ klar for å slutte med behandling og jobbejobbejobbe. Det feilet jo noe så inni granskauen. Enda et tilbakesteg, selv om det føltes ut som 1000. Noen ganger så har jeg bare lyst til å søke om uførepensjon, legge meg ned og gi opp hele greia med behandling. Føler at det er så små skritt noen ganger (jeg vil jo gjerne bli 100% fungerende.. igår) at det ikke er noen vits lenger. Jeg kommer vel aldri til å kunne fungere som andre?

Som hjemmeoppgave skulle jeg registrere om jeg tenkte “nedlatende” om meg selv og skrive det ned. Jeg har ikke fått skrevet ned noe. Jeg går aldri å tenker høye tanker om meg selv. Jeg kan ofte synes at jeg er “lat”, “skada”, “ubruklig” eller “håpløs”, men dette går så på automatikk at jeg tror ikke jeg registrerer det lenger. Har igrunn aldri stoppet og tenkt over det, med mindre jeg blir bedt om det. Kanskje jeg klarer å dytte ut noen ord i timen imorgen.

Så ja, NAVtimen den 16. blir spennende. Enten så går det til helvete eller så går det greit nok. Kommer nok aldri til å gå ut fra et NAV-bygg fornøyd.

Category: psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 15



05032012

Var hos psykologen igjen idag da. Er jo der 1 gang i uka, varierer litt hvilken dag det er. Etter forrige time så var jeg irritert på B (vi kaller henne det) da jeg dro. Aller mest pågrunn av en misforståelse, men jeg var irritert non the less.  Vi lagde ABCD-skjema over hvorfor jeg synes det er så ubehaglige å  dra ut på byen en lørdagskveld. Det er både uforutsigbart, masse fulle folk, bråk støy, kanske slåssing, spying og generelt en stemning som jeg ikke er glad i. Så skulle vi rangere denne nervøsiteten på en skal fra 1-10, der 1 er ingenting og 10 er mye angst. Jeg satt en 7. Så snakket vi litt løst og fast om hvordan en typisk kveld ute ville foregått. Jeg sier at det pleier å starte med nervøsitet i forkant. Når vi er ute så er jeg alltid veldig på vakt. Hele tiden. Slapper ikke av. Skjer det noe, så følger jeg med. Jeg registrerer og er på vakt om folk er sinte, overstadig beruset eller ufine. Jeg skvetter til om noen roper eller skriker. Det skjer alltid noe og jeg er alltid 100% beredt. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer skal skje, men det er ofte veldig stressende for meg.

Uansett. Så forklarer jeg at ofte når vi er på vei hjem fra en bytur f.eks så kan vi snakke og le av alle de rare menneske og de dumme tingene de gjør. Og da sier B “men hvordan kan du ha 7 i nervøsitet om du kan le av det etterpå?”. Dette tolket jeg som at hun ikke trodde på det jeg sa. At hun tvilte ved min 7’er. At jeg ljugde. Jeg merket at jeg ble nervøs. Jeg følte jeg måtte overbevise henne om at jeg ljugde ikke og at jeg faktisk er veldig nervøs før vi drar ut. Men jeg rakk ikke. For da var timen over. Og jeg klarte å holde igjen tårene. Såvidt. Hun merket ikke noe. Lettet, men også irritert. Hva mente hun med det?

Hele uken, helt til timen idag, har jeg irritert meg over det hun sa. Grublet. Veid for og imot å ta det opp i timen idag. Først tenker jeg “nei, nå overreagerte jeg sikkert, hun ville jo ikke gå å tro at jeg ljuger.” Så kommer tvilen og sier “Men tenk om hun tror du ljuger da.. og kanskje hun begynner å tro at jeg har ljugd om ALT annet jeg har fortalt henne!”. Det ble mye kaos oppi hodet mitt en periode. Men jeg tenkte rasjonelt og kom frem til “Siden jeg nå har brukt SÅ mye energi på å gruble på dette, så tar jeg det opp. Basta.” Vi har jo snakket om å være ærlige i timen, så da tok jeg henne på ordet og var ærlig idag.

Jeg hater å gi kritikk. Eller ros for den saks skyld. Jeg vet jo aldri hva slags reaksjon jeg kan få. Personen kan bli sint på meg. Og jeg er den kjappeste til å flykte fra en konflikt. Hater det. Og når jeg skal gi ros så er jeg nok redd for at det ikke skal virke ekte. Tenk om de tror jeg ljuger til de.  Så det var det skumle med å skulle ta opp situasjonen i timen idag.

Men hun ble ikke sur. Eller irritert. Hun husket situasjonen jeg snakket om. Vi tok og skrev opp ABCD-skjemaet på tavlen igjen (samme som forrige time) og gikk gjennom det som ble skrevet der. Jeg forklarte hvordan jeg hadde tolket det hun sa på. Og hun forklarte det hun egentlig mente og sa at det kom ut på feil måte.

Vi brukte hele timen på dette. Og det var deilig å bli ferdig med det. 100kg lettere. Så det hjelper å snakke ut om ting. Og det er ikke alltid jeg som overreagerer. Tror jeg.

Category: psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 12



Om Åpenhet

Jeg fikk en kommentar der Anonym spurte om jeg kunne skrive litt om mine erfaringer med å være så offentlig og åpen som jeg er om mine psykiske lidelser (det hørtes veldig dramatisk ut!). Dette kan det bli litt lengde på, så bare with me!

Kunne du kanskje ha skrevet litt om dine erfaringer om å gå så offentlig frem om dette? Selv har jeg utrolig vanskelig for dette, og har kunn åpnet opp for mine aller nærmeste. Og det først etter 7-8 år. Jeg går selv på Aap, og føler nermest at jeg “lyver” når andre spør om hvorfor jeg ikke er i arbeid ol. Vil du anbefale å heller bare være helt åpen om det? Hvordan har du blitt/blir du tatt imot?

Mine erfaringer er at det er absolutt ikke farlig, kanskje mer det stikk motsatte. Det er jo kjent at psykiske lidelser kommer mer og mer frem i dagslyset, men det er vel fortsatt ikke kjent og trygt for Ola Normann ennå. Betyr det at man er gal? Hører man stemmer? Snakker man høyt med seg selv? Hva betyr det egentlig å slite psykisk? Vi har alle vårt å slite med, noen mer enn andre. Noen (altfor mange) sliter så mye at de ikke klarer å fungere normalt i hverdagen og for mange er det så ille og mørkt at de ikke ser noen utvei og vil ende livet sitt.

Som sagt, jeg har ikke merket noen negative sider ved å være åpen om mine diagnoser og problemer. Jeg har fått gode tilbakemeldinger og ofte er det mange (flere enn man ofte tror!) som kjenner seg veldig igjen i det jeg skriver, føler, tenker og opplever. Dette er jo en kjempestor åpenbaring for både meg og leseren. Man kan altfor ofte føle seg alene om følelsene og tankene man sitter med, men husk at er nok flere som kjenner det akkurat sånn. Ved å snakke høyt (Neida, du bør ikke stå midt i gata og skrike det ut) om det så kan du kanskje komme å kontakt med andre likesinnede? Dele erfaringer, komme med råd og tips. Bare det å ikke føle at man er helt alene om å føle det man føler er ofte en stor lettelse i seg selv. Eller det å vite at din bestevenn, kollega, en foreldre eller voksen vet hvordan du har det kan ofte ha en positiv effekt.

Når det kommer til det å fortelle noen om problemene sine så skjønner jeg veldig godt at det kan være kjempevanskelig og skummelt, som faen. Jeg er en lukket og stille person som helst ikke vil “plage” noen med mine trivielle problemer. Men et sted går grensa for meg også. De som kjenner meg vet mesteparten av hva som foregår med meg, noe som er veldig greit. Om jeg ikke tørr å ta bussen for å møte søsteren min i Tønsberg f.eks så forstår hun det, uten at jeg må forklare å det vide og det brede. Men det viktigste med å skulle fortelle en eller flere om problemene dine er at du selvfølgelig tar det i ditt tempo, når du føler deg klar. Du behøver jo ikke begynne med å spy ut eder og galler om du ikke vil det, men i det små. “Jeg er veldig redd for å ta bussen alene, så det hadde vært fint om du ville blitt med” f.eks. kan jo kanskje være en start.

Når det kommer til at folk (gjerne gamle skolekamerater, som har full Bachelor og master-grad fra BI) skal spørre deg om hvordan det går og hva du driver med, da kjenner jeg ofte at jeg kvier meg. Det føles ofte som en stort nederlag å si det høyt. Jeg følte veldig på det før og gjør forsåvidt det ennå, men ikke i så stor grad. Jeg kan si noe ala “Nei, akkurat nå gjør jeg ingenting..” “Ingenting?” “Neh.. jeg har da god tid!” “Ja, sant hehe”. De fleste samtalene går i den duren. Et stort triks som alltid funker er å vri samtalen over til å handle om de. Alle (de fleste..) elsker å snakke om seg selv og sine bragder (Don’t get me wrong, men det er jo slik ting fungerer). Spør hva DE driver med, jobb, familie eller kanskje om de har noe kontakt med tidligere klassekamerater. Jeg vet jo at jeg ikke ljuger når jeg sier “ingenting”, men jeg skal være enig i et det føles litt ynkelig å si det. MEN, men ljuger hvertfall ikke. Om de virkelig vil grave så kan du si det så enkelt som at “jeg er i behandling for tiden”, “jeg har mitt å slite med akkurat nå” eller “jeg er sykemeldt”. Den siste der kan være litt tricky, da folk flest vil spørre “Åh, hvordan syk er du?”, så du vil nok kanskje ha et klart svar om du skal bruke den.

Nå kom jeg til å tenke på irritasjonen min over å være psykisk syk og ikke somatisk syk. Har man et brukket ben eller arm så er det greit. Er man psykisk syk så er alt litt “jahaaa….”. Men det kan jeg spare til et annet innlegg.

Uansett så håper jeg at noe av dette kan være til hjelp for både Anonym her og andre som føler de står fast i samme situasjon. Og er det noe noen skulle lure på så spør gjerne, enten Anonymt her (eller med navn) eller send med en mail på marteaf@gmail.com om du heller vil det.

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 13