M a r t e F o r s b e r g dått N o

DA var NAV-møtet overstått, møtte opp der igår 13:45 med psykologen for å snakke litt om hva som skjer videre, hva vi jobber med, problematikken min og slikt.

Det ble som vanlig litt spørring og graving, men det var jeg absolutt forberedt på. De må jo vite hva jeg driver med og det er helt greit det. Jeg svarte så godt jeg kunne på alt, selv om jeg grein som en liten unge. Ikke fordi jeg er så jævla trist, men fordi svarene jeg kommer med er såre ting. Det er annerledes å tenke en ting og å skulle si det høyt, foran en person. Det blir plutselig så mye mer ekte og sant. Så jeg griner og hun spør. Psykologen og jeg har forberedt dette møtet i forveien, så jeg var klar for hva som kom til å skje. At jeg kom til å grine var jo en selvfølge, men jeg måtte også klare å være ærlig. Jeg er ingen lystløgner, men jeg svarer ofte det jeg tror folk vil høre istedet for å svare det som faktisk er sant. Konfliktsky? Neida!

Så jeg forklarte at jeg ikke føler meg klar for å jobbe eller andre aktiviteter akkurat nå, men på et senere tidspunkt så kan det skje. Jeg fikk spørsmålet “Har du det bedre med deg selv nå, ved å kun gå å behandling, enn når du jobbet?”. Errrr, jeg har det aldri bra med meg selv.. det er vel litt av problemet og grunnen til at jeg går i behandling?  Jeg tolket det litt som om jeg gjorde for lite. At å jobbe med meg selv, å skulle endre 26 år med grunnleggende antagelser ikke var jobb nok. Og helt ærlig så vet jeg ikke om hun har en måte å si ting på, som er litt nedlatende eller om jeg overanalysere og leser henne helt feil. Kanskje jeg er for følsom og tolker alt folk sier til meg negativt? Dette må jeg spørre psykologen om på mandag.

Hjemmeoppgaven min ble naturligvis å skrive ned tanker om dette møte til neste mandag. Har skriblet ned en halv side allerede. Det skal sies at jeg gikk ikke ut fra møte trist eller sint denne gangen, noe som har vært saken tidligere. Jeg var vel heller litt forvirret? Jeg følte jeg svarte bra for meg, så godt jeg kunne under omstendighetene, men likevel ble det ikke vist så mye forståelse eller interesse? Forstod hun kanskje ikke hva jeg mente? Forklarte jeg meg dårlig? Er hun ikke interessert egentlig? Endel tanker som svirrer.

Det var veldig greit å ha med psykologen inn. Hun fikk satt litt andre ord på ting om jeg satt fast. Og det føles jo greit at en person med myndighet og autoritet er på din side. Tror at når hun forklarer min situasjon og problematikk så blir det tatt mer seriøst om jeg skulle forklart det. Likevel følte jeg ikke at saksbehandeleren min var så interessert. Hun hørte hva jeg sa, men fikk ingen reaksjon følte jeg.

Sånn nå, en dag senere, så husker jeg ikke alt som ble sagt i møte. Mest fordi jeg sikkert var opptatt med å tørke tårer og å svare for meg. Føltes ut som vi satt der i 6 timer, mens det bare gikk 1 time. Jeg ser frem til å høre hvordan psykologen min synes det gikk.

Ny time hos hodekrymperen imorgen. Hatt nesten 2 uker uten noen behandling nå, siden hun skulle på ferie.

Vi jobber med å forberede oss (meg) til møte hos NAV den 16. april. Der skal vi snakke om hva som skjer fremover. De siste to gangene jeg var hos NAV så satt jeg bare og gråt, mens jeg følte at saksbehandleren min overså det. “Ja Marte, forrige gang så gråt du litt”. Gråt litt. Jeg klarte ikke snakke fordi jeg gråt så mye.. i 3 kvarter. Gråt litt. Heldigvis skal psykologen min være med denne gangen, så hjelper litt å tenke på at jeg har med en som er på min side, som begynner å kjenne meg ganske godt og som kan si ifra om ting jeg kanskje ikke klarer.

Jeg er redd for at jeg skal bli dyttet ut i ting jeg ikke føler meg klar for. Men når er jeg egentlig klar? Kommer jeg til å vite når jeg er klar? Jeg har jo tatt feil før (da jeg kom ut fra Borgestadklinikken i 2009). Da var jeg SÅ klar for å slutte med behandling og jobbejobbejobbe. Det feilet jo noe så inni granskauen. Enda et tilbakesteg, selv om det føltes ut som 1000. Noen ganger så har jeg bare lyst til å søke om uførepensjon, legge meg ned og gi opp hele greia med behandling. Føler at det er så små skritt noen ganger (jeg vil jo gjerne bli 100% fungerende.. igår) at det ikke er noen vits lenger. Jeg kommer vel aldri til å kunne fungere som andre?

Som hjemmeoppgave skulle jeg registrere om jeg tenkte “nedlatende” om meg selv og skrive det ned. Jeg har ikke fått skrevet ned noe. Jeg går aldri å tenker høye tanker om meg selv. Jeg kan ofte synes at jeg er “lat”, “skada”, “ubruklig” eller “håpløs”, men dette går så på automatikk at jeg tror ikke jeg registrerer det lenger. Har igrunn aldri stoppet og tenkt over det, med mindre jeg blir bedt om det. Kanskje jeg klarer å dytte ut noen ord i timen imorgen.

Så ja, NAVtimen den 16. blir spennende. Enten så går det til helvete eller så går det greit nok. Kommer nok aldri til å gå ut fra et NAV-bygg fornøyd.

Var hos psykologen igjen idag da. Er jo der 1 gang i uka, varierer litt hvilken dag det er. Etter forrige time så var jeg irritert på B (vi kaller henne det) da jeg dro. Aller mest pågrunn av en misforståelse, men jeg var irritert non the less.  Vi lagde ABCD-skjema over hvorfor jeg synes det er så ubehaglige å  dra ut på byen en lørdagskveld. Det er både uforutsigbart, masse fulle folk, bråk støy, kanske slåssing, spying og generelt en stemning som jeg ikke er glad i. Så skulle vi rangere denne nervøsiteten på en skal fra 1-10, der 1 er ingenting og 10 er mye angst. Jeg satt en 7. Så snakket vi litt løst og fast om hvordan en typisk kveld ute ville foregått. Jeg sier at det pleier å starte med nervøsitet i forkant. Når vi er ute så er jeg alltid veldig på vakt. Hele tiden. Slapper ikke av. Skjer det noe, så følger jeg med. Jeg registrerer og er på vakt om folk er sinte, overstadig beruset eller ufine. Jeg skvetter til om noen roper eller skriker. Det skjer alltid noe og jeg er alltid 100% beredt. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer skal skje, men det er ofte veldig stressende for meg.

Uansett. Så forklarer jeg at ofte når vi er på vei hjem fra en bytur f.eks så kan vi snakke og le av alle de rare menneske og de dumme tingene de gjør. Og da sier B “men hvordan kan du ha 7 i nervøsitet om du kan le av det etterpå?”. Dette tolket jeg som at hun ikke trodde på det jeg sa. At hun tvilte ved min 7′er. At jeg ljugde. Jeg merket at jeg ble nervøs. Jeg følte jeg måtte overbevise henne om at jeg ljugde ikke og at jeg faktisk er veldig nervøs før vi drar ut. Men jeg rakk ikke. For da var timen over. Og jeg klarte å holde igjen tårene. Såvidt. Hun merket ikke noe. Lettet, men også irritert. Hva mente hun med det?

Hele uken, helt til timen idag, har jeg irritert meg over det hun sa. Grublet. Veid for og imot å ta det opp i timen idag. Først tenker jeg “nei, nå overreagerte jeg sikkert, hun ville jo ikke gå å tro at jeg ljuger.” Så kommer tvilen og sier “Men tenk om hun tror du ljuger da.. og kanskje hun begynner å tro at jeg har ljugd om ALT annet jeg har fortalt henne!”. Det ble mye kaos oppi hodet mitt en periode. Men jeg tenkte rasjonelt og kom frem til “Siden jeg nå har brukt SÅ mye energi på å gruble på dette, så tar jeg det opp. Basta.” Vi har jo snakket om å være ærlige i timen, så da tok jeg henne på ordet og var ærlig idag.

Jeg hater å gi kritikk. Eller ros for den saks skyld. Jeg vet jo aldri hva slags reaksjon jeg kan få. Personen kan bli sint på meg. Og jeg er den kjappeste til å flykte fra en konflikt. Hater det. Og når jeg skal gi ros så er jeg nok redd for at det ikke skal virke ekte. Tenk om de tror jeg ljuger til de.  Så det var det skumle med å skulle ta opp situasjonen i timen idag.

Men hun ble ikke sur. Eller irritert. Hun husket situasjonen jeg snakket om. Vi tok og skrev opp ABCD-skjemaet på tavlen igjen (samme som forrige time) og gikk gjennom det som ble skrevet der. Jeg forklarte hvordan jeg hadde tolket det hun sa på. Og hun forklarte det hun egentlig mente og sa at det kom ut på feil måte.

Vi brukte hele timen på dette. Og det var deilig å bli ferdig med det. 100kg lettere. Så det hjelper å snakke ut om ting. Og det er ikke alltid jeg som overreagerer. Tror jeg.

Jeg fikk en kommentar der Anonym spurte om jeg kunne skrive litt om mine erfaringer med å være så offentlig og åpen som jeg er om mine psykiske lidelser (det hørtes veldig dramatisk ut!). Dette kan det bli litt lengde på, så bare with me!

Kunne du kanskje ha skrevet litt om dine erfaringer om å gå så offentlig frem om dette? Selv har jeg utrolig vanskelig for dette, og har kunn åpnet opp for mine aller nærmeste. Og det først etter 7-8 år. Jeg går selv på Aap, og føler nermest at jeg “lyver” når andre spør om hvorfor jeg ikke er i arbeid ol. Vil du anbefale å heller bare være helt åpen om det? Hvordan har du blitt/blir du tatt imot?

Mine erfaringer er at det er absolutt ikke farlig, kanskje mer det stikk motsatte. Det er jo kjent at psykiske lidelser kommer mer og mer frem i dagslyset, men det er vel fortsatt ikke kjent og trygt for Ola Normann ennå. Betyr det at man er gal? Hører man stemmer? Snakker man høyt med seg selv? Hva betyr det egentlig å slite psykisk? Vi har alle vårt å slite med, noen mer enn andre. Noen (altfor mange) sliter så mye at de ikke klarer å fungere normalt i hverdagen og for mange er det så ille og mørkt at de ikke ser noen utvei og vil ende livet sitt.

Som sagt, jeg har ikke merket noen negative sider ved å være åpen om mine diagnoser og problemer. Jeg har fått gode tilbakemeldinger og ofte er det mange (flere enn man ofte tror!) som kjenner seg veldig igjen i det jeg skriver, føler, tenker og opplever. Dette er jo en kjempestor åpenbaring for både meg og leseren. Man kan altfor ofte føle seg alene om følelsene og tankene man sitter med, men husk at er nok flere som kjenner det akkurat sånn. Ved å snakke høyt (Neida, du bør ikke stå midt i gata og skrike det ut) om det så kan du kanskje komme å kontakt med andre likesinnede? Dele erfaringer, komme med råd og tips. Bare det å ikke føle at man er helt alene om å føle det man føler er ofte en stor lettelse i seg selv. Eller det å vite at din bestevenn, kollega, en foreldre eller voksen vet hvordan du har det kan ofte ha en positiv effekt.

Når det kommer til det å fortelle noen om problemene sine så skjønner jeg veldig godt at det kan være kjempevanskelig og skummelt, som faen. Jeg er en lukket og stille person som helst ikke vil “plage” noen med mine trivielle problemer. Men et sted går grensa for meg også. De som kjenner meg vet mesteparten av hva som foregår med meg, noe som er veldig greit. Om jeg ikke tørr å ta bussen for å møte søsteren min i Tønsberg f.eks så forstår hun det, uten at jeg må forklare å det vide og det brede. Men det viktigste med å skulle fortelle en eller flere om problemene dine er at du selvfølgelig tar det i ditt tempo, når du føler deg klar. Du behøver jo ikke begynne med å spy ut eder og galler om du ikke vil det, men i det små. “Jeg er veldig redd for å ta bussen alene, så det hadde vært fint om du ville blitt med” f.eks. kan jo kanskje være en start.

Når det kommer til at folk (gjerne gamle skolekamerater, som har full Bachelor og master-grad fra BI) skal spørre deg om hvordan det går og hva du driver med, da kjenner jeg ofte at jeg kvier meg. Det føles ofte som en stort nederlag å si det høyt. Jeg følte veldig på det før og gjør forsåvidt det ennå, men ikke i så stor grad. Jeg kan si noe ala “Nei, akkurat nå gjør jeg ingenting..” “Ingenting?” “Neh.. jeg har da god tid!” “Ja, sant hehe”. De fleste samtalene går i den duren. Et stort triks som alltid funker er å vri samtalen over til å handle om de. Alle (de fleste..) elsker å snakke om seg selv og sine bragder (Don’t get me wrong, men det er jo slik ting fungerer). Spør hva DE driver med, jobb, familie eller kanskje om de har noe kontakt med tidligere klassekamerater. Jeg vet jo at jeg ikke ljuger når jeg sier “ingenting”, men jeg skal være enig i et det føles litt ynkelig å si det. MEN, men ljuger hvertfall ikke. Om de virkelig vil grave så kan du si det så enkelt som at “jeg er i behandling for tiden”, “jeg har mitt å slite med akkurat nå” eller “jeg er sykemeldt”. Den siste der kan være litt tricky, da folk flest vil spørre “Åh, hvordan syk er du?”, så du vil nok kanskje ha et klart svar om du skal bruke den.

Nå kom jeg til å tenke på irritasjonen min over å være psykisk syk og ikke somatisk syk. Har man et brukket ben eller arm så er det greit. Er man psykisk syk så er alt litt “jahaaa….”. Men det kan jeg spare til et annet innlegg.

Uansett så håper jeg at noe av dette kan være til hjelp for både Anonym her og andre som føler de står fast i samme situasjon. Og er det noe noen skulle lure på så spør gjerne, enten Anonymt her (eller med navn) eller send med en mail på marteaf@gmail.com om du heller vil det.

Helga er bestått. Det ble både en tur til Ikea OG Sverige. Kan tru jeg var sliten når vi omsider kom hjem, etter 11 timer på farta. Men nå har vi masse brus, bacon, nye kontorstoler og grønne plast-blomster.

Imorgen skal jeg til ny samtale og jeg har nettopp gjort hjemmeleksene mine. Jepp, jeg får hjemmelekser.. eller hjemme-oppgaver da.

Jeg skulle skrive ned hva jeg egentlig mente når jeg sa “jeg er så skada i huet”, registrere kvalme, skrive ned flere situasjoner der jeg tror denne “jeg er håpløs”-tanken ligger bak og ødelegger og å begynne å tenke så smått på NAV og den driten der.

Når jeg sier jeg er “så skada i huet” så mener jeg vel egentlig at jeg føler meg så annerledes og “rar” i forhold til andre normale, fungerende mennesker. Har jo alltid følt det slik, så lenge jeg kan huske. Jeg føler ikke at jeg tenker eller føler noe av det samme som andre gjør, noe som helt sikkert ikke stemmer. Men det er slik det føles. Jeg føler meg rett og slett som ut utskudd.

Kvalmen har jeg ikke merket noe til, phew!

Situasjoner der jeg tror håpløsheten og mislykket-følelsen trår til, det er et par. Jeg snakker ikke om følelser, med mindre jeg “må”, det føler jeg er en svakhet. Jeg er iskvinnen, bwahaha.

Jeg liker IKKE å gråte foran folk, ødelegger iskvinnen-imaget mitt. Jeg liker IKKE å si nei til folk, mest fordi jeg hater konflikter og konfrontasjoner. Jeg prøver ikke nye ting eller møter nye folk med mindre jeg må. De kan jo se at jeg er helt rar og dum og det ville vært driti ut. Og mest; jeg hater store forpliktelser. Tenk om jeg ikke klarer å fullføre oppgaven/jobben eller hva nå enn det skulle vært. Eller at jeg failer så miserabelt.. det kan jo skje siden jeg er useless. Hvorfor utsette seg selv for slikt når man kan unngå det ved å råtne hjemme? Tap/tap-situasjon. Om folk gir meg komplimenter så kommer det et sarkastisk “Heh…” mens jeg tenker for meg selv “Det sier du for å være høflig.. godt forsøk da..”.

Så ja, sånn fungerer hjernen min når det gjelder.. alt. La oss male et svart teppe over hele tilværelsen og bli inne istedet.

Timen idag gikk veldig bra føler jeg. Fikk løst opp litt av knuten og jeg følte meg forstått. Det ble noen tårer (noe jeg HATER), men det er et veldig sårt tema for meg. Å snakke om håpløsheten jeg hele tiden føler.  Vi tror mye av mine problemer bunner i dette. Alt jeg gjør, føler og tenker gjør jeg med en grunnleggende antagelse: At jeg er helt håpløs. Det er ikke greit å få ting til å gå rundt når man hele tiden går med denne tanken om seg selv. Dette er ikke noe jeg tenker bevisst på, men som ligger som en selvfølgelighet bakerst i hodet mitt.

Dette ble kanskje litt tungt? Så jeg lagde et skjema! Sånn, for å gjøre ting enda litt tørrere (men veldig greit for egen oversikt og husk).

Så dette er da hva som skjedde på Tirsdag, da jeg skulle prøve å tenke på jobb-fremtiden min.. satt inn i et skjema. Er jo logisk at man ikke kommer seg noen vei med sånne tanker. Jeg har mange slike tanker om meg selv. Deriblant “Jeg er så skadet i hodet” som jeg så fint sa. Psykologen spurte “Jaha? Har du hjerneblødning? Har du slått deg?” Jeg har jo ikke det. Mentalt føler jeg meg skadet. Og oppgaven min til neste uke er bl.a. å finne ut hva jeg legger i uttrykket “skadet i hodet”. Jeg skjønner at det blir helt feil å si. Så jeg må finne en bedre forklaring på hva jeg egentlig mener.

Until next time!

Imorgen skal jeg til psykologen igjen. Har ikke vært der på 2 uker nå, da vi bestemte oss for å ta juleferie begge to. Min hjemmeoppgave fra forrige time var å registrere når jeg ble kvalm (situasjon, hvor mye etc) og å skrive ned hva jeg gjorde for å bli bedre (om jeg tydde til trygghetssøkende strategier eller om jeg “tenkte” meg bedre). Og jeg skulle så smått tenke på hva som måtte til for at jeg skulle komme meg ut i aktivitet/arbeid igjen.

På 2 uker nå så har jeg ikke blitt kvalm. Man vil kanskje tenke “Åh, så bra!” men jeg tenker heller “Faen, jeg har ikke blitt dårlig. Kanskje jeg ikke er syk da? Kanskje jeg er helt frisk egentlig og må ut i arbeid nå med en gang!!”. Den ene tanken trigget den andre og plutselig satt jeg med tårer i øyne og panikk i topplokket. Tanken på å skulle ut i jobb skremmer vettet av meg. Er jeg klar? Jeg føler meg ikke klar. Jeg føler et stort press på å måtte bli fort frisk, så slipper folk å bruke tid og ressurser på meg. NAV presser fra sin side med “når er du klar for jobb?” “hvor lenge må du fortsette i behandling?” “Husk at du kan kun ha så mange år med AAP-støtte”. JADA.

Men samtidig så kjenner jeg at jeg er absolutt ikke klar. Det jeg egentlig vil er å melde meg helt ut av verden. Jeg tenker ikke i retning selvmord eller noe slikt. Bare å kunne melde meg helt ut av samfunn, forventninger og krav. Jeg føler ikke at jeg har noe å tilby akkurat nå. Ingenting gir meg energi eller glede, selv om jeg har mange ting å glede meg over. Jeg går rundt som en hjerneløs zombie som gjør de nødvendige tingene for å overleve. Spise og sove. Ikke mer enn nødvendig.

Tankene mine om dagen er “jeg kommer jo aldri til å fungere normalt” eller “det går ikke ann å “fikse” meg”.

Så imorgen, når jeg sitter i stolen til psykolgen min, kl. 1415, så kommer hun til å spørre: “hvordan har det vært siden sist?”. Og jeg hadde nok mest sannsynligvis svart “jeg lever..”. Som jeg alltid gjør, mens jeg prøver å le det vekk. Men jeg får vel prøve å snu den dumme trenden der og heller si noe av det jeg har skrevet ned her istedet. Vi får se. Snakking om følelser er noe jeg ikke liker. Jeg er jo Marte, jeg viser ikke følelser. Jeg er jo tøff, kald og følelsesløs. Men et sted går vel grensa for meg også.

Ikke ofte jeg skriver så “mye” og ærlig som dette. Kanskje noe jeg også burde begynne med. Selv om det er skummelt.

Da er det litt mer klart om hva som skjer fremover med behandling. Jeg ble søkt over til Poliklinisk avdeling (fra langtidsbehandling) da jeg valgte å jobbe med Agorafobi m/panikklidelsen aka angsten min istedet for personlighetsforstyrrelsen. Enn så lenge hvertfall. Kanskje jeg velger å jobbe med det sistenevnte etterhvert. Det ville evt. blitt en behandling som fort kan ta 1-3 år å jobbe seg gjennom, så det er et stort valg.

Så da blir det Kognitiv terapi, som mange sikkert har hørt om før. En kjapp innføring i Kognitiv Terapi (som jeg forøvrig var innom når jeg var på Borgestad for 2 år siden.. wow..):

Kognitiv kommer av ordet kognisjon som betyr bearbeiding av informasjon. Kjernen i kognitiv terapi er at vi hele tiden velger ut informasjon og at vi tolker denne informasjonen. Hva vi velger ut, og hvordan vi tolker det, avhenger av tidligere erfaringer og de forventninger vi har til den aktuelle situasjonen. Våre tanker om en bestemt hendelse vil påvirke hvilke følelser som blir knyttet til den: Én person kan synes det er morsomt å kjøre berg- og dalbane, en annen blir redd. Noen barn synes det er morsomt at en bølge slår over dem når de sitter på stranden. Andre blir redd og begynner å gråte

La oss ta eksempelet de nevner over her:

Ulike følelser er knyttet til bestemte tanker. Angst eller frykt er forbundet med tanker om trussel eller fare. Personer som er redd for å kjøre berg- og dalbane har tanker knyttet til fare:

• - Den kan komme til å velte

• - Den vil spore av

• - Jeg vil falle ut

Barnet som blir redd for bølgen kan ha tanker av typen:

• - Jeg kommer til å drukne

• - Bølgen trekker meg ut i sjøen

Så ja, dette blir spennende. Vi kommer til å jobbe veldig strukturert (noe som er uvant for meg) men jeg tror det kommer til å gå veldig greit når vi først kommer igang.

Håper at denne metoden har effekt på meg og at jeg lærer meg å “omprogrammere” hjernen min. Hadde vært deilig å kunne hatt minimale angst-problemer og hvertfall å slippe de fordømte panikkanfallene. Verste er jo angsten for angsten, en skikkelig ond sirkel.

Det er vanskelig å skulle begynne “på nytt” igjen kjenner jeg. Føler vel (fortsatt) at ting kommer til å forbli slik de er nå, i all evighet og litt til. Får håpe at det bare er hjernen min som spiller meg et lite puss, men det er tungt. Kommer jeg faktisk noengang til å bli bedre? Forventer det verste, men håper på det beste. Kommer jeg noengang til å fungere normalt? Uten å måtte late som?

Det er både gøy og morsomt med innlegg som er useriøse (Jeg mener 100% det som står i de, dere skjønner hva jeg mener daaaa), men hvordan går det med meg? Er det i det hele tatt noen som bryr seg eller lurer på det? Sikkert ikke, men jeg skriver litt om det fordi jeg, så tenk!

Nei, hvordan går det egentlig? Jeg lever da, som jeg pleier å si. Ting er jo ikke ille, ingenting fælt har skjedd og jeg er ikke trist. Jeg er bare likegyldig føler jeg. Jeg har ikke ork, gidd eller lyst til noe. Jo, jeg har lyst til å være glad. Jeg vil kunne oppriktig si at “Nå er jeg glad!”.

Det er mye dødtid på sommeren, psykologen er på ferie, jeg er på ferie (jajaj, jeg har ferie året rundt. Spar meg.). Har vært flink da. Kommet meg ut, lenger enn matbutikken. Vært både på Flisa, Kløfta, Arendal og Kristiandsand. Møtt nye mennesker og vært sosial. Jeg hater å møte nye mennesker og å være sosial, men jeg lar alltid tvilen komme til gode. Noen ganger blir jeg positivt overrasket, andre ganger trekker jeg meg fint tilbake i skjellet mitt igjen.

Kjenner jeg allerede gruer meg veldig til høst og vinter. Bruker nok mer energi på det enn å faktisk glede meg over den ræva sommeren som har vært. Frøken Positiv, det er meg!

Forhåpentligvis så skjer det positive ting fremover. Vil ikke snakke for høyt om det ennå, men dere får nok høre om det når ting er i boks!  Håper bare Herr Flaks husker hvor jeg bor. På en eller annen finurlig måte så går han seg alltid vill når jeg trenger han mest.

Så ja, det var nå en liten oppdatering. Jeg lever, ting er kjipt og litt håpløst i topplokket, men det er det jo alltid. No need to worry! :3

Solskinnsdag, woop. Det har vært 17. mai siden sist. Den ble feiret i Holmestrand, med fine mennesker. Jeg gikk til og med i tog, noe som ikke har skjedd siden barneskolen. Det kom også en haglstorm, det var jo.. koselig.

Det jeg skulle fortelle kjapt var at jeg var hos psykologen idag. Inntaksintervju-tingene fortsetter. Spørsmål, spørsmål og flere spørsmål må til for å sette diverse diagnoser. Og jeg hadde visst scoret høyt på ymse tidligere ark. Jeg er visst (dum)snill og oppoffrende, kald og distansert, sosial usikker (what, kan ikke skjønne det…). Ja, det var de jeg husket, hah. Vi rakk ikke bli ferdig med alle spørsmålene idag heller. Men av det vi rakk kom MB frem til 3 diagnoser allerede, lovende. Dystymi, Panikkangst og Agorafobi. De to siste henger veldig mye sammen. Angsten for å få angst typ. Så vi får se hva vi kommer frem til neste gang. Kjenner det er fint å høre at jeg ikke bare innbiller meg ting, men at dette er faktiske problemer.

Kjente meg hvertfall veldig igjen i ting som ble spurt om, beskrevet og snakket om idag, så jeg er ikke helt gal.

Over til noe HEEEEEEEELT annet, sånn for å få inn et bildet her: Victor og meg fra OTC. Ikke bry dere om my miserabel-face, jeg var sliten :P

Fotografert av: Rockstudiio.com