Kunne du kanskje ha skrevet litt om dine erfaringer om å gå så offentlig frem om dette? Selv har jeg utrolig vanskelig for dette, og har kunn åpnet opp for mine aller nærmeste. Og det først etter 7-8 år. Jeg går selv på Aap, og føler nermest at jeg “lyver” når andre spør om hvorfor jeg ikke er i arbeid ol. Vil du anbefale å heller bare være helt åpen om det? Hvordan har du blitt/blir du tatt imot?

Mine erfaringer er at det er absolutt ikke farlig, kanskje mer det stikk motsatte. Det er jo kjent at psykiske lidelser kommer mer og mer frem i dagslyset, men det er vel fortsatt ikke kjent og trygt for Ola Normann ennå. Betyr det at man er gal? Hører man stemmer? Snakker med høyt med seg selv? Hva betyr det egentlig å slite psykisk? Vi har alle vårt å slite med, noen mer enn andre. Noen (altfor mange) sliter så mye at de ikke klarer å fungere normalt i hverdagen og for mange er det så ille og mørkt at de ikke ser noen utvei og vil ende livet sitt.

Som sagt, jeg har ikke merket noen negative sider ved å være åpen om mine diagnoser og problemer. Jeg har fått gode tilbakemeldinger og ofte er det mange (flere enn man ofte tror!) som kjenner seg veldig igjen i det jeg skriver, føler, tenker og opplever. Dette er jo en kjempestor åpenbaring for både meg og leseren. Man kan altfor ofte føle seg alene om følelsene og tankene man sitter med, men husk at er nok flere som kjenner det akkurat sånn. Ved å snakke høyt (Neida, du bør ikke stå midt i gata og skrike det ut) om det så kan du kanskje komme å kontakt med andre likesinnede? Dele erfaringer, komme med råd og tips. Bare det å ikke føle at man er helt alene om å føle det man føler er ofte en stor lettelse i seg selv. Eller det å vite at din bestevenn, kollega, en foreldre eller voksen vet hvordan du har det kan ofte ha en positiv effekt.

Når det kommer til det å fortelle noen om problemene sine så skjønner jeg veldig godt at det kan være kjempevanskelig og skummelt, som faen. Jeg er en lukket og stille person som helst ikke vil “plage” noen med mine trivielle problemer. Men et sted går grensa for meg også. De som kjenner meg vet mesteparten av hva som foregår med meg, noe som er veldig greit. Om jeg ikke tørr å ta bussen for å møte søsteren min i Tønsberg f.eks så forstår hun det, uten at jeg må forklare å det vide og det brede. Men det viktigste med å skulle fortelle en eller flere om problemene dine er at du selvfølgelig tar det i ditt tempo, når du føler deg klar. Du behøver jo ikke begynne med å spy ut eder og galler om du ikke vil det, men i det små. “Jeg er veldig redd for å ta bussen alene, så det hadde vært fint om du ville blitt med” f.eks. kan jo kanskje være en start.

Når det kommer til at folk (gjerne gamle skolekamerater, som har full Bachelor og master-grad fra BI) skal spørre deg om hvordan det går og hva du driver med, da kjenner jeg ofte at jeg kvier meg. Det føles ofte som en stort nederlag å si det høyt. Jeg følte veldig på det før og gjør forsåvidt det ennå, men ikke i så stor grad. Jeg kan si noe ala “Nei, akkurat nå gjør jeg ingenting..” “Ingenting?” “Neh.. jeg har da god tid!” “Ja, sant hehe”. De fleste samtalene går i den duren. Et stort triks som alltid funker er å vri samtalen over til å handle om de. Alle (de fleste..) elsker å snakke om seg selv og sine bragder (Don’t get me wrong, men det er jo slik ting fungerer). Spør hva DE driver med, jobb, familie eller kanskje om de har noe kontakt med tidligere klassekamerater. Jeg vet jo at jeg ikke ljuger når jeg sier “ingenting”, men jeg skal være enig i et det føles litt ynkelig å si det. MEN, men ljuger hvertfall ikke. Om de virkelig vil grave så kan du si det så enkelt som at “jeg er i behandling for tiden”, “jeg har mitt å slite med akkurat nå” eller “jeg er sykemeldt”. Den siste der kan være litt tricky, da folk flest vil spørre “Åh, hvordan syk er du?”, så du vil nok kanskje ha et klart svar om du skal bruke den.

Nå kom jeg til å tenke på irritasjonen min over å være psykisk syk og ikke somatisk syk. Har man et brukket ben eller arm så er det greit. Er man psykisk syk så er alt litt “jahaaa….”. Men det kan jeg spare til et annet innlegg.

Uansett så håper jeg at noe av dette kan være til hjelp for både Anonym her og andre som føler de står fast i samme situasjon. Og er det noe noen skulle lure på så spør gjerne, enten Anonymt her (eller med navn) eller send med en mail på marteaf@gmail.com om du heller vil det.

Imorgen skal jeg til ny samtale og jeg har nettopp gjort hjemmeleksene mine. Jepp, jeg får hjemmelekser.. eller hjemme-oppgaver da.

Jeg skulle skrive ned hva jeg egentlig mente når jeg sa “jeg er så skada i huet”, registrere kvalme, skrive ned flere situasjoner der jeg tror denne “jeg er håpløs”-tanken ligger bak og ødelegger og å begynne å tenke så smått på NAV og den driten der.

Når jeg sier jeg er “så skada i huet” så mener jeg vel egentlig at jeg føler meg så annerledes og “rar” i forhold til andre normale, fungerende mennesker. Har jo alltid følt det slik, så lenge jeg kan huske. Jeg føler ikke at jeg tenker eller føler noe av det samme som andre gjør, noe som helt sikkert ikke stemmer. Men det er slik det føles. Jeg føler meg rett og slett som ut utskudd.

Kvalmen har jeg ikke merket noe til, phew!

Situasjoner der jeg tror håpløsheten og mislykket-følelsen trår til, det er et par. Jeg snakker ikke om følelser, med mindre jeg “må”, det føler jeg er en svakhet. Jeg er iskvinnen, bwahaha.

Jeg liker IKKE å gråte foran folk, ødelegger iskvinnen-imaget mitt. Jeg liker IKKE å si nei til folk, mest fordi jeg hater konflikter og konfrontasjoner. Jeg prøver ikke nye ting eller møter nye folk med mindre jeg må. De kan jo se at jeg er helt rar og dum og det ville vært driti ut. Og mest; jeg hater store forpliktelser. Tenk om jeg ikke klarer å fullføre oppgaven/jobben eller hva nå enn det skulle vært. Eller at jeg failer så miserabelt.. det kan jo skje siden jeg er useless. Hvorfor utsette seg selv for slikt når man kan unngå det ved å råtne hjemme? Tap/tap-situasjon. Om folk gir meg komplimenter så kommer det et sarkastisk “Heh…” mens jeg tenker for meg selv “Det sier du for å være høflig.. godt forsøk da..”.

Så ja, sånn fungerer hjernen min når det gjelder.. alt. La oss male et svart teppe over hele tilværelsen og bli inne istedet.

Dette ble kanskje litt tungt? Så jeg lagde et skjema! Sånn, for å gjøre ting enda litt tørrere (men veldig greit for egen oversikt og husk).

Så dette er da hva som skjedde på Tirsdag, da jeg skulle prøve å tenke på jobb-fremtiden min.. satt inn i et skjema. Er jo logisk at man ikke kommer seg noen vei med sånne tanker. Jeg har mange slike tanker om meg selv. Deriblant “Jeg er så skadet i hodet” som jeg så fint sa. Psykologen spurte “Jaha? Har du hjerneblødning? Har du slått deg?” Jeg har jo ikke det. Mentalt føler jeg meg skadet. Og oppgaven min til neste uke er bl.a. å finne ut hva jeg legger i uttrykket “skadet i hodet”. Jeg skjønner at det blir helt feil å si. Så jeg må finne en bedre forklaring på hva jeg egentlig mener.

Until next time!

På 2 uker nå så har jeg ikke blitt kvalm. Man vil kanskje tenke “Åh, så bra!” men jeg tenker heller “Faen, jeg har ikke blitt dårlig. Kanskje jeg ikke er syk da? Kanskje jeg er helt frisk egentlig og må ut i arbeid nå med en gang!!”. Den ene tanken trigget den andre og plutselig satt jeg med tårer i øyne og panikk i topplokket. Tanken på å skulle ut i jobb skremmer vettet av meg. Er jeg klar? Jeg føler meg ikke klar. Jeg føler et stort press på å måtte bli fort frisk, så slipper folk å bruke tid og ressurser på meg. NAV presser fra sin side med “når er du klar for jobb?” “hvor lenge må du fortsette i behandling?” “Husk at du kan kun ha så mange år med AAP-støtte”. JADA.

Men samtidig så kjenner jeg at jeg er absolutt ikke klar. Det jeg egentlig vil er å melde meg helt ut av verden. Jeg tenker ikke i retning selvmord eller noe slikt. Bare å kunne melde meg helt ut av samfunn, forventninger og krav. Jeg føler ikke at jeg har noe å tilby akkurat nå. Ingenting gir meg energi eller glede, selv om jeg har mange ting å glede meg over. Jeg går rundt som en hjerneløs zombie som gjør de nødvendige tingene for å overleve. Spise og sove. Ikke mer enn nødvendig.

Tankene mine om dagen er “jeg kommer jo aldri til å fungere normalt” eller “det går ikke ann å “fikse” meg”.

Så imorgen, når jeg sitter i stolen til psykolgen min, kl. 1415, så kommer hun til å spørre: “hvordan har det vært siden sist?”. Og jeg hadde nok mest sannsynligvis svart “jeg lever..”. Som jeg alltid gjør, mens jeg prøver å le det vekk. Men jeg får vel prøve å snu den dumme trenden der og heller si noe av det jeg har skrevet ned her istedet. Vi får se. Snakking om følelser er noe jeg ikke liker. Jeg er jo Marte, jeg viser ikke følelser. Jeg er jo tøff, kald og følelsesløs. Men et sted går vel grensa for meg også.

Ikke ofte jeg skriver så “mye” og ærlig som dette. Kanskje noe jeg også burde begynne med. Selv om det er skummelt.

Så da blir det Kognitiv terapi, som mange sikkert har hørt om før. En kjapp innføring i Kognitiv Terapi (som jeg forøvrig var innom når jeg var på Borgestad for 2 år siden.. wow..):

Kognitiv kommer av ordet kognisjon som betyr bearbeiding av informasjon. Kjernen i kognitiv terapi er at vi hele tiden velger ut informasjon og at vi tolker denne informasjonen. Hva vi velger ut, og hvordan vi tolker det, avhenger av tidligere erfaringer og de forventninger vi har til den aktuelle situasjonen. Våre tanker om en bestemt hendelse vil påvirke hvilke følelser som blir knyttet til den: Én person kan synes det er morsomt å kjøre berg- og dalbane, en annen blir redd. Noen barn synes det er morsomt at en bølge slår over dem når de sitter på stranden. Andre blir redd og begynner å gråte

La oss ta eksempelet de nevner over her:

Ulike følelser er knyttet til bestemte tanker. Angst eller frykt er forbundet med tanker om trussel eller fare. Personer som er redd for å kjøre berg- og dalbane har tanker knyttet til fare:

• - Den kan komme til å velte

• - Den vil spore av

• - Jeg vil falle ut

Barnet som blir redd for bølgen kan ha tanker av typen:

• - Jeg kommer til å drukne

• - Bølgen trekker meg ut i sjøen

Så ja, dette blir spennende. Vi kommer til å jobbe veldig strukturert (noe som er uvant for meg) men jeg tror det kommer til å gå veldig greit når vi først kommer igang.

Håper at denne metoden har effekt på meg og at jeg lærer meg å “omprogrammere” hjernen min. Hadde vært deilig å kunne hatt minimale angst-problemer og hvertfall å slippe de fordømte panikkanfallene. Verste er jo angsten for angsten, en skikkelig ond sirkel.

Det er vanskelig å skulle begynne “på nytt” igjen kjenner jeg. Føler vel (fortsatt) at ting kommer til å forbli slik de er nå, i all evighet og litt til. Får håpe at det bare er hjernen min som spiller meg et lite puss, men det er tungt. Kommer jeg faktisk noengang til å bli bedre? Forventer det verste, men håper på det beste. Kommer jeg noengang til å fungere normalt? Uten å måtte late som?

Nei, hvordan går det egentlig? Jeg lever da, som jeg pleier å si. Ting er jo ikke ille, ingenting fælt har skjedd og jeg er ikke trist. Jeg er bare likegyldig føler jeg. Jeg har ikke ork, gidd eller lyst til noe. Jo, jeg har lyst til å være glad. Jeg vil kunne oppriktig si at “Nå er jeg glad!”.

Det er mye dødtid på sommeren, psykologen er på ferie, jeg er på ferie (jajaj, jeg har ferie året rundt. Spar meg.). Har vært flink da. Kommet meg ut, lenger enn matbutikken. Vært både på Flisa, Kløfta, Arendal og Kristiandsand. Møtt nye mennesker og vært sosial. Jeg hater å møte nye mennesker og å være sosial, men jeg lar alltid tvilen komme til gode. Noen ganger blir jeg positivt overrasket, andre ganger trekker jeg meg fint tilbake i skjellet mitt igjen.

Kjenner jeg allerede gruer meg veldig til høst og vinter. Bruker nok mer energi på det enn å faktisk glede meg over den ræva sommeren som har vært. Frøken Positiv, det er meg!

Forhåpentligvis så skjer det positive ting fremover. Vil ikke snakke for høyt om det ennå, men dere får nok høre om det når ting er i boks!  Håper bare Herr Flaks husker hvor jeg bor. På en eller annen finurlig måte så går han seg alltid vill når jeg trenger han mest.

Så ja, det var nå en liten oppdatering. Jeg lever, ting er kjipt og litt håpløst i topplokket, men det er det jo alltid. No need to worry! :3

Det jeg skulle fortelle kjapt var at jeg var hos psykologen idag. Inntaksintervju-tingene fortsetter. Spørsmål, spørsmål og flere spørsmål må til for å sette diverse diagnoser. Og jeg hadde visst scoret høyt på ymse tidligere ark. Jeg er visst (dum)snill og oppoffrende, kald og distansert, sosial usikker (what, kan ikke skjønne det…). Ja, det var de jeg husket, hah. Vi rakk ikke bli ferdig med alle spørsmålene idag heller. Men av det vi rakk kom MB frem til 3 diagnoser allerede, lovende. Dystymi, Panikkangst og Agorafobi. De to siste henger veldig mye sammen. Angsten for å få angst typ. Så vi får se hva vi kommer frem til neste gang. Kjenner det er fint å høre at jeg ikke bare innbiller meg ting, men at dette er faktiske problemer.

Kjente meg hvertfall veldig igjen i ting som ble spurt om, beskrevet og snakket om idag, så jeg er ikke helt gal.

Over til noe HEEEEEEEELT annet, sånn for å få inn et bildet her: Victor og meg fra OTC. Ikke bry dere om my miserabel-face, jeg var sliten :P

Fotografert av: Rockstudiio.com

Over til noe helt annet. Jeg var på min første time med ny psykolog på mandag. 0830.. umenneskelig tid, men jeg kom meg opp. Ble møtt av min nye psykolog, som vi kan kalle MB. Veilederen min fra GREP var også med, noe som igrunn var veldig greit. Vi snakket generelt om hvorfor jeg var der og hva jeg følte problematikken var. Jeg føler at jeg ikke kommer noen vei “her i livet” og at jeg kommer til å ha det slik jeg har det nå resten av livet. Har gitt opp tanken på at ting blir bedre eller går fremover. Snakket litt om at jeg føler at stort ansvar ovenfor folk jeg er rundt/med og samtidig er veldig tilbaketrukken og innadvendt. Og det er nok mye mer å ta opp, men det er kun så mye man rekker på 45 minutter.

La veldig merke til at ordet personlighetsforstyrrelse ble nevnt og at det er noe mye å jobbe med her. Og at hun følte en stor trang til å ville klemme meg. Søtt. Jeg er så skadet at jeg må klemmes :-).

Fikk med meg de obligatoriske CIP og SCL-90-R skjemaene med hjem så jeg kunne fylle de ut til neste time, som er neste fredag.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd hittil.

Igår ble det en tur ut på Jonas B. Gundersen med min Rikke, etterfulgt av en spontan 2-manns dugnad i bakgården her. Vi har ikke tvangstanker. Neida. Senere på kvelden kom søsteren min og vi dro med oss Pappa på grava til mamma for å legge ut noen nye blomster. Hun skulle ha feiret bursdag den 18. April.

Dagen idag startet med et møte med veilederen min i GREP. Vi kom frem til at vi skal vente til etter timen min på DPS med å eventuelt kikke etter en praksisplass. Har forresten fått time 2/5, så det ser jeg veldig frem til. Frem til da så får jeg smøre meg med tålmodighet.

Ting er det samme, gamle og grå om dagen. Prøver å glede meg til de positive tingene som skjer fremover. Som timen hos DPS og OTC i slutten av April. Prøver!

Har lett for å isolere meg om dagen. “Hvorfor gidde å gjøre noe?” “Hva får jeg ut av det?” “Orker ikke.” “Gidder ikke.” “Vil ikke.” Den positive hjernen min er alltid like fin!

Dagene har gått til å sove, spise, drite, sove, spille, spise, drite, sove.. Ja, gjenta disse tingene i random rekkefølge. Jeg fikk ikke komme på time hos psykologen min, så da håper jeg at henvisninga legen sendte kommer gjennom. Hvis ikke så vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Eneste dama på NAV vil er jo å dytte meg ut i en jobb. Alle verdens problemer kan fikses med en jobb virker det som. “Ja Marte, jeg har egentlig lyst til å sende deg opp i 3. etasje her med telefonselgerne!” JA DET HØRTES SMART UT. Send en med telefonskrekk opp dit. Jeg satt hele timen hos NAV og grein som en 2 åring som ikke fikk is på butikken.  Det ville jo ikke stoppe. Alt hun kom med var “Jaha.. jeg føler jeg vil presse deg litt, Marte.” Takk for støtten og forståelsen.  Og jeg som aldri griner. Hvertfall ikke foran ukjent folk, som NAV-damer. Jeg prøver å forklare at jeg synes ting (ALT) er tungt om dagen, jeg er mye mer urolig om dagen og at jeg sliter med å se et lys i enden av tunnelen. Men jeg følte ikke at jeg fikk så mye forståelse. Det er vanskelig for meg å innrømme at ting er vanskelig, og jeg ser på det som et nederlag.

Uansett. Jeg venter på time på DPS, hvem vet hvor lang tid det kan ta.

Nei! Nå besudler jeg det fine designet med negativitet. Fy!