M a r t e F o r s b e r g dått N o

Jeg prøvde. Jeg jobbet. I en uke. Èn stusselig uke. Det var jobben jeg ville ha, jeg fikk en sjanse og jeg ga meg etter en uke. Jeg vet ikke har feilet, men det føles slik ut. Hvertfall på en dag som denne.

Det var ikke en veldig vanskelig jobb. Ikke en tung eller slitsom jobb, men en jobb. Jeg har ikke jobbet (ikke en betalt jobb hvertfall) på over 3 år, så det å komme tilbake er vanskelig, ukjent og tungt. Alt jeg ønsker er en jobb der jeg trives. Der jeg føler meg velkommen, godtatt og flink. Jeg vil jo jobbe med noe jeg føler jeg er flink i, som jeg kan klare å mestre. At jeg kan komme hjem fra en dag på jobb og føle meg sliten, at jeg har gjort noe fornuftig.

Motivasjonen for å jobbe begynner å bleikne litt. Jeg sliter med å se den. Det virker som den er så langt unna at det nesten er umulig. Uten motivasjon så går det ikke. Jeg vil kunne kjøpe en leilighet. Som jeg kan gjøre hva f jeg vil med. Men for å få leilighet må jeg ta opp lån, for å kunne ta opp et lån må jeg ha en fast inntekt (da mener jeg mer enn 8000,- i mnd), for å kunne få en fast inntekt må jeg ha en fast jobb og for å få en fast jobb må jeg finne en jobb som passer meg, noe som tar tid når man ikke har vært i jobb på over 3 år. Veien til leilighet virker uendelig lang og umulig. Jeg vil ikke bli boende i en hybel på 25 kvm med delt bad til evig tid. Men nå sliter jeg med å klare å se fremover.

Det med jobb er komplisert. Jeg er utrolig usikker og følsom, så alt som sies og gjøres tolkes negativt. “Har jeg gjort noe galt?”. “Har jeg sagt noe galt?”. “Kanskje h*n ikke liker meg..”. “Tenk om de synes jeg er dum”. Sånne tanker. Hele tiden. Det blir slitsomt. Jeg forventer ikke at folk jeg omgås er glade 24/7. Kanskje de har en dårlig dag og sier noe til meg i “feil” tonefall. Mer skal det ikke til før hjernen min kverner. “H*n hørtes ikke glad ut nå. Hva har jeg gjort galt? Var det noe jeg sa? Liker h*n meg ikke?”. Argh, slutt, dumme hodet.

Så egentlig, er ikke problemet jobben eller å finne en jobb.

Problemet er meg og min usikkerhet.

Min egen usikkerhet ødelegger for meg.

Jeg ødelegger for meg.

Jeg tror ikke jeg er alene når jeg sier at “Jeg er livred for å ikke være god nok, for å feile”. Slik har det alltid vært, men det er ikke før i det siste jeg har skjønt det. Jeg er livredd for å bli stemplet som dum, ubruklig og ikke god nok. Denne frykten henger nok sammen med en veldig lav selvtillit. Da er det altfor lett å tenke mørke og depressive tanker. Det verste jeg kan tenke meg er at folk tror jeg er dum. Jeg liker å tro at jeg har litt mellom øra, men det er ikke sikkert det kommer gjennom. Det hele er et veldig følsomt tema for meg. Om noen kaller meg dum, kun for morro, så tar jeg det til meg. Jeg ler og smiler med, men innerst inne kan jeg tenke “kanskje de egentlig mener det? Men de sier det på en spøkefull måte så jeg ikke skal skjønne det..”. Disse tankene kommer som regel på veldig dårlige dager, men de bunner jo i en frykt.

Ta for eksempel nå som jeg skal på intervju etterhvert, det er kjempe skremmende. Tenk om de ikke synes jeg virker smart nok, flink nok eller ikke skjønner alt med en gang. Det er dette som kverner rundt oppi hodet mitt nå. Tenk om jeg blanker helt på spørsmål, svarer feil eller svarer noe helt idiotisk (som er lett å gjøre når man er nervøs). At noen skal sitte å gjøre seg opp tanker og meninger om deg etter 1 time med intervju er en fryktinngytende tanke. Man har  ikke råd til feilsteg da.

Nå har jeg fått den sjansen til å få til noe bra. En jobb i en butikk som jeg digger. Hva kan gå galt? Jo, jeg kan gå galt. Alt står på meg, ene og alene. damn.

Hele oppveksten og til den dag idag så har jeg alltid følt meg som et utskudd. Utilpass, annerledes og fremmed. Jeg har alltid tenkt at “vel, noen er jo faktisk litt “utskudd” og kanskje jeg bare er et slikt et”. Kanskje jeg er annerledes og ikke jeg gjøre noenting med det. Husker at jeg synes det var lett å late som man var som alle andre, tenkte som alle andre og oppførte seg som alle andre. Spesielt på ungdomsskolen. Der skulle alle være like. Likt kledd, snakke likt, henge med de samme folka og høre på den samme musikken. Gud forby de som ikke hadde Buffalo-sko, Miss Sixty bukser og magekorte topper. Jeg hadde Miss Sixty bukser, opptil flere. Buffalo-sko hadde jeg også. Og dette var nok til at man følte seg litt som de andre. Eller, de merket hvertfall ikke på deg at du var annerledes. Det skulle ikke mer til. Men jeg følte titt og stadig at jeg tenkte annerledes, følte meg annerledes og hadde kanskje ikke heeelt de store interessene for ting som var populære på den tiden. Men for å unngå alle spørsmålene så latet jeg som. Det var så lett.

Nå den dag idag er jeg veldig bevisst på at jeg er annerledes (ja, vi er jo alle unike, men jeg mener ikke i den forstand nå). Og nå prøver jeg heller å tenke at “Jaja, heller litt unormal enn normal”.  Jeg vet jo nå at jeg er tenker, oppfører, oppfatter og tolker ting veldig annerledes i forhold til de fleste andre pga. oppveksten min. Jeg klarer ikke relatere til ting på en normal måte som de som ikke har hatt samme oppvekst som meg. Om jeg skulle nevnt det første gode barndomsminne som comes to mind nå da hadde jeg slitt. Jeg må tenke grundig, hardt og langt tilbake. Likevel kommer jeg ikke på noen. Jeg har ingen gode ferie-minner, bursdagene mine husker jeg ikke, høytidene husker jeg ikke. De er kanskje mer fortrengt enn glemt. Feriene bestod av billig alkohol i store mengder. Det ender aldri pent.

Der alle andre har fine minner å relatere til så har jeg ingen. Folk snakker om de fine feriene de har hatt, de beste bursdagene og de koslige høytidene. Jeg har ikke noen å relatere eller huske på. Men jeg har blitt vant til det. Nå vet jeg hvertfall hvorfor jeg føler det slik. At jeg ikke relatere meg til noen eller noe.

Jeg er kanskje ikke noen utskudd. Jeg var kanskje bare.. uheldig? Går det ann å forandre tankegangen og følelsene sine eller forblir man slik?

Da var hverdagen tilbake igjen. Var hos psykologen idag. Første møte etter jeg var på Borgestad. Vi snakket om oppholdet og om mine planer fremover. Jeg synes det er jævla vanskelig å tenke og se fremover. Føler fortsatt at jeg står ganske fast og at dette er slik jeg kommer til å være resten av livet. MEN, vi snakket om å hjelpe meg ut i arbeidslivet. Vi ringte NAV og vi skal sammen med NAV, fastlegen min og psykologen min ha et møte sammen og snakke om fremtiden min.  Jeg trenger hjelp og støtteapparater rundt meg. Uten de hadde jeg nok aldri klart å gjøre noenting selv. Største frykten min tror jeg er å feile. Feile i å ikke gjøre jobben min bra nok. Ingen vil jo være dårlig, men jeg frykter det som bare det. Og det hindrer meg i å søke jobber. Og jeg vil jo ikke gjøre det alene. Det klarer jeg ikke ennå.

Så jeg har en god følelse angående dette med å få hjelp. Håper bare jeg får tett oppfølging. Egentlig vil jeg nok ha en jobb der jeg jobber mest i bakgrunnen. Men jeg er vel ikke i en posisjon der jeg kan velge og vrake, så jeg får ta det som er greit nok og deal with it. Føler jo et visst press på meg at jeg må ut i jobb snart. Både fra de rundt meg og meg selv. Jeg kan ikke leve på velferd resten av livet (eller kan jeg det?) og bo her på mine 25 kvm. Ønsker meg en stabil hverdag, men stabil inntekt og en større leilighet, som er min. Der jeg kan gjøre hva faen jeg vil uten at noen skal bry seg.  Dette er ting jeg må prøve å holde på som motivasjon. Følelsen av å mestre noe hjelper nok på motivasjonen så fort jeg er i gang med å jobbe.

Jeg får ta en ting av gangen, prøve å holde meg selv motivert og søke råd fra de rundt meg. Kryss fingrene for meg!

Usj, nå kjenner jeg at snø og slafs kan dra til helvete. Mørketiden er ikke tiden for meg og mitt sinn. Alt er mørkt og grått, ikke bare ute men oppi hodet mitt også. Jeg trenger mer lys, sol og varme. Vinterdepresjon i tillegg til depresjon er ikke en gunstig kombinasjon kjenner jeg. Neida, jeg skal ikke gjøre noe dumt. Men jeg eier ikke noen form for energi i denne årstiden.

Denne årstiden ifjor var toppen av kaka føler jeg. Jeg  hadde bursdag, det i for seg er jo sikkert gøy, men mamma døde på bursdagen min ifjor og det satt en helt annen stemning på dagen. Dette blir første bursdagen min etter hun døde og jeg må si jeg var i tvil en periode om hva jeg skulle føle iår. Skal jeg feire meg selv og tenke “hipp hurra!” eller skal jeg sørge mamma og et hun har vært borte 1 år? Det hele er en litt bittersøt greie. Men jeg spurte søsteren min hva hun tenkte om det og vi skal feire meg. Vi skal også ferie Pappa som ikke har rørt en dråpe på et år. Pappa har vært så utrolig flink. Vi er alle så stolte av han!

2009 hadde en treg og tung start og det kjennes absolutt ikke ut som et år siden. Et år siden der jeg gikk på autopilot i flere månender. Et år siden jeg gjorde ting jeg egentlig ikke orker, men måtte. Jeg måtte gjøre det for familien min. Når vi endelig trodde vi fikk en liten pause så var det på’n igjen. Gjennom hele Norges helsevesen og Norges flotte byråkrati. Der satt vi og ba av hele vårt hjerte om hjelp og hva fikk vi? Et innøvd og standarisert svar. Tror aldri jeg har følt meg så hjelpesløs før. Endelig, etter over 20 år så ber pappan min om hjelp og vi må hjelpe han. Men det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort.

Men det gikk bra. Det ordner seg for snille jenter sies det, faen som det burde ordne seg for oss da. Gang på gang gjør vi alt vi kan for å tilfredsstille alle rundt oss og gang på gang for vi oss en midt i trynet tilbake. Det er takka. Kanskje derfor jeg har blitt så kynisk. Skal du ha noe, så må man gjøre det selv. Ikke forvent noe av andre. Ikke spør om hjelp. Klar deg selv. Jeg er den eneste som bryr seg om meg. Og gang på gang har jeg fått bevisst at disse utsagnene stemmer.

I år krysser jeg fingrene for at jeg kan slappe av litt. Kanskje jeg er heldig.

Idag er vi ferdige. Jeg gru-gleder meg. Søvn i natt ble det manko med. Dere vet vel alle hvordan det er å legge seg når man gleder/gruer seg til noe? Man kan igrunn bare vinke hadetbra til søvnen.

Skal ha noen form for avslutning idag og etter det blir det nok tutekor til de grader. Jeg liker ikke avskjeder.

Vi er faktisk ferdig på onsdag. Det er skummelt, men samtidig litt å se frem til. Jeg kommer til å savne den trygge omgivelsen, de trygge menneskene og de ikke minst den utrolige gruppa jeg har vært med. Jeg tror faktisk ikke jeg kunne ha kommet i en bedre gruppe. Alle her er så flotte, snille, omtenksomme og morsomme. Og ikke minst sterke. Jeg har lært så mye av dere, alle sammen. Vi har klikket 100% sammen og kommer så godt overens. Det er så avslappet atmosfære her. Vi kan snakke om alt. Er det noe galt så kan vi prate med hverandre, uten å føle noe på det. Vi forstår hverandre med engang, uten å si at ord ofte også. Vi behøver ikke unnskylde oss med forklaringer. Det trengs ikke, vi forstår hverandre bare. Vi er som en liten familie, der alle passer på hverandre og stoler 110% på hverandre. Vi kan snakke om alt. Det er helt utrolig hvor fort disse 3 mndene har gått. Når vi kom hit så var det jo sommer og sol, nå er det jul snart. Fader.

Det skumle blir å komme tilbake til hverdagen. Hva kommer til å skje da? Hvordan kommer jeg til å fungere uten denne tryggheten rundt meg? Jeg krysser fingrene for at jeg ikke knekker og går rett ned i kjellern og tilbake til gamle vaner. Jeg merker jo allerede forandringer i meg selv. Jeg er mer bevisst på tanker og måten jeg oppfører meg på. Jeg har nok ikke klart å forandre på alt ennå, men å bli bevisst på det er en god start.

Vi satt idag og satt opp mål for oss selv. For hva vi skal ha som fokus når vi er ferdige her. Jeg skal jobbe med å ikke være så streng med meg selv, være og tenke mer positivt, bli flinkere til å si nei.. uhm ja. Lista goes on, som vanlig. Alltid noe man kan jobbe med.

Dette innlegget er ikke rettet mot noen av dere faste, snille lesere som gir meg mange gode tilbakemeldinger. Heller til de som lusker i bakgrunnen og velger å gi uttrykk for ting på andre steder. Nei, jeg kommer ikke til å gå ut med noe informasjon om dette, men har fått et visst inntrykk idag.

Idag fikk jeg det inntrykket av at noen tror jeg skriver så åpent og ærlig om mine problemer fordi jeg vil ha oppmerksomhet. Hvis det var tilfelle så hadde det vært en dyr pris å betale for litt oppmerksomhet.

Grunnen til at jeg faktisk er så åpen om ærlig om dette er for å kanskje hjelpe andre med å skaffe hjelp. Å gi andre litt håp om at det er hjelp å få, at man ikke er alene, selv om det faktisk kjennes slik ut. Noen har hengt seg opp i at jeg skriver åpent om min start og avslutning på diverse legemidler. Dette er også ment som informasjon. Det kan jo faktisk hende at andre har andre erfaringer. Eller lurer på virkning eller bivirkning. Derfor velger jeg å skrive ned MIN erfaring.

Jeg skriver åpent om hva jeg har gjort for å prøve å få mitt liv på rett kjør, men det er jo klart at noen bare må bruke dette mot meg. Kanskje ikke direkte, men det ikke vanskelig å lese mellom linjene. Jeg håper at denne bloggen kanskje kan gi litt innsyn i hvordan jeg har hatt det, hva jeg gjør for å forandre ting.

Om folk tror jeg skriver om dette for å få oppmerksomhet, sympati eller annet så har de virkelig misforstått. Ja, jeg valgte å ha en jævlig oppvekst så jeg kunne skrive om det senere og få oppmerksomhet. DER tok dere meg. Jeg er busted. Alt det harde arbeidet for å få noe å kunne skrive om, også blir jeg avslørt. Faen.

Det er faktisk trist, og ikke minst fornærmende at noen kan tro at jeg gjør dette av såpass feil grunner. Nei, jeg sitter ikke å griner av dette, men kjenner jeg blir mektig provosert over ignorante idioter som lirer av seg kommentarer de ikke har noe grunnlag for å skrive.

Så til dere (dere vet nok hvem dere er) som har så store vrangforestillinger om meg; Dere må virkelig gå inn i dere selv og se hvem som egentlig har problemer her. Jeg trodde jeg tenkte det verste om folk, men det er tydelig at andre er verre enn meg, og jeg ser nå hvor fælt det egentlig er.

Skjerp dere!

Det gikk bra igår. Det var skummelt, slitsomt og en lettelse. Jeg fikk fortalt det jeg ville og jeg fikk så utrolig mange flotte tilbakemeldinger. Det ble påpekt ting jeg visste om og ting jeg faktisk ikke har tenkt over engang. Så for meg ble det både bekreftelser og overraskelser. Jeg har en så flott gruppe med utrolig flotte damer.  Tror ikke jeg kunne bedt om en bedre gjeng damer. Fryktet i starten at jeg kom til å henge med en gruppe snerpete kjerringer som kom til å kikke stygt på meg fordi jeg ser annerledes ut (generalisering kor?) men de liker det jo faktisk, synes jeg er tøff som er meg selv. Og etter igår skal jeg prøve å bli meg selv enda mer. Prøve å bryte ned det tøffe ytre mitt (altså, ikke leke så jævla tøff og hard). Jeg må også jobbe med å ikke fortelle alvorlige og vanskelige ting på en ironisk/sarkastisk måte. Galgenhumor har blitt mitt forsvar mot å komme for dypt inn på ting som har såret meg og det ufarliggjør mange situasjoner som egentlig ikke skal avvæpnes.

Det har også blitt merket at jeg har blitt mer sosial, utadvendt og lettere å komme i kontakt med etter jeg sluttet med Cipralex. Personlig så har jeg følt at jeg har blitt mer innadvendt og tilbaketrukken, men alle i gruppa sa det motsatte så jeg tar sjansen på å stole på det de sier. At jeg har begynt å tenke mer og kanskje kommet mer i kontakt med det på innsiden, betyr det ikke at jeg har blitt mer innadvendt, selv om jeg føler det slik.

Masse positivt tilbake også. Jeg er visst veldig voksen for alderen, noe som alltid er gøy (nei, dette var faktisk ikke ironi). Jeg har humor (da mener de ikke galgenhumoren min), tar fine bilder (burde følge opp dette mer) og er uhøytidlig. And the list goes on..

Men ja, veldig glad for at jeg er ferdig med det, og også veldig fornøyd med hele prosessen :3 (da mener jeg ferdig med prosessen med egenhistorier, ikke oppholdet. Er jo ikke ferdig før 9/12).

Gammelt, men flott bilde!

Ja, jeg har så og si ingenting å skrive om. Er som vanlig hjemme på perm, slapper av så godt jeg kan. Det er 4 helger til oppholdet er ferdig. Jeg er imponert over hvor fort 3 mnder (er vel igrunn over 3 mnder, men jeg gidder da ikke telle på dagen) går. Selvfølgelig skal det bli deilig å sove leeeeeeeeeenge, ta dagene som du selv vil, spise hva du vil, når du vil. Men er noe med tryggheten der jeg er nå. Vi vet akkurat hvor vi har alle, hva vi har å forholde oss til. Innetider, spisetider, medisintider. Alt. Og har vi mye å tenke på, noe vi lurer på, føler oss nedfor så har vi alltid noen å snakke med det om. Enten det er personale eller andre gruppemedlemmer (nå høres det jo ut som jeg er med i en sekt her.. But no). Det er trygt å vite hva man har å forholde seg til.

Mange på gruppen min kunne godt tenke seg å være der 3 mnder til. Akkurat det utsagnet der vet jeg ikke helt om jeg sier meg enig i. Jeg er hjemmekjær, og synes 3 mnder har vært lenge nok, men hadde jeg vært innstilt på 6 mnder, så hadde jeg nok godtatt det.

Til Onsdag er det min tur til å fortsette på egenhistorien min, deretter få tilbakemeldinger på den. DET blir nok en utfordring, da jeg ikke er god på tilbakemeldinger, gode eller dårlige. Samtidig så er jeg så usaklig sår og griner jo for ingenting om dagen kjennes det ut som. Og jeg er ikke en person som skal gråte foran andre, det er jo et tegn på svakhet (kun i mitt forvrengte hodet er det slik selvfølgelig). Men vi får ta det som det kommer, griner jeg, så griner jeg.

Et høyest upassende bilde i forhold til teksten, men dog