Marte Forsberg

Hopeless

Timen idag gikk veldig bra føler jeg. Fikk løst opp litt av knuten og jeg følte meg forstått. Det ble noen tårer (noe jeg HATER), men det er et veldig sårt tema for meg. Å snakke om håpløsheten jeg hele tiden føler.  Vi tror mye av mine problemer bunner i dette. Alt jeg gjør, føler og tenker gjør jeg med en grunnleggende antagelse: At jeg er helt håpløs. Det er ikke greit å få ting til å gå rundt når man hele tiden går med denne tanken om seg selv. Dette er ikke noe jeg tenker bevisst på, men som ligger som en selvfølgelighet bakerst i hodet mitt.

Dette ble kanskje litt tungt? Så jeg lagde et skjema! Sånn, for å gjøre ting enda litt tørrere (men veldig greit for egen oversikt og husk).

Så dette er da hva som skjedde på Tirsdag, da jeg skulle prøve å tenke på jobb-fremtiden min.. satt inn i et skjema. Er jo logisk at man ikke kommer seg noen vei med sånne tanker. Jeg har mange slike tanker om meg selv. Deriblant “Jeg er så skadet i hodet” som jeg så fint sa. Psykologen spurte “Jaha? Har du hjerneblødning? Har du slått deg?” Jeg har jo ikke det. Mentalt føler jeg meg skadet. Og oppgaven min til neste uke er bl.a. å finne ut hva jeg legger i uttrykket “skadet i hodet”. Jeg skjønner at det blir helt feil å si. Så jeg må finne en bedre forklaring på hva jeg egentlig mener.

Until next time!

Category: psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 19



Sånn det egentlig er

Imorgen skal jeg til psykologen igjen. Har ikke vært der på 2 uker nå, da vi bestemte oss for å ta juleferie begge to. Min hjemmeoppgave fra forrige time var å registrere når jeg ble kvalm (situasjon, hvor mye etc) og å skrive ned hva jeg gjorde for å bli bedre (om jeg tydde til trygghetssøkende strategier eller om jeg “tenkte” meg bedre). Og jeg skulle så smått tenke på hva som måtte til for at jeg skulle komme meg ut i aktivitet/arbeid igjen.

På 2 uker nå så har jeg ikke blitt kvalm. Man vil kanskje tenke “Åh, så bra!” men jeg tenker heller “Faen, jeg har ikke blitt dårlig. Kanskje jeg ikke er syk da? Kanskje jeg er helt frisk egentlig og må ut i arbeid nå med en gang!!”. Den ene tanken trigget den andre og plutselig satt jeg med tårer i øyne og panikk i topplokket. Tanken på å skulle ut i jobb skremmer vettet av meg. Er jeg klar? Jeg føler meg ikke klar. Jeg føler et stort press på å måtte bli fort frisk, så slipper folk å bruke tid og ressurser på meg. NAV presser fra sin side med “når er du klar for jobb?” “hvor lenge må du fortsette i behandling?” “Husk at du kan kun ha så mange år med AAP-støtte”. JADA.

Men samtidig så kjenner jeg at jeg er absolutt ikke klar. Det jeg egentlig vil er å melde meg helt ut av verden. Jeg tenker ikke i retning selvmord eller noe slikt. Bare å kunne melde meg helt ut av samfunn, forventninger og krav. Jeg føler ikke at jeg har noe å tilby akkurat nå. Ingenting gir meg energi eller glede, selv om jeg har mange ting å glede meg over. Jeg går rundt som en hjerneløs zombie som gjør de nødvendige tingene for å overleve. Spise og sove. Ikke mer enn nødvendig.

Tankene mine om dagen er “jeg kommer jo aldri til å fungere normalt” eller “det går ikke ann å “fikse” meg”.

Så imorgen, når jeg sitter i stolen til psykolgen min, kl. 1415, så kommer hun til å spørre: “hvordan har det vært siden sist?”. Og jeg hadde nok mest sannsynligvis svart “jeg lever..”. Som jeg alltid gjør, mens jeg prøver å le det vekk. Men jeg får vel prøve å snu den dumme trenden der og heller si noe av det jeg har skrevet ned her istedet. Vi får se. Snakking om følelser er noe jeg ikke liker. Jeg er jo Marte, jeg viser ikke følelser. Jeg er jo tøff, kald og følelsesløs. Men et sted går vel grensa for meg også.

Ikke ofte jeg skriver så “mye” og ærlig som dette. Kanskje noe jeg også burde begynne med. Selv om det er skummelt.

 

Category: psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 6



Behandling fremover

Da er det litt mer klart om hva som skjer fremover med behandling. Jeg ble søkt over til Poliklinisk avdeling (fra langtidsbehandling) da jeg valgte å jobbe med Agorafobi m/panikklidelsen aka angsten min istedet for personlighetsforstyrrelsen. Enn så lenge hvertfall. Kanskje jeg velger å jobbe med det sistenevnte etterhvert. Det ville evt. blitt en behandling som fort kan ta 1-3 år å jobbe seg gjennom, så det er et stort valg.

Så da blir det Kognitiv terapi, som mange sikkert har hørt om før. En kjapp innføring i Kognitiv Terapi (som jeg forøvrig var innom når jeg var på Borgestad for 2 år siden.. wow..):

Kognitiv kommer av ordet kognisjon som betyr bearbeiding av informasjon. Kjernen i kognitiv terapi er at vi hele tiden velger ut informasjon og at vi tolker denne informasjonen. Hva vi velger ut, og hvordan vi tolker det, avhenger av tidligere erfaringer og de forventninger vi har til den aktuelle situasjonen. Våre tanker om en bestemt hendelse vil påvirke hvilke følelser som blir knyttet til den: Én person kan synes det er morsomt å kjøre berg- og dalbane, en annen blir redd. Noen barn synes det er morsomt at en bølge slår over dem når de sitter på stranden. Andre blir redd og begynner å gråte

La oss ta eksempelet de nevner over her:

Ulike følelser er knyttet til bestemte tanker. Angst eller frykt er forbundet med tanker om trussel eller fare. Personer som er redd for å kjøre berg- og dalbane har tanker knyttet til fare:

  • – Den kan komme til å velte
  • – Den vil spore av
  • – Jeg vil falle ut

Barnet som blir redd for bølgen kan ha tanker av typen:

  • – Jeg kommer til å drukne
  • – Bølgen trekker meg ut i sjøen

Så ja, dette blir spennende. Vi kommer til å jobbe veldig strukturert (noe som er uvant for meg) men jeg tror det kommer til å gå veldig greit når vi først kommer igang.

Håper at denne metoden har effekt på meg og at jeg lærer meg å “omprogrammere” hjernen min. Hadde vært deilig å kunne hatt minimale angst-problemer og hvertfall å slippe de fordømte panikkanfallene. Verste er jo angsten for angsten, en skikkelig ond sirkel.

Det er vanskelig å skulle begynne “på nytt” igjen kjenner jeg. Føler vel (fortsatt) at ting kommer til å forbli slik de er nå, i all evighet og litt til. Får håpe at det bare er hjernen min som spiller meg et lite puss, men det er tungt. Kommer jeg faktisk noengang til å bli bedre? Forventer det verste, men håper på det beste. Kommer jeg noengang til å fungere normalt? Uten å måtte late som?

Category: psykisk helse

Tagged: ,

Kommentarer: 22



Realitet

Det er både gøy og morsomt med innlegg som er useriøse (Jeg mener 100% det som står i de, dere skjønner hva jeg mener daaaa), men hvordan går det med meg? Er det i det hele tatt noen som bryr seg eller lurer på det? Sikkert ikke, men jeg skriver litt om det fordi jeg, så tenk!

Nei, hvordan går det egentlig? Jeg lever da, som jeg pleier å si. Ting er jo ikke ille, ingenting fælt har skjedd og jeg er ikke trist. Jeg er bare likegyldig føler jeg. Jeg har ikke ork, gidd eller lyst til noe. Jo, jeg har lyst til å være glad. Jeg vil kunne oppriktig si at “Nå er jeg glad!”.

Det er mye dødtid på sommeren, psykologen er på ferie, jeg er på ferie (jajaj, jeg har ferie året rundt. Spar meg.). Har vært flink da. Kommet meg ut, lenger enn matbutikken. Vært både på Flisa, Kløfta, Arendal og Kristiandsand. Møtt nye mennesker og vært sosial. Jeg hater å møte nye mennesker og å være sosial, men jeg lar alltid tvilen komme til gode. Noen ganger blir jeg positivt overrasket, andre ganger trekker jeg meg fint tilbake i skjellet mitt igjen.

Kjenner jeg allerede gruer meg veldig til høst og vinter. Bruker nok mer energi på det enn å faktisk glede meg over den ræva sommeren som har vært. Frøken Positiv, det er meg!

Forhåpentligvis så skjer det positive ting fremover. Vil ikke snakke for høyt om det ennå, men dere får nok høre om det når ting er i boks!  Håper bare Herr Flaks husker hvor jeg bor. På en eller annen finurlig måte så går han seg alltid vill når jeg trenger han mest.

Så ja, det var nå en liten oppdatering. Jeg lever, ting er kjipt og litt håpløst i topplokket, men det er det jo alltid. No need to worry! :3

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 18



Å få et normalt liv igjen

Jeg prøvde. Jeg jobbet. I en uke. Èn stusselig uke. Det var jobben jeg ville ha, jeg fikk en sjanse og jeg ga meg etter en uke. Jeg vet ikke har feilet, men det føles slik ut. Hvertfall på en dag som denne.

Det var ikke en veldig vanskelig jobb. Ikke en tung eller slitsom jobb, men en jobb. Jeg har ikke jobbet (ikke en betalt jobb hvertfall) på over 3 år, så det å komme tilbake er vanskelig, ukjent og tungt. Alt jeg ønsker er en jobb der jeg trives. Der jeg føler meg velkommen, godtatt og flink. Jeg vil jo jobbe med noe jeg føler jeg er flink i, som jeg kan klare å mestre. At jeg kan komme hjem fra en dag på jobb og føle meg sliten, at jeg har gjort noe fornuftig.

Motivasjonen for å jobbe begynner å bleikne litt. Jeg sliter med å se den. Det virker som den er så langt unna at det nesten er umulig. Uten motivasjon så går det ikke. Jeg vil kunne kjøpe en leilighet. Som jeg kan gjøre hva f jeg vil med. Men for å få leilighet må jeg ta opp lån, for å kunne ta opp et lån må jeg ha en fast inntekt (da mener jeg mer enn 8000,- i mnd), for å kunne få en fast inntekt må jeg ha en fast jobb og for å få en fast jobb må jeg finne en jobb som passer meg, noe som tar tid når man ikke har vært i jobb på over 3 år. Veien til leilighet virker uendelig lang og umulig. Jeg vil ikke bli boende i en hybel på 25 kvm med delt bad til evig tid. Men nå sliter jeg med å klare å se fremover.

Det med jobb er komplisert. Jeg er utrolig usikker og følsom, så alt som sies og gjøres tolkes negativt. “Har jeg gjort noe galt?”. “Har jeg sagt noe galt?”. “Kanskje h*n ikke liker meg..”. “Tenk om de synes jeg er dum”. Sånne tanker. Hele tiden. Det blir slitsomt. Jeg forventer ikke at folk jeg omgås er glade 24/7. Kanskje de har en dårlig dag og sier noe til meg i “feil” tonefall. Mer skal det ikke til før hjernen min kverner. “H*n hørtes ikke glad ut nå. Hva har jeg gjort galt? Var det noe jeg sa? Liker h*n meg ikke?”. Argh, slutt, dumme hodet.

Så egentlig, er ikke problemet jobben eller å finne en jobb.

Problemet er meg og min usikkerhet.

Min egen usikkerhet ødelegger for meg.

Jeg ødelegger for meg.

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged: ,

Kommentarer: 11



Frykten for å feile

Jeg tror ikke jeg er alene når jeg sier at “Jeg er livred for å ikke være god nok, for å feile”. Slik har det alltid vært, men det er ikke før i det siste jeg har skjønt det. Jeg er livredd for å bli stemplet som dum, ubruklig og ikke god nok. Denne frykten henger nok sammen med en veldig lav selvtillit. Da er det altfor lett å tenke mørke og depressive tanker. Det verste jeg kan tenke meg er at folk tror jeg er dum. Jeg liker å tro at jeg har litt mellom øra, men det er ikke sikkert det kommer gjennom. Det hele er et veldig følsomt tema for meg. Om noen kaller meg dum, kun for morro, så tar jeg det til meg. Jeg ler og smiler med, men innerst inne kan jeg tenke “kanskje de egentlig mener det? Men de sier det på en spøkefull måte så jeg ikke skal skjønne det..”. Disse tankene kommer som regel på veldig dårlige dager, men de bunner jo i en frykt.

Ta for eksempel nå som jeg skal på intervju etterhvert, det er kjempe skremmende. Tenk om de ikke synes jeg virker smart nok, flink nok eller ikke skjønner alt med en gang. Det er dette som kverner rundt oppi hodet mitt nå. Tenk om jeg blanker helt på spørsmål, svarer feil eller svarer noe helt idiotisk (som er lett å gjøre når man er nervøs). At noen skal sitte å gjøre seg opp tanker og meninger om deg etter 1 time med intervju er en fryktinngytende tanke. Man har  ikke råd til feilsteg da.

Nå har jeg fått den sjansen til å få til noe bra. En jobb i en butikk som jeg digger. Hva kan gå galt? Jo, jeg kan gå galt. Alt står på meg, ene og alene. damn.

Category: psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 7



Once an outcast always an outcast?

Hele oppveksten og til den dag idag så har jeg alltid følt meg som et utskudd. Utilpass, annerledes og fremmed. Jeg har alltid tenkt at “vel, noen er jo faktisk litt “utskudd” og kanskje jeg bare er et slikt et”. Kanskje jeg er annerledes og ikke jeg gjøre noenting med det. Husker at jeg synes det var lett å late som man var som alle andre, tenkte som alle andre og oppførte seg som alle andre. Spesielt på ungdomsskolen. Der skulle alle være like. Likt kledd, snakke likt, henge med de samme folka og høre på den samme musikken. Gud forby de som ikke hadde Buffalo-sko, Miss Sixty bukser og magekorte topper. Jeg hadde Miss Sixty bukser, opptil flere. Buffalo-sko hadde jeg også. Og dette var nok til at man følte seg litt som de andre. Eller, de merket hvertfall ikke på deg at du var annerledes. Det skulle ikke mer til. Men jeg følte titt og stadig at jeg tenkte annerledes, følte meg annerledes og hadde kanskje ikke heeelt de store interessene for ting som var populære på den tiden. Men for å unngå alle spørsmålene så latet jeg som. Det var så lett.

Nå den dag idag er jeg veldig bevisst på at jeg er annerledes (ja, vi er jo alle unike, men jeg mener ikke i den forstand nå). Og nå prøver jeg heller å tenke at “Jaja, heller litt unormal enn normal”.  Jeg vet jo nå at jeg er tenker, oppfører, oppfatter og tolker ting veldig annerledes i forhold til de fleste andre pga. oppveksten min. Jeg klarer ikke relatere til ting på en normal måte som de som ikke har hatt samme oppvekst som meg. Om jeg skulle nevnt det første gode barndomsminne som comes to mind nå da hadde jeg slitt. Jeg må tenke grundig, hardt og langt tilbake. Likevel kommer jeg ikke på noen. Jeg har ingen gode ferie-minner, bursdagene mine husker jeg ikke, høytidene husker jeg ikke. De er kanskje mer fortrengt enn glemt. Feriene bestod av billig alkohol i store mengder. Det ender aldri pent.

Der alle andre har fine minner å relatere til så har jeg ingen. Folk snakker om de fine feriene de har hatt, de beste bursdagene og de koslige høytidene. Jeg har ikke noen å relatere eller huske på. Men jeg har blitt vant til det. Nå vet jeg hvertfall hvorfor jeg føler det slik. At jeg ikke relatere meg til noen eller noe.

Jeg er kanskje ikke noen utskudd. Jeg var kanskje bare.. uheldig? Går det ann å forandre tankegangen og følelsene sine eller forblir man slik?

Category: psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 10