M a r t e F o r s b e r g dått N o

Dette innlegget er ikke rettet mot noen av dere faste, snille lesere som gir meg mange gode tilbakemeldinger. Heller til de som lusker i bakgrunnen og velger å gi uttrykk for ting på andre steder. Nei, jeg kommer ikke til å gå ut med noe informasjon om dette, men har fått et visst inntrykk idag.

Idag fikk jeg det inntrykket av at noen tror jeg skriver så åpent og ærlig om mine problemer fordi jeg vil ha oppmerksomhet. Hvis det var tilfelle så hadde det vært en dyr pris å betale for litt oppmerksomhet.

Grunnen til at jeg faktisk er så åpen om ærlig om dette er for å kanskje hjelpe andre med å skaffe hjelp. Å gi andre litt håp om at det er hjelp å få, at man ikke er alene, selv om det faktisk kjennes slik ut. Noen har hengt seg opp i at jeg skriver åpent om min start og avslutning på diverse legemidler. Dette er også ment som informasjon. Det kan jo faktisk hende at andre har andre erfaringer. Eller lurer på virkning eller bivirkning. Derfor velger jeg å skrive ned MIN erfaring.

Jeg skriver åpent om hva jeg har gjort for å prøve å få mitt liv på rett kjør, men det er jo klart at noen bare må bruke dette mot meg. Kanskje ikke direkte, men det ikke vanskelig å lese mellom linjene. Jeg håper at denne bloggen kanskje kan gi litt innsyn i hvordan jeg har hatt det, hva jeg gjør for å forandre ting.

Om folk tror jeg skriver om dette for å få oppmerksomhet, sympati eller annet så har de virkelig misforstått. Ja, jeg valgte å ha en jævlig oppvekst så jeg kunne skrive om det senere og få oppmerksomhet. DER tok dere meg. Jeg er busted. Alt det harde arbeidet for å få noe å kunne skrive om, også blir jeg avslørt. Faen.

Det er faktisk trist, og ikke minst fornærmende at noen kan tro at jeg gjør dette av såpass feil grunner. Nei, jeg sitter ikke å griner av dette, men kjenner jeg blir mektig provosert over ignorante idioter som lirer av seg kommentarer de ikke har noe grunnlag for å skrive.

Så til dere (dere vet nok hvem dere er) som har så store vrangforestillinger om meg; Dere må virkelig gå inn i dere selv og se hvem som egentlig har problemer her. Jeg trodde jeg tenkte det verste om folk, men det er tydelig at andre er verre enn meg, og jeg ser nå hvor fælt det egentlig er.

Skjerp dere!

Det gikk bra igår. Det var skummelt, slitsomt og en lettelse. Jeg fikk fortalt det jeg ville og jeg fikk så utrolig mange flotte tilbakemeldinger. Det ble påpekt ting jeg visste om og ting jeg faktisk ikke har tenkt over engang. Så for meg ble det både bekreftelser og overraskelser. Jeg har en så flott gruppe med utrolig flotte damer.  Tror ikke jeg kunne bedt om en bedre gjeng damer. Fryktet i starten at jeg kom til å henge med en gruppe snerpete kjerringer som kom til å kikke stygt på meg fordi jeg ser annerledes ut (generalisering kor?) men de liker det jo faktisk, synes jeg er tøff som er meg selv. Og etter igår skal jeg prøve å bli meg selv enda mer. Prøve å bryte ned det tøffe ytre mitt (altså, ikke leke så jævla tøff og hard). Jeg må også jobbe med å ikke fortelle alvorlige og vanskelige ting på en ironisk/sarkastisk måte. Galgenhumor har blitt mitt forsvar mot å komme for dypt inn på ting som har såret meg og det ufarliggjør mange situasjoner som egentlig ikke skal avvæpnes.

Det har også blitt merket at jeg har blitt mer sosial, utadvendt og lettere å komme i kontakt med etter jeg sluttet med Cipralex. Personlig så har jeg følt at jeg har blitt mer innadvendt og tilbaketrukken, men alle i gruppa sa det motsatte så jeg tar sjansen på å stole på det de sier. At jeg har begynt å tenke mer og kanskje kommet mer i kontakt med det på innsiden, betyr det ikke at jeg har blitt mer innadvendt, selv om jeg føler det slik.

Masse positivt tilbake også. Jeg er visst veldig voksen for alderen, noe som alltid er gøy (nei, dette var faktisk ikke ironi). Jeg har humor (da mener de ikke galgenhumoren min), tar fine bilder (burde følge opp dette mer) og er uhøytidlig. And the list goes on..

Men ja, veldig glad for at jeg er ferdig med det, og også veldig fornøyd med hele prosessen :3 (da mener jeg ferdig med prosessen med egenhistorier, ikke oppholdet. Er jo ikke ferdig før 9/12).

Gammelt, men flott bilde!

Ja, jeg har så og si ingenting å skrive om. Er som vanlig hjemme på perm, slapper av så godt jeg kan. Det er 4 helger til oppholdet er ferdig. Jeg er imponert over hvor fort 3 mnder (er vel igrunn over 3 mnder, men jeg gidder da ikke telle på dagen) går. Selvfølgelig skal det bli deilig å sove leeeeeeeeeenge, ta dagene som du selv vil, spise hva du vil, når du vil. Men er noe med tryggheten der jeg er nå. Vi vet akkurat hvor vi har alle, hva vi har å forholde oss til. Innetider, spisetider, medisintider. Alt. Og har vi mye å tenke på, noe vi lurer på, føler oss nedfor så har vi alltid noen å snakke med det om. Enten det er personale eller andre gruppemedlemmer (nå høres det jo ut som jeg er med i en sekt her.. But no). Det er trygt å vite hva man har å forholde seg til.

Mange på gruppen min kunne godt tenke seg å være der 3 mnder til. Akkurat det utsagnet der vet jeg ikke helt om jeg sier meg enig i. Jeg er hjemmekjær, og synes 3 mnder har vært lenge nok, men hadde jeg vært innstilt på 6 mnder, så hadde jeg nok godtatt det.

Til Onsdag er det min tur til å fortsette på egenhistorien min, deretter få tilbakemeldinger på den. DET blir nok en utfordring, da jeg ikke er god på tilbakemeldinger, gode eller dårlige. Samtidig så er jeg så usaklig sår og griner jo for ingenting om dagen kjennes det ut som. Og jeg er ikke en person som skal gråte foran andre, det er jo et tegn på svakhet (kun i mitt forvrengte hodet er det slik selvfølgelig). Men vi får ta det som det kommer, griner jeg, så griner jeg.

Et høyest upassende bilde i forhold til teksten, men dog

.. Til jeg er ferdig her. Tida har gått helt sinnsvakt fort, og jeg er litt urolig for når vi er ferdige. Tenk om alt bare raser sammen når jeg drar ut herfra. At jeg ikke har lært noenting? At alle de dårlige vanene kommer tilbake? Og jeg stresser noe veldig med at jeg MÅ finne jobb sekundet jeg kommer ut herfra. Jeg blir stresset herfra og til månen ved bare tanken. Det er sikkert mange som kan tenke at “Ikke jobb.. pfft, latskap!”. Men man skjønner vel ikke hvordan en depresjon fungerer med mindre man har hatt eller vært i en selv. Nei, jeg er ikke lat. Jeg skulle gjort så mye for å kunne fungert som et normalt menneske. Med livslyst. Og en jobb som jeg trives i, en fin leilighet, økonomisk sikkerhet. Men det er slik jeg håper ting skal bli når jeg er ferdig her. Hvertfall et steg nærmere.

Det ordner seg for snille piker sier de, så da burde jeg få gull og grønne skoger.

Nå har det vært mye syting på meg de siste dagene, men jeg har faktisk følt meg helt jævlig. Men jeg liker ikke syting, så derfor skal jeg minske min egen syting også. Har faktisk blitt litt bedre idag, så håper det går oppover herfra. Har ryddet og vasket litt klær idag faktisk, så flink er jeg lzm.

Kikket raskt over skapet mitt her nå, og jeg ser fort hva jeg har mye av. Hoodies, no? Og dette er ikke alle engang ;\

Det er tunge dager her nå, alle har opplesing av egenhistoriene sine og jeg kan love dere at det er tungt stoff. Vi har alle rett og slett hatt det helt jævlig. Og enda er det flere hundre familier og barn som har det slik NÅ. Det er ikke før nå i senere tid at det har blitt fokus på rusmisbruk i familier og at man skjønner at det må taes så tidlig så mulig for å unngå mest bivirkninger i ettertid og voksen alder. Jeg er relativt tidlig ute med å skaffe hjelp og jeg håper at det skal gagne meg i fremtiden. Selv føles det ut som en livstid allerede og at jeg er sent ute. Jeg er allerede skadet på mange måter, men forhåpentligvis får jeg mye hjelp her til å klare meg senere. Jeg unner virkelig ingen å ha det slik vi og jeg har hatt det. Sett pris på det dere har om dere er så heldige å ha en fin og oppegående familie.

Det verste jeg hører og ser er drittunger på 13 som sier de hater foreldrene sine fordi de ikke får den ene buksa de vil ha til 1500 kr eller at de ikke får være ute til kl. 12 på kvelden. Folk trenger virkelig å se ting i perspektiv. Du har forhåpentligvis er trygt og godt hjem og det er det som teller. Et sted der du ikke blir dømt, psykisk og fysisk misbrukt, der usikkerheten råder og der det er fyll, bråk, krangling og slåssing hver kveld. Tenk over og sett pris på det dere har. Jeg hadde gjort mye for å få en slik oppvekst og familie. Jeg lurer ofte på hvordan jeg hadde blitt som menneske om jeg hadde hatt det bra. Hva om jeg hadde blitt adoptert av naboene istedet? Men slik ble det ikke og slik er det ikke idag. Det ble som det ble, enten om jeg ville eller ikke og det må jeg leve med idag. Gjøre det beste ut av situasjonen.

Det kan gjelde de nærmeste uten at du vet det. Det kan være familie, naboen din, bestevennen din. Jeg gikk flere år uten å si et pip til vennene mine. Den dag idag er jeg glad for at jeg til slutt fortalte de hva som skjedde. Og jeg er også relativt åpen om situasjonen min idag. Kanskje det kan hjelpe andre med å søke hjelp eller hjelpe noen som er i samme situasjon. Dere som venner kan være der når det trengs, være en god støtte og venn.

Dagen kort oppsummert. Jeg har hatt høytlesing av min egenhistorie idag. Gikk bra tror jeg, var veldig sliten etterpå dog. Så ryddet jeg og vasket rommet, siden det er romsjekk imorra. Deretter ble det en liten tur til byen, fant litt småtterier og tok litt sol. Meg og Lars Tangen vettø.

Idag skal jeg slutte på Vallergan også, så litt spent på å se om jeg får sove inatt. Vi krysser fingrene.

Tok også et lite bildet av høstfargene utenfor vinduet mitt.

To t-skjorter og en BH fra Gina Tricot

Da er jeg tilbake igjen. Har hatt en helt utrolig helg med utrolig flotte mennesker. Sofsen, Christian, Rikke, Tord, LP, Steffen og Viola. Sofsen er forresten like rå i virkeligheten som på bloggen, så der fikk dere den. Det ble masse god mat, to skrekkfilmer, shopping i P-town lzm og restaurant-besøk. Kommer nok med et annet innlegg senere om “Mitt møte med Sofsen”.

Idag bestemte jeg og legen på huset oss for at jeg skal prøve å slutte på Cipralexen idag og Vallergan imorra. Jeg er redd for at jeg ikke får fullt utbytte av oppholdet her om jeg skal gå med et lokk på følelsene mine konstant. Håper bare så inderlig at jeg ikke griner og kjefter for alt.

Blir muligens en liten kaffe på  Stockfleths idag gitt, nom nom!

Helgens innkjøp.

T-skjorte fra Urban (funnet av Sofie) - 500 kr

T-skjorter fra H&M

Mitt deilige ansikt

Da har man fått penger, og litt shopping var på sin plass. Kjøpte en ny høstjakke fra H&M og et par Conversesko som jeg skal bruke til vinteren.

Imorgen skal egenhistorien leveres, endelig. Er så drittlei av å skrive på den jævla historien nå. Kjempegøy å rippe opp i gammal dritt lzm. Og det er perm imorra og da får jeg masse besøk, som jeg gleder meg kjempemye til. Rikke, LP, Sofsen og Christian <3 ILU!

Jakke fra H&M - 299,-

Converse i semsket skinn og med foring - 900,-

.. egenhistorie. Oppgave vi har fått på en uke. Der skal vi skrive om alt egentlig. Oppvekst, minner, hvordan jeg er og var som person. Opplevelser, hendelser, tanker og følelser. En ganske tøff ting å skulle skrive ned, med tanke på at vi skal grave ganske dyptliggende i gamle sår. Det er tungt og vanskelig, men det er det som må til for å få orden i alle tankene. Har vel skrevet 10 A4 sider og mer kommer det nok.

Er forøvrig ikke vant til å skrive for hånd, så en krampe kommer i ny og ne.

Har jeg forresten fortalt nok om hva jeg driver på med og skal drive på med til 9/12 ? Vel, jeg er innlagt på Borgestadklinikken i Skien. Jeg er i noe som heter VBMgruppe, som er en gruppe for voksne barn av misbrukere. Det er en lukket gruppe med 8 stykker i. Denne gruppe er det faktisk bare jenter i, noe som i grunn er veldig greit. Gruppen i seg selv kommer veldig godt overens, og det er en gjeng med flotte damer! :) Stå på!

Her skrives det!

Idag er en lang dag. Ferdig kl. 15, dog jeg skal nok være vekk fra 1330 og utover fordi jeg skal ta blodprøver. Ingenting spesielt som skal sjekkes, kun at alt er iorden. Det er gruppe nå så må løpe. HOI!

edit: Da var gruppa over og maten fordøyd. Ble visst ikke noen blodprøver på meg idag allikevel. bleh, misliker å utsette ting hele tiden, men men. Lite jeg får gjort med det. Og legen her ga meg en ny flott diagnose. PTSD – Posttraumatisk Stress Syndrom. meh.

Kos dere med et bilde av meg fra igår, i senga. Trøtt!