Marte Forsberg

Tilbakeblikk del 3

Tilbake med del 3, sorry for the delay.

[…] Vel hjemme igjen og alt ble som normalt. Det var mye trusler hver kveld. Pappa fikk ofte beskjed om å hoppe fra brua, brenne ned huset, kjøre seg ihjel eller stikke strikkepinne i stikkontaktene. Det ble alltid knust noe. Enten var det store speil, glassbord eller drikkeglass. Søsteren min og jeg ble de som alltid ryddet opp.

Husker godt en natt jeg kom hjem, jeg kan ikke ha vært mer enn 15 år. Mamma hadde fått kuttet opp hele underarmen sin. Det blødde som bare det og man kunne tydelig se beinet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men jeg prøvde å få det til å stoppe å blø. Neste morgen dro hun til apoteket for å kjøpe plaster. Etter det snakket vi ikke mer om det. Ennå så vet jeg ikke hvordan hun fikk kuttet. Om det var selvforskyldt eller om pappa gjorde noe. Det får jeg nok aldri heller svar på. Pappa husker det sikkert ikke og mamma får jeg aldri spurt.

Jeg tenkte ofte på at det er rart hvordan mamma ble, med tanke på at begge hennes foreldre drakk. At hun selv påførte oss den smerten hun hadde selv opplevd. Både søsteren min og jeg vet med 110% at vi aldri kommer til å påføre det vi har opplevd til noen.

Søsteren min ble alltid behandlet annerledes enn meg. Kanskje fordi hun var eldst? Det var alltid mer bråk med henne. Hun var den som turte å si ifra og å stå imot. Da hun flyttet ut som 15-åring mistet vi endel av kontakten. Vi ble også satt opp imot hverandre. Vi fant ut i etterkant at vi ikke hadde sagt noe av det vi hadde blitt fortalt. Den dag idag er vi veldig nære. Det var godt å ikke være alene når vi vokste opp.

[…] Mamma døde i februar 2009, den 6. februar, på bursdagen min. Hun skulle blitt 55 år det året. Hun var på sykehuset 2 uker før hun døde. Det begynte med lungebetennelse, blodforgiftning, leversvikt, nyresvikt og hun klarte ikke puste selv, så hun lå i respirator. Vi hadde en samtale med legen der og vi fikk vite at det var veldig alvorlig. Det holdt seg stabilt, men kritisk, i 2 uker. Etter dette trodde vi at det faktisk kom til å gå bra. Da fikk vi plutselig en telefon på bursdagen min om at mamma ble mye verre over natten. Da vi kom på sykehuset hadde hun begynt å bli blå på hendene og føttene og hun gulpet blod.

Et par timer etter at vi kom så døde hun (kl. 13.00). De valgte å slå av respiratoren og stoppe medisinene da kroppen hennes ikke klarte å ta de imot. Hun døde i samme sekund som de slo av respiratoren.

 

Category: Tilbakeblikk

Tagged:

Kommentarer: 8



Tilbakeblikk del 2

Da kommer del 2. Først, takk for alle tilbakemeldinger på forrige innlegg, det varmer mitt lille gule hjerte. Det kan til tider bli litt usammenhengende tekst, da jeg velger å fjerne deler av den, den kan omhandle folk som leser bloggen. Så derfor blir det litt hopping frem og tilbake. Og ikke hat meg for mine dårlige skildringer. Denne teksten har aldri vært ment som en bok eller en norsk-stil. Det er skrevet ned for min egen del. Og er det noe noen lurer på, spørr gjerne.

[…] På denne tiden gikk jeg på VGS. Her ble det fort færre venner enn tidligere. Mye pågrunn av at jeg begynte på skolen i Skien og mye fordi det var da jeg virkelig begynte å føle meg annerledes og unormal. Dette kom nok tydelig frem da jeg ble veldig innesluttet og at jeg prøvde for hardt å virke normal. Jeg fikk noen få, men gode venner, som jeg den dag idag prøver å opprettholde kontakt med.

På VGS dalte karakterene og fraværet øket veldig. Til slutt kontaktet jeg rådgiver på skolen og fortalte hva som skjedde hjemme. Rådgiver kontaktet mamma for å få henne med på en samtale. Dette ble det såklart bråk av hjemme og møtet ble det aldri noe av.

Mamma hadde alltid benektet at de hadde et problem, så hun så vel ingen grunn til å dra på det møte. At de hadde et problem var klart for søsteren min og meg. Det pågikk hver kveld, i høytider og ferier.

Hver ferie dro vi på ferie til syden og hver ferie ble et helvete. Husker veldig godt to av feriene. En da vi var på Kypros eller Rhodos (husker ikke helt) en sommer. Jeg kan ikke ha vært eldre enn at jeg gikk på barneskolen. Hver kveld, der som hjemme, så ble det drikking hver kveld. I syden så er alkohol billigere. Denne kvelden var mamma sint på pappa. Og i sinne tok hun det store speilreflekskameraet (som på den tiden veide et tonn og litt til) og kastet det i hodet på pappa. Alt jeg husker er kaos og blod overalt. På sengetøy, vegger og dører. […] Dagen etterpå var alt “normalt” igjen. Akkurat som ingenting hadde skjedd.

Den andre gangen jeg husker er fra en ferie i Tyrkia. Det begynte med at pappa skulle ut å kjøpe mat til oss. Da han kom tilbake med maten ville ikke mamma ha den. Pappa bli forbanna og tok alle flaskene i leiligheten og knuste de på senga mi. Vi ble alle så redde at vi gikk for å fra ifra til de som jobbet der, men de skjønte ikke hva som foregikk og ba oss gå tilbake. Da vi kom tilbake igjen hadde pappa sovnet. Dagen etterpå kom han og unnskyldte seg til oss. Vi sa at det var greit.

Det er ekstra vanskelig når slikt skjer i utlandet, for man vet kanskje ikke hvor man skal gå for å få hjelp, det er språk-forvirring og lite hjelp å få. Husker den natta som et eneste stort kaos.

Etter dette var jeg aldr i syden. Jeg liker ikke varmen og jeg har kun dårlige minner.

Category: Tilbakeblikk

Tagged:

Kommentarer: 12



Tilbakeblikk del 1

Har nå lenge tenkt på å om jeg skal skrive dette eller ikke. Har vel kommet frem til; why not. Det jeg tenker å skrive om er utdrag fra min “Egenhistorie” som ble skrevet da jeg var innlagt på Borgestad i 2009. Alt i alt er det 20 A4-sider, men jeg tenker jeg heller plukker ut utdrag. Dette kan kanskje være med på å gi et lite innsyn i hva jeg har opplevd, hvordan jeg har taklet det, hvordan det har vært å være midt oppi alt og hvordan jeg ser på ting nå. Om dere synes dette er interessant eller bare helt unyttig, si ifra. Alle tilbakemeldinger tas imot meg glede. Har laget en egen kategori til disse innleggene.

“[…] Da jeg begynte på skolen var jeg alltid flink og pliktoppfyllende. Jeg fikk gode karakterer og skryt av lærerne. Mange venner hadde jeg også, samtidig som jeg drev på med aktiviterer. Akkurat som alle andre normale barn. Det lå likevel innebygd at vi skulle oppføre oss som ingenting skjedde hjemme. Det var god oppfølging av både skole og fritidsaktiviteter fra hjemme, så dette hjalp nok til å opprettholde fasaden.

Enten om det var foreldremøte, fotballkamper, cuper, reise med skolen eller noe sosialt så ble mamma med. Jeg fikk penger til å dra på byen med venner, skoleturer, fotballkamper.. ja alt.

I vennegjengen var jeg nok den morsomme, men også rolige. Jeg visste hva jeg kunne gjøre og ikke gjøre. Jeg hadde mange venner på skolen og på fotballen. De synes kanskje det var rart at jeg ikke kunne ha besøk etter kl. 20, men jeg fant alltid på en unnskyldningen. Enten at mamma og pappa var slitne etter jobb eller at de hadde lagt seg.

Jeg tenkte aldri bevisst over at det var problemer hjemme. Var blitt så vant til alt bråket, kranglingen og slåssingen. Om det ikke skjedde noe på kvelden, da var det unormalt. Hver natt så måtte enten jeg eller søsteren min stå opp for å rydde vekk knust glass, vaske, lage mat og fikse alt til neste dag. Likevel kom vi oss opp til skolen hver dag. […] Om morgenen stod vi opp og latet som om ingenting hadde skjedd.

[…] Da jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg mange nye venner og  jeg anså meg selv som ganske populær. Gjorde det også relativt bra på skolen også. Jeg kom også nærmere min daværende bestevennine og jeg fortalte henne hva som foregikk hjemme. Hun var veldig sjokket men også veldig støttende. Det var en stor lettelse å fortelle hemmeligheten min til noe.

Category: Tilbakeblikk

Tagged:

Kommentarer: 8