Marte Forsberg

Den skumle dagen har kommet

Ja, 12. august er en stor dag for meg. Det er en skummel som faen-dag, men også et stort steg for meg. Idag, kl. 15:00 så drar jeg til min aller siste time hos DPS. (Det kommer sikkert en oppfølgingstime om 2-3 mnder, men det er det).

Etter å ha vært i behandling (med en liten pause der jeg TRODDE jeg var klar for arbeid..) i ca. 6 år, så tror vi ikke at jeg trenger mer behandling pr. dags dato. Vi har fått jobbet utrolig mye med.. MYE.

Jeg har fått utfordret meg selv til å ta buss (fordi gudene vet jo at kollektiv transsport er dritskummelt..). Jeg måtte øve på å ta bussen til Brotorvet (kjøpesenter) og hjem igjen. Dette gjorde jeg 2-3 ganger og det gikk overraskende bra. Problemet med kollektiv transsport er vel hovedsaklig to ting. Alle menneskene og muligheten/ikke muligheten til å “rømme” fra situasjonen. Buss går hvertfall mye lettere nå. Det er hakket verre med det som kommer snart, fly, men det kommer jeg tilbake til.

Vi har også jobbet mye med å få meg ut i aktivitet, altså jobb. Sist gang jeg prøvde å komme meg ut i arbeid, så hoppet jeg rett ut i 80% og trappet opp til 100% etter 1 måned. Man kan trygt si at det gikk rett åt helvete og jeg løp i 110 km/t inn i veggen. Etter dette så fant jeg ut at jeg trang mer behandling (Dette er den lille pausen jeg nevnte i starten av innlegget).

Så, vi snakket mye om hva målet mitt med behandling var. Jeg ville klare å komme meg mer ut og komme meg i arbeid. Å kunne bidra med noe fornuftig ville nok hjelpe. Så, vi begynte som sagt med å øve på å ta bussen. Vi trappet opp med å dra på ferie en langhelg, som endte med panikkanfall inne på et kjøpesenter.. (fantastisk..), men jeg kom meg videre. Å klare å være på et helt nytt kjøpesenter, i en helt ukjent by, uten å få et panikkanfall ville vel vært et mirakel.

Vi har hatt regelmessig kontakt med NAV for å holde de oppdatert på situasjonen min. Vi har vært i flere møter, hvor jeg har fortalt og forklart, men snørra og tårene har flydd. Etterhvert så kom vi i kontakt med ei som hjelper “sånne som meg” ut i arbeid og aktivitet. Der vi tar ting i mitt tempo og tilpasser ting til mine problemstillinger. Dette var noe helt annet enn det jeg var vant til. Jeg fortalte at jeg tidligere hadde jobbet i butikk på kjøpesenter, men at dette virkelig ikke var gunstig for angsten min. Så fikk jeg et lite tips fra en liten frøken. “Hva med å jobbe i en fabrikk?”. Dette hadde aldri slått meg engang. Eneste som kvernet i hodet mitt var salg, retail, masse kundekontakt og kjøpesenter. Men fader, fabrikk høres jo ypperlig ut. Ikke noe kundekontakt, fysisk arbeid (som jeg ikke har noe imot) og oppgaver jeg har god tid til å bli trygg på.

Først snakket de litt om Aunt Mabels (jepp, de lages i Skien), men det ble veeeldig langt å reise med buss (siden det ligger i gokk i Skien). Men Bakeverket var nærmere og hadde plass til å ta meg inn. Vi dro på møte der, og de har fra dag 1 vært VELDIG fleksible og tålmodige med meg. Jeg bestemmer antall timer/dager, om jeg vil bytte på noen av dagene, så er ikke det noe problem. Aldri noe press fra deres side. De har vært helt fantastiske og virkelig hjulpet meg langt på vei. Så, nå jobber jeg 2x6t hver uke. Det er bedre enn 0t pr. uk.

Så ja. Vi har også poket borti dette med min grunnleggende antakelse (denne ligger i “kjernen” av meg og er ekstremt vanskelig å skulle endre på). Min grunnleggende antakelse om meg selv (uten at jeg tenker noe bevisst over dette) er at jeg er mislykket og dum. Sånn er det bare i mitt hodet, alle vet da det. Og om de ikke vet det, så ser de det sikkert veldig fort.

Dette grunnleggende antakelsen trigger følelser i meg på de merkeligste tidspunktene, som jeg før ALDRI kunne skjønne hvorfor, men nå er jeg mye mer bevisst på det. Jeg har noen eksempler.

Eks 1. Vi var på tur med et vennepar. De skulle lære meg et kortspill, der to og to spillte på lag (husker ikke engang hva spillet heter..). Etter noen oppvarmingsrunder så skulle vi prøve oss. Jeg prøvde å huske reglene samtidig som jeg prøvde å ikke “ødelegge” for lagkameraten min. For hvis det skjedde, da ville jo alle se hvor dum jeg var som ikke skjønte et enkelt kortspill. Men ja, det skjedde jo, at jeg gjorde en feil. Og da kom jo “ertingen” og “latterliggjøringen”. Alt var ment på en tullete måte. “haha, HVORFOR gjorde du sånn a!?”. Og mitt oppi alt, så kjente jeg plutselig at tårene presset på, virkelig. Jeg gikk ut på badet for “å snyte meg”, mens jeg egentlig tørket tårene og ba meg selv skjerpe meg. “HVORFOR feller jeg tårer over dette!?”

Der og da, så skjønte jeg ikke hvorfor jeg skulle reagere så forferdelig sterkt. Men jeg ser det jo nå i etterkant. Det er sårt når du tror at alle synes du er dum. Og ler av deg. Fordi du er så dum. Dette er det sikkert kun jeg som husker, av oss 4 som dro på turen. Jeg har vel frisket opp minnet til LP og han husker det også. Men er nok bare meg det gikk såpass inn på.

Så det er et eksempel på situasjoner som kan trigge denne grunnleggende antakelsen. Men nå er jeg som sagt mye mer obs på det og kan fortere skjønne hvorfor jeg reagerer og tenker som jeg gjør. Og jeg KAN jobbe videre med dette  i gruppeterapi, men jeg vil nok vente med det. Ting skal selvfølgelig ikke være slik som de er, men akkurat nå, så føler jeg ikke at jeg vil jobbe med det. Det kan komme senere, om jeg vil.

Så, igår ettermiddag, så begynte jeg plutselig å gråte. Fordi det er skummelt å skulle avslutte behandling etter så lang tid. Hvordan skal jeg klare meg på egenhånd? Det har alltid vært så trygt å ha psykologen i “bakhånd”. Men nå er det altså bare meg. Så man kan vel si at jeg gruer meg. Tenk om alt går til heeeelvete nå? Det ville vært et nederlag.

 

 

Category: psykisk helse

Tagged: , , ,

6 Responses

  1. Nadia says:

    Bra!

    Og hey, om alt går rakt åt skogen igjen, så får du bare krype til legen og be om å få komme tilbake til DPS, da? Nederlag, schmederlag. Å komme seg opp fra å ikke funke i det hele tatt til å funke litt er ganske stort!

  2. purf says:

    Og du er ikke alene :) du har venner og gummisatan:)

  3. Sharingan says:

    “Why do we fall? So we can learn how to rise once more.”

    Husker ikke hvilken film dette var ifra, men det er virkelig det beste jeg har hørt på lenge. Man takler hver utfordring som kommer, lærer av det og tar med seg kunnskapen videre. Ikke ta bekymringene på forhånd, takle situasjonene som de kommer og vit at du har mange venner i bakkant som ønsker deg alt vel.

  4. Rond** says:

    Jeg hadde skrevet en hel del til deg før jeg valgte å snippe det bort igjen. Ofte er det beste skrevet med noen få linjer, og kort fortalt så vil jeg bare du skal vite at jeg ser opp til deg og jeg har ståltrua på deg! Om det kommer en røff periode igjen så prøv å sett deg ned og ta en pause med deg selv og ikke tenk at “ånei, nå skjer det igjen”. Alle har vi våre speedbumps on the road. Du er modig!

  5. – Er jeg bra nok, er spørsmålet som går igjen. Det kommer fra oppveksten, da alt gikk ut på å prestere og være god. Om jeg hadde lært å bruke følelser ville nok mye ha vært annerledes. Men jeg lærte å pakke følelsene ned. Og jo flere følelser du pakker ned, desto sterkere blir angsten.

Leave a Reply

%d bloggers like this: