Det ble som vanlig litt spørring og graving, men det var jeg absolutt forberedt på. De må jo vite hva jeg driver med og det er helt greit det. Jeg svarte så godt jeg kunne på alt, selv om jeg grein som en liten unge. Ikke fordi jeg er så jævla trist, men fordi svarene jeg kommer med er såre ting. Det er annerledes å tenke en ting og å skulle si det høyt, foran en person. Det blir plutselig så mye mer ekte og sant. Så jeg griner og hun spør. Psykologen og jeg har forberedt dette møtet i forveien, så jeg var klar for hva som kom til å skje. At jeg kom til å grine var jo en selvfølge, men jeg måtte også klare å være ærlig. Jeg er ingen lystløgner, men jeg svarer ofte det jeg tror folk vil høre istedet for å svare det som faktisk er sant. Konfliktsky? Neida!

Så jeg forklarte at jeg ikke føler meg klar for å jobbe eller andre aktiviteter akkurat nå, men på et senere tidspunkt så kan det skje. Jeg fikk spørsmålet “Har du det bedre med deg selv nå, ved å kun gå å behandling, enn når du jobbet?”. Errrr, jeg har det aldri bra med meg selv.. det er vel litt av problemet og grunnen til at jeg går i behandling?  Jeg tolket det litt som om jeg gjorde for lite. At å jobbe med meg selv, å skulle endre 26 år med grunnleggende antagelser ikke var jobb nok. Og helt ærlig så vet jeg ikke om hun har en måte å si ting på, som er litt nedlatende eller om jeg overanalysere og leser henne helt feil. Kanskje jeg er for følsom og tolker alt folk sier til meg negativt? Dette må jeg spørre psykologen om på mandag.

Hjemmeoppgaven min ble naturligvis å skrive ned tanker om dette møte til neste mandag. Har skriblet ned en halv side allerede. Det skal sies at jeg gikk ikke ut fra møte trist eller sint denne gangen, noe som har vært saken tidligere. Jeg var vel heller litt forvirret? Jeg følte jeg svarte bra for meg, så godt jeg kunne under omstendighetene, men likevel ble det ikke vist så mye forståelse eller interesse? Forstod hun kanskje ikke hva jeg mente? Forklarte jeg meg dårlig? Er hun ikke interessert egentlig? Endel tanker som svirrer.

Det var veldig greit å ha med psykologen inn. Hun fikk satt litt andre ord på ting om jeg satt fast. Og det føles jo greit at en person med myndighet og autoritet er på din side. Tror at når hun forklarer min situasjon og problematikk så blir det tatt mer seriøst om jeg skulle forklart det. Likevel følte jeg ikke at saksbehandeleren min var så interessert. Hun hørte hva jeg sa, men fikk ingen reaksjon følte jeg.

Sånn nå, en dag senere, så husker jeg ikke alt som ble sagt i møte. Mest fordi jeg sikkert var opptatt med å tørke tårer og å svare for meg. Føltes ut som vi satt der i 6 timer, mens det bare gikk 1 time. Jeg ser frem til å høre hvordan psykologen min synes det gikk.

Vi jobber med å forberede oss (meg) til møte hos NAV den 16. april. Der skal vi snakke om hva som skjer fremover. De siste to gangene jeg var hos NAV så satt jeg bare og gråt, mens jeg følte at saksbehandleren min overså det. “Ja Marte, forrige gang så gråt du litt”. Gråt litt. Jeg klarte ikke snakke fordi jeg gråt så mye.. i 3 kvarter. Gråt litt. Heldigvis skal psykologen min være med denne gangen, så hjelper litt å tenke på at jeg har med en som er på min side, som begynner å kjenne meg ganske godt og som kan si ifra om ting jeg kanskje ikke klarer.

Jeg er redd for at jeg skal bli dyttet ut i ting jeg ikke føler meg klar for. Men når er jeg egentlig klar? Kommer jeg til å vite når jeg er klar? Jeg har jo tatt feil før (da jeg kom ut fra Borgestadklinikken i 2009). Da var jeg SÅ klar for å slutte med behandling og jobbejobbejobbe. Det feilet jo noe så inni granskauen. Enda et tilbakesteg, selv om det føltes ut som 1000. Noen ganger så har jeg bare lyst til å søke om uførepensjon, legge meg ned og gi opp hele greia med behandling. Føler at det er så små skritt noen ganger (jeg vil jo gjerne bli 100% fungerende.. igår) at det ikke er noen vits lenger. Jeg kommer vel aldri til å kunne fungere som andre?

Som hjemmeoppgave skulle jeg registrere om jeg tenkte “nedlatende” om meg selv og skrive det ned. Jeg har ikke fått skrevet ned noe. Jeg går aldri å tenker høye tanker om meg selv. Jeg kan ofte synes at jeg er “lat”, “skada”, “ubruklig” eller “håpløs”, men dette går så på automatikk at jeg tror ikke jeg registrerer det lenger. Har igrunn aldri stoppet og tenkt over det, med mindre jeg blir bedt om det. Kanskje jeg klarer å dytte ut noen ord i timen imorgen.

Så ja, NAVtimen den 16. blir spennende. Enten så går det til helvete eller så går det greit nok. Kommer nok aldri til å gå ut fra et NAV-bygg fornøyd.

Uansett. Så forklarer jeg at ofte når vi er på vei hjem fra en bytur f.eks så kan vi snakke og le av alle de rare menneske og de dumme tingene de gjør. Og da sier B “men hvordan kan du ha 7 i nervøsitet om du kan le av det etterpå?”. Dette tolket jeg som at hun ikke trodde på det jeg sa. At hun tvilte ved min 7′er. At jeg ljugde. Jeg merket at jeg ble nervøs. Jeg følte jeg måtte overbevise henne om at jeg ljugde ikke og at jeg faktisk er veldig nervøs før vi drar ut. Men jeg rakk ikke. For da var timen over. Og jeg klarte å holde igjen tårene. Såvidt. Hun merket ikke noe. Lettet, men også irritert. Hva mente hun med det?

Hele uken, helt til timen idag, har jeg irritert meg over det hun sa. Grublet. Veid for og imot å ta det opp i timen idag. Først tenker jeg “nei, nå overreagerte jeg sikkert, hun ville jo ikke gå å tro at jeg ljuger.” Så kommer tvilen og sier “Men tenk om hun tror du ljuger da.. og kanskje hun begynner å tro at jeg har ljugd om ALT annet jeg har fortalt henne!”. Det ble mye kaos oppi hodet mitt en periode. Men jeg tenkte rasjonelt og kom frem til “Siden jeg nå har brukt SÅ mye energi på å gruble på dette, så tar jeg det opp. Basta.” Vi har jo snakket om å være ærlige i timen, så da tok jeg henne på ordet og var ærlig idag.

Jeg hater å gi kritikk. Eller ros for den saks skyld. Jeg vet jo aldri hva slags reaksjon jeg kan få. Personen kan bli sint på meg. Og jeg er den kjappeste til å flykte fra en konflikt. Hater det. Og når jeg skal gi ros så er jeg nok redd for at det ikke skal virke ekte. Tenk om de tror jeg ljuger til de.  Så det var det skumle med å skulle ta opp situasjonen i timen idag.

Men hun ble ikke sur. Eller irritert. Hun husket situasjonen jeg snakket om. Vi tok og skrev opp ABCD-skjemaet på tavlen igjen (samme som forrige time) og gikk gjennom det som ble skrevet der. Jeg forklarte hvordan jeg hadde tolket det hun sa på. Og hun forklarte det hun egentlig mente og sa at det kom ut på feil måte.

Vi brukte hele timen på dette. Og det var deilig å bli ferdig med det. 100kg lettere. Så det hjelper å snakke ut om ting. Og det er ikke alltid jeg som overreagerer. Tror jeg.

1. Favorittplasser? Hjemme, på brygga til Rikke om sommeren og i Holmestrand med fine nevøer og søster.
2. Favorittfarge? Vanskelig, det varierer veldig. Sort og brunt slår alltid ann.
3. Samler du på noe? Smykker til ørene og tatoveringer (om det teller!)
4. Favorittblomst? Japansk kirsebærblomst er alltid fint!
5. Favorittlukt? Regn, nytraktet kaffe og fersk bakst.
6. Hvilket land var det siste du besøkte, utenom Norge? Sverige. En harrytur i ny og ne.
7. Den første tingen du tenker på når jeg sier ‘rød’? Håret mitt.
8. Hvilken radiostasjon hørte du på senest? Nrk p3
9. Hva liker du best i leiligheten din? Senga <3
10. Om du kunne fly, hvor skulle du fløyet først? Japan.
11. Hvor mange blogger leser du fast? har per dags dato 44 blogger jeg følger på bloglovin’.
12. Sover du på en spesiell måte? På magen med tryne godt planta nedi puta.
13. Siste person du ringte til? Rikke.
14. Hvilken by er den fineste du vet? Err.. Porsgrunn? :D
15. Hva heter filmen du sist så på kino? Trolljegern.
16. Hva ser du om du ser til høyre? En vegg med et bilde.
17. Hva gjør deg glad akkurat nå? At jeg får penger imorgen.
18. Hva slags vær er det hos deg akkurat nå? Mørkt og sikkert ganske kaldt.
19. Hva var det siste du spiste? Hjemmelaget pizzaaaa.
20. Hva liker du best med deg selv? Håret.
21. Hvilke land har du vært i? Åh gud. Norge, Sør-Korea, Sverige, England, Danmark, Tyskland, Polen, Skottland, Italia, Tyrkia, Spania, Kreta, Hellas, Korfu, Kypros… listen kan sikkert fortsette litt til.
22. Det siste du kjøpte? Nudler på Asiamat-butikken.
23. Hva stod det på den siste sms-en du fikk? “kom der jeg slapp dere av da”

24. Hva er du flink til? Å tenke negativt.. åh, positive ting. Er der for nevøene mine da!

25. Siste to bøker du leste? “Sjef i eget liv”.. og det var den eneste boka jeg har lest i det siste.
26. Hva lengter du mest etter akkurat nå? Sommer, sol og varme.
27. Hva har du som ringelyd på mobilen? Nyancat-sangen.
28. Favorittfilmkarakter? Forrest Gump og Arnie i “What’s eating Gilbert Grape” er de to første that comes to mind.
29. Hva er viktigst for deg? Min kjære LP, nevøer og søster.

30. Hvem fikk du klem av sist? LP :3

1. Dette er originalen, jeg kjøpte den billige ripoffen av leopard-mønstret bukse fra H&M. 299,-
2. Grønn bukse fra H&M. Pris.. err… 199,- tror jeg.
3. Skinnjakke fra H&M. 399,- (har kjøpt nagler og studs fra ebay også.. pimpin’ it up!)
4. Denim-skjorte fra Gina Tricot. 199,-
5. Topp fra Gina Tricot. 149,-
6. Jakke/kåpe-ting fra Vero Moda. 499,-
7. Ikke avbildet fordi ingen bryr seg om hvordan den ser ut, SSD-Disk: 1200,-.

8. Heller ikke avbildet, fordi jeg ikke finner bildet av de, men 2 bandeu(?)-bh’er MED stropper (fordi puppene mine er for små til å holde oppe de uten stropper..) fra Cubus. 2 for 149,-.

Jeg ser fortsatt ut som jeg alltid har gjort..

Psykologen leser til eksamen denne uken, så ingen behandling gitt. Men jeg har jo alltids hjemmeoppgavene mine å sysle med. Venter alltid til 1-2 dager før timen med å gjøre de. Skippertak er best. Herregud, jeg har faktisk ingenting fornuftig å komme med nå. Jeg kommer tilbake når hjernen fungerer! HOI!

Kunne du kanskje ha skrevet litt om dine erfaringer om å gå så offentlig frem om dette? Selv har jeg utrolig vanskelig for dette, og har kunn åpnet opp for mine aller nærmeste. Og det først etter 7-8 år. Jeg går selv på Aap, og føler nermest at jeg “lyver” når andre spør om hvorfor jeg ikke er i arbeid ol. Vil du anbefale å heller bare være helt åpen om det? Hvordan har du blitt/blir du tatt imot?

Mine erfaringer er at det er absolutt ikke farlig, kanskje mer det stikk motsatte. Det er jo kjent at psykiske lidelser kommer mer og mer frem i dagslyset, men det er vel fortsatt ikke kjent og trygt for Ola Normann ennå. Betyr det at man er gal? Hører man stemmer? Snakker man høyt med seg selv? Hva betyr det egentlig å slite psykisk? Vi har alle vårt å slite med, noen mer enn andre. Noen (altfor mange) sliter så mye at de ikke klarer å fungere normalt i hverdagen og for mange er det så ille og mørkt at de ikke ser noen utvei og vil ende livet sitt.

Som sagt, jeg har ikke merket noen negative sider ved å være åpen om mine diagnoser og problemer. Jeg har fått gode tilbakemeldinger og ofte er det mange (flere enn man ofte tror!) som kjenner seg veldig igjen i det jeg skriver, føler, tenker og opplever. Dette er jo en kjempestor åpenbaring for både meg og leseren. Man kan altfor ofte føle seg alene om følelsene og tankene man sitter med, men husk at er nok flere som kjenner det akkurat sånn. Ved å snakke høyt (Neida, du bør ikke stå midt i gata og skrike det ut) om det så kan du kanskje komme å kontakt med andre likesinnede? Dele erfaringer, komme med råd og tips. Bare det å ikke føle at man er helt alene om å føle det man føler er ofte en stor lettelse i seg selv. Eller det å vite at din bestevenn, kollega, en foreldre eller voksen vet hvordan du har det kan ofte ha en positiv effekt.

Når det kommer til det å fortelle noen om problemene sine så skjønner jeg veldig godt at det kan være kjempevanskelig og skummelt, som faen. Jeg er en lukket og stille person som helst ikke vil “plage” noen med mine trivielle problemer. Men et sted går grensa for meg også. De som kjenner meg vet mesteparten av hva som foregår med meg, noe som er veldig greit. Om jeg ikke tørr å ta bussen for å møte søsteren min i Tønsberg f.eks så forstår hun det, uten at jeg må forklare å det vide og det brede. Men det viktigste med å skulle fortelle en eller flere om problemene dine er at du selvfølgelig tar det i ditt tempo, når du føler deg klar. Du behøver jo ikke begynne med å spy ut eder og galler om du ikke vil det, men i det små. “Jeg er veldig redd for å ta bussen alene, så det hadde vært fint om du ville blitt med” f.eks. kan jo kanskje være en start.

Når det kommer til at folk (gjerne gamle skolekamerater, som har full Bachelor og master-grad fra BI) skal spørre deg om hvordan det går og hva du driver med, da kjenner jeg ofte at jeg kvier meg. Det føles ofte som en stort nederlag å si det høyt. Jeg følte veldig på det før og gjør forsåvidt det ennå, men ikke i så stor grad. Jeg kan si noe ala “Nei, akkurat nå gjør jeg ingenting..” “Ingenting?” “Neh.. jeg har da god tid!” “Ja, sant hehe”. De fleste samtalene går i den duren. Et stort triks som alltid funker er å vri samtalen over til å handle om de. Alle (de fleste..) elsker å snakke om seg selv og sine bragder (Don’t get me wrong, men det er jo slik ting fungerer). Spør hva DE driver med, jobb, familie eller kanskje om de har noe kontakt med tidligere klassekamerater. Jeg vet jo at jeg ikke ljuger når jeg sier “ingenting”, men jeg skal være enig i et det føles litt ynkelig å si det. MEN, men ljuger hvertfall ikke. Om de virkelig vil grave så kan du si det så enkelt som at “jeg er i behandling for tiden”, “jeg har mitt å slite med akkurat nå” eller “jeg er sykemeldt”. Den siste der kan være litt tricky, da folk flest vil spørre “Åh, hvordan syk er du?”, så du vil nok kanskje ha et klart svar om du skal bruke den.

Nå kom jeg til å tenke på irritasjonen min over å være psykisk syk og ikke somatisk syk. Har man et brukket ben eller arm så er det greit. Er man psykisk syk så er alt litt “jahaaa….”. Men det kan jeg spare til et annet innlegg.

Uansett så håper jeg at noe av dette kan være til hjelp for både Anonym her og andre som føler de står fast i samme situasjon. Og er det noe noen skulle lure på så spør gjerne, enten Anonymt her (eller med navn) eller send med en mail på marteaf@gmail.com om du heller vil det.