Marte Forsberg

Hei bloggen!

Ser at siste oppdatering er fra 12 august 2013. Det er litt for lenge siden? Jeg har rett og slett glemt at man kan skrive. Føler vel kanskje at ting har dabbet litt av og jeg har fått en kjip og normal hverdag.. men samtidig så var det jo det jeg ønsket meg? Jeg klager ikke. Jeg nevner bare at kanskje ikke alle synes det er like interessant å lese om. Eller synes dere det?

Men for dere som bryr dere! Jeg jobber fortsatt. Nå er vi oppe i over 2 hele skift pr uke. Det føles bra og ikke overveldene, noe det fort kan gjøre for meg. Vi øker med 1 time pr måned, og rundt september så skal jeg være oppe i 60% stilling, noe som høres nok ut for meg nå. Hvem vet om jeg orker mer etter det, men det tar vi når den tid kommer.

Agorafobi-messig så er jeg flink til å komme meg ut. Øvelse gjør mester.

Fikk jo en legeerklæring for en stund siden, som jeg måtte ha fra psykologen min, for å kunne utvide AAP-perioden min, da den egentlig går ut 28. februar (eller noe i den duren). Der stod det sort på hvitt diagnoser og problematikk. Jeg hadde nesten glemt det, helt til jeg leste gjennom papirene. “Hoveddiagnoser: Generell sosial angst og Depressiv Lidelse.  Bi-diagnoser: Agorafobi m/panikk og Unnvikende Personlighetsforstyrrelse. Kanskje jeg klarer å leve bedre med de.. derfor “glemmer” jeg de litt? De har blitt en vanlig del av hverdagen. Jeg merker jo at hver gang det skjer en liten endring i rutinene mine, noe nytt eller uvant så blir jeg usikker. Jeg blir fysisk kvalm, magen knyter seg og jeg blir irritabel. Jeg er nok redd for hvordan jeg skal håndtere disse nye situasjonene. Kommer jeg til å klare meg? Driter jeg meg ut? Gjør jeg en god nok jobb? Liker de meg? Kommer de til å synes jeg er dum om jeg ikke får det til? Ler de av meg? Det er tusen tanker på en gang.

Sommerferien er allerede bestilt og betalt. Det blir en ukes tur til Danmark med søster + familie + besteforeldre. Det involverer båt. Båt er jævla skummelt. Jeg kommer meg ikke av båten, samme som med flyet til Rhodos ifjor sommer. MEN, på båten kan jeg bevege meg rundt. Gå opp på dekk. “Gjemme” meg litt mer enn man kan på et charterfly. Det går nok bedre enn jeg forventer.

På jobben så går det bra føler jeg. Jeg får til ting. Jeg kommer overens med kollegaer. Jeg føler meg trygg. Og ting går i _mitt_ tempo. Hun som er med meg fra NAV er også en helt super støtte. Hun har lært å kjenne meg og min problematikk på den tiden vi har jobbet sammen og skjønner når ting går for fort eller når jeg begynner å tvile på ting. Når vi har møte på jobben med arbeidsgiver (sånn, for å høre hvordan ting går) så får jeg kun skryt, noe som går meg hus forbi. Eller, jeg hører hva de sier, men en annen ting er vel å være enig og å faktisk SKJØNNE hva de sier. Kanskje det kommer etterhvert?

Kan jo også nevne at jeg har klart å pådra meg en moderat prolaps i korsryggen (L5/S1), som er skikkelig seig å bli kvitt. Gått med vondt siden starten av september, i fysikalsk behandling siden oktober og tok MR i Januar. Gjør øvelser og står i, men den er vrang. Hjelper heller ikke at jobben min er det den er og kan forverre tilstanden ved nesten ingenting.

Sånn, avslutningsvis for nå, så slenger jeg med et bilde. Av meg, siden det ikke har blitt vist her inne på en stund. Siden sist er det nye briller og ny hårfarge.

Jeg håper alle har hatt det fint siden sist!

P12000155

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged: , , , , , , ,

5 Responses

  1. Jeanette M says:

    Ja, nå var det lenge siden! Godt å høre at du fortsatt jobber og kommer deg ut :D
    Kjedelig å høre at du har pådratt deg prolaps (har om skjelettet på skolen så skjønte faktisk parentesen din der, ehe), håper du får bukt med den etterhvert!

    • Altfor lenge siden, fnis. Håper virkelig ikke det blir like lenge til neste oppdatering! :) Koselig at du fortsatt leser her!
      Og ja, den kan godt gi seg nå. Lei hele greia :<

  2. Christine says:

    jeg er så stolt av deg, og glad for at du skriver igjen. selv skal jeg inn på personlighetsforstyrrelsesavdelingen (puh) ellernoe slikt på Ullevål, forhåpentligvis snart. i dag skulle være siste gang med behandler før han slutter, jeg feiga og møtte ikke, for første gang. bleh. jeg utredes for borderline og det suger, men å se hvor flink du er gir meg en ro i magen og et håp om at ting etterhvert vil ordne seg for meg også.

    du er så flink og fin Marte. Håper jeg får møtt deg en dag <3

    • <3 håper personlighetsforstyrrelsesavdelingen (wow, det var virkelig en munnfull det der!) hjelper deg! Du fortjener å ha det bra! Og det er lov å feige ut. Noen ganger så blir det sånn og det er helt greit!

      Det vil bli bedre, Christine. Uansett hvor vanskelig, tungt og håpløst det kan se ut nå, så kan det KUN bli bedre! :) Og nå kommer våren også. Sol og lysere dager, håper det gir deg litt mer energi til å slåss mot PF-monsteret! :)

      Vi SKAL få møtes en fin dag! <3 Gleder meg!

  3. Aslaug says:

    Så bra at ting går fint (ikke prolapsen da)! Liker brillene dine :D

Leave a Reply

%d bloggers like this: