Marte Forsberg

Ikke alle gleder seg til julaften

Nå som julen nærmer seg med stormskritt så er det nok mange som gleder seg til julehøytiden, ferie og kos.

Dessverre, så er det ikke alle som gleder seg. De gruer seg. Om lag 130 000 familier i Norge lever til enhver tid med psykisk sykdom og rusproblemer.  Mer enn 200 000 barn har foreldre som ruser seg på en slik måte at barna reagerer. Ca 15 000 barn og unge har foreldre som får behandling i psykisk helsevern (spesialisthelsetjenesten). Det er store tall. Og de alle fleste lever i disse hjemme, helt i hemmelighet. Det er tabu, flaut og skamfullt. Barn holder det skjult. Ikke nødvendigvis fordi foreldrene sier at de skal det, men fordi det er pinlig. Mange tror også at det er deres ansvar, mens andre tror det er deres skyld. Barn sier ingenting om problemene til foreldrene/foreldren til andre voksne og dermed kommer det sjeldent hjelp også.

En typisk, normal og slik en julaften (og forøvrig andre høytider) som alle barn skulle hatt ville vel vært der familie/venner samles. Det spises god mat, drikkes god drikke og praten går over alle hauger. Det er latter og glede. Den “hjemmelagde” riskremen med rødsaus er en hit og det er alle enig i. Barna løper bort til juletreet, ivrige etter å åpne gavene. Kanskje kommer julenissen også? Stikkordet er vel glede. Alle husker julaften som en gledens dag. Fra morgen til kveld.

For en som vokser opp med foreldre som ruser seg eller sliter psykisk så blir hele denne høytiden noe man gruer seg til. Det er mange fridager, noe som i vårt tilfelle, resulterte i hyppigere drikking og gjerne mer drikking, siden det ikke var jobb dagen derpå. Det er en uvisshet med foreldre som ruser seg. Man vet aldri hvordan kveldene blir. Slukner de bare ikveld eller blir det full ståhei? Blir det bare verbal slåssing eller fysisk slåssing? Kommer det til å gå utover oss fysisk ikveld eller ikke? Må vi rydde opp knuste glass ikveld også? Må vi gjemme oss bak gardiner fordi mamma er sur? Selv med uvissheten, så var det også alltid en visshet. Det kom til å bli alkohol, mye av det. Det kom til å bli krangling. Alltid. Det var bare graden av det som varierte.

I alle hjem er det forskjellig, så jeg kan kun fortelle hva som skjedde i vårt hjem.

Det varierte hvor vi var på julaften. Noen ganger var vi hjemme hos oss, alene. Andre ganger var vi på besøk eller så hadde vi besøk. Det var alltid en liten lettelse når vi hadde besøk eller var på besøk. Da ble det ikke alkohol. Før vi eventuelt dro hjem eller gjestene dro hjem. Men de gangene vi var alene hjemme ble det alkohol. Lille-julaften skal vel vanligvis være koselig, med Grevinnen og Hovmester på TV, mens barna pynter juletreet. Hos oss var det vel mer dram i glasset og krangling i bakgrunnen. Merkelig nok, så ble treet alltid, på et vis, pyntet.

Nå, i voksen alder, så ser jeg vel litt lysere på juletidene. Julaften er noe helt annet. Jeg tørr vel påstå at jeg ser frem til julaften, enten den feires i Skien eller Larvik. De siste feiringene jeg har hatt er slik en julaften skal være. Jeg er voksen nå og kan bestemme selv hvordan jeg vil feire julen.

 

  • Kirkens SOS: 815 33 300
  • Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
  • Rustelefonen: 08588
  • Hvis du er barn eller ungdom: Alarmtelefonen 116 111 er for barn som blir utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep. Også voksne som er bekymret for barn og unge, kan ta kontakt med sentralen. Å ringe dit er gratis. Les mer om Alarmsentralen for barn og unge her: www.116111.no
  • Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

 

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged: , , ,

5 Responses

  1. Lise says:

    Viktig og godt innlegg! Håper du får en nydelig juletid <3

  2. […] mange er julen vanskelig og Marte skrev et innlegg “Ikke alle gleder seg til julaften” som du kan lese ved å trykke på linken. Jeg var selv et barn i tiden som ikke akkurat gledet seg […]

Leave a Reply

%d bloggers like this: