Marte Forsberg

Jeg klarte det!

Jeg føler hvertfall at jeg har klart det. Jeg har fått meg en stabil, normal og fungerende hverdag. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg hvertfall. Og hvertfall ikke for 3 år siden. Nå jobber jeg mellom 60%-80% stilling i bakeriet jeg har vært i de siste snart 2 1/2 årene. Jeg tror trikset er tålmodighet og å ikke presse seg for fort. Både fra arbeidsgiver, NAV og deg selv. Sikkert lett for meg å si, nå som ting går greit. Men det er sant altså, det hjelper. Lytt til kroppen!

Vinteren 2009, så var vi nettopp ferdig med innleggelsen på Borgestadklinikken i Skien. Med klart og tømt hode, så tenkte jeg “NÅ er jeg klar for arbeidslivet og hverdagen!”, så jeg avsluttet psykolog og det som var. Jeg skulle (i mitt hode hvertfall) ut i 100% jobb og takle livet som en helt. Jeg tok kontakt med NAV, som da kontaktet GREP. Dette skulle gå SÅ lett. Med GREP så prøvde jeg litt forskjellige butikkjobber, noe jeg fort fant ut at ikke var for meg. Med både sosial angst og agorafobi så var vel dette kanskje dømt til å feiles fra the get-go, men jeg tror ikke jeg innså det der og da. Jeg var så innstilt på å klare dette at det “pfft, ornær seg”. Den siste butikkjobben begynte med 80% stilling, før vi gikk opp til 100% etter 1 mnd, på et kjøpesenter i julerushet. Dette var IKKE stedet for meg.

Jeg gikk på en liten (stor?) smell og måtte tilbake til terapi i de neste 2 årene. I tillegg til de nesten 4 månedene på Borgestad-klinikken, så tror jeg de 2 siste årene i terapi har vært de meste effektivene timene jeg har brukt på meg selv. Jeg lærte så utrolig mye om meg selv, mine grenser og hvorfor jeg gjør og er som jeg er. Nå kan jeg skjønne hvorfor jeg tenker så mye, analyserer og reagerer på min måte. Har jeg en dårlig dag, så kan jeg skjønne hvorfor.

Jeg ble fortalt at om jeg bestemmer meg en dag for å prøve å gjøre noe med personlighetsfortyrrelsen min, så kan jeg søke meg inn i en av gruppene på DPS som jobber med slikt, men det er vanskelig å endre på denne type personlighetsfortyrrelse som jeg har. Vi får se. Nå som ting er stabilt, så har jeg ikke lyst til å riste glasset for mye. Og kanskje jeg klarer å leve med den. At den er der og preger meg, men ikke bare negativt.

Men ja, så kommer jo dagen da terapien må avsluttes. Dette tror jeg er en dag ALLE gruer seg til. Hvordan skal man klare seg uten den personen som forteller deg hvorfor du ikke er helt gal eller rar? Eller som sier at “Nei Marte, SÅ rar/spesiell/unik/annerledes er du ikke fra alle andre” når du tror at alle hater deg, eller tror du er verdens dummeste person fordi du ikke lærer ting på 5 minutter. Hvordan skal man klare seg uten den personen? Jo, det går. Litt etter litt så blir det normalt å ikke besøke denne personen 1 gang i uka. Men likevel så har man fortsatt verktøyene som denne personen ga deg. Og de er gull verdt!

Jeg måtte jo i kontakt med NAV igjen, har ikke hatt så veldig positive møter med de tidligere (lite forståelse for mine diagnoser og meg som person), men jeg måtte jo. Jeg ble introdusert for ei som jobber med “sånne som meg” (som jeg pleide å si). Vi som har vanskelig for å komme ut i arbeidslivet på “vanlig” måte, og kanskje trenger litt ekstra støtte og hjelp. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skulle kommet meg ut i arbeidslivet uten hennes hjelp. Jeg fortalte at mitt eneste “kriteriet” var null kundekontakt. Etter en liten tid, så fortalte hun meg at hun hadde vært i kontakt med et bakeri, i Porsgrunn, som jeg godt kunne komme på besøk til og se på. Sure, hvorfor ikke? Vi dro, tittet, jeg tenkte “tja, virket jo ikke ille?”. Og 2 uker senere så hadde jeg min første dag der. 4 timer. 2 dager med 4 timer startet jeg med. Dette var mer enn nok. Hodet mitt jobbet på spreng hver dag jeg var der. Og når jeg kom hjem, så sovnet jeg lett i 2-3 timer. Helt utmattet av alle inntrykkene. Dette holdt på faktisk 1 år, det med å sove etter jobb. Som tiden gikk, så trappet vi forsiiiiktig opp arbeidsmengden. 1 time lenger her og der. Etter 2 år, så var jeg oppe i 60% stilling og det føltes overkommelig. Jeg var hverken overveldet eller overarbeidet. JEG tror at mye (om ikke alt?) av grunnen er forståelsesfulle og TÅLMODIGE arbeidsgivere. Det var aldri de som  presset på når det gjaldt mer arbeid. Det var vi som alltid kom med forslaget og de kunne kanskje komme med andre (og bedre) forslag til det vi sa. Vi var aldri uenige og de støttet meg når jeg sa at “kan vi kanskje drøye det 2 uker til med å trappe opp?” eller “kan jeg bytte den dagen med den?”. Dette er alfa omega, hvertfall for meg.

Så nå, etter nyttår, så har jeg jobbet 80% for å se om dette er noe jeg kan klare fremover. Vanskelig å si, men det er en prøveperiode, for å se. Og om det ikke funker nå, så kanskje senere. Penger er ikke alt.

Og TL;DR: Ikke press deg selv for fort ut i jobb. Babysteps! Lytt til kroppen.

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

5 Responses

  1. Daniel says:

    Du er flink du Marte! stå på!

  2. Line says:

    Herlig lesning Marte

  3. Linn L. says:

    Så flott at du har funnet noe som funker for deg! :)

  4. Kristoffer says:

    Bra jobba Marte! Blir litt sånn småglad inni meg nå jeg! Keep up the good work!

  5. Caroline says:

    Å, for et fint innlegg. Så glad for at det har gått så bra for deg!

Leave a Reply

%d bloggers like this: