Marte Forsberg

Nav-møtet

DA var NAV-møtet overstått, møtte opp der igår 13:45 med psykologen for å snakke litt om hva som skjer videre, hva vi jobber med, problematikken min og slikt.

Det ble som vanlig litt spørring og graving, men det var jeg absolutt forberedt på. De må jo vite hva jeg driver med og det er helt greit det. Jeg svarte så godt jeg kunne på alt, selv om jeg grein som en liten unge. Ikke fordi jeg er så jævla trist, men fordi svarene jeg kommer med er såre ting. Det er annerledes å tenke en ting og å skulle si det høyt, foran en person. Det blir plutselig så mye mer ekte og sant. Så jeg griner og hun spør. Psykologen og jeg har forberedt dette møtet i forveien, så jeg var klar for hva som kom til å skje. At jeg kom til å grine var jo en selvfølge, men jeg måtte også klare å være ærlig. Jeg er ingen lystløgner, men jeg svarer ofte det jeg tror folk vil høre istedet for å svare det som faktisk er sant. Konfliktsky? Neida!

Så jeg forklarte at jeg ikke føler meg klar for å jobbe eller andre aktiviteter akkurat nå, men på et senere tidspunkt så kan det skje. Jeg fikk spørsmålet “Har du det bedre med deg selv nå, ved å kun gå å behandling, enn når du jobbet?”. Errrr, jeg har det aldri bra med meg selv.. det er vel litt av problemet og grunnen til at jeg går i behandling?  Jeg tolket det litt som om jeg gjorde for lite. At å jobbe med meg selv, å skulle endre 26 år med grunnleggende antagelser ikke var jobb nok. Og helt ærlig så vet jeg ikke om hun har en måte å si ting på, som er litt nedlatende eller om jeg overanalysere og leser henne helt feil. Kanskje jeg er for følsom og tolker alt folk sier til meg negativt? Dette må jeg spørre psykologen om på mandag.

Hjemmeoppgaven min ble naturligvis å skrive ned tanker om dette møte til neste mandag. Har skriblet ned en halv side allerede. Det skal sies at jeg gikk ikke ut fra møte trist eller sint denne gangen, noe som har vært saken tidligere. Jeg var vel heller litt forvirret? Jeg følte jeg svarte bra for meg, så godt jeg kunne under omstendighetene, men likevel ble det ikke vist så mye forståelse eller interesse? Forstod hun kanskje ikke hva jeg mente? Forklarte jeg meg dårlig? Er hun ikke interessert egentlig? Endel tanker som svirrer.

Det var veldig greit å ha med psykologen inn. Hun fikk satt litt andre ord på ting om jeg satt fast. Og det føles jo greit at en person med myndighet og autoritet er på din side. Tror at når hun forklarer min situasjon og problematikk så blir det tatt mer seriøst om jeg skulle forklart det. Likevel følte jeg ikke at saksbehandeleren min var så interessert. Hun hørte hva jeg sa, men fikk ingen reaksjon følte jeg.

Sånn nå, en dag senere, så husker jeg ikke alt som ble sagt i møte. Mest fordi jeg sikkert var opptatt med å tørke tårer og å svare for meg. Føltes ut som vi satt der i 6 timer, mens det bare gikk 1 time. Jeg ser frem til å høre hvordan psykologen min synes det gikk.

Category: psykisk helse

Tagged: ,

20 Responses

  1. Tone says:

    Flinke Marte! Jeg er veldig imponert! <3

  2. Marie says:

    Heia Marte <3

  3. Billi says:

    Hei du! Vil bare si at jeg tolket kommentaren fra saksbehandleren din på en positiv måte, og at hun med den viste ekte interesse for at du skulle ha det bra (slik jeg ser det). For det virker som hun ville prøve å undersøke om du har det bedre uten jobb og med bare behandling, eller om du faktisk hadde det bedre med både jobb og behandling (slik som hun spurte om). Og det er jo viktig å finne ut av i forhold hvilke strategier hun skal legge for å forsøke å gjøre som er best for deg? Men det er nå min tolkning, det var du som var der og bare du som vet hva som er riktig for deg :-) Men viktig å prøve å begrense angstens hemmende virkning, hvis det er et annet ønske som ligger under så er det jo mer hensiktsmessig å jobbe med å stå i angsten, slik du får mer av det du ønsker deg :-)

    • Synes det er flott å høre andres synspunkter og perspektiv! :) Det er så lett å henge seg opp i sitt eget hodet og å sette seg fast i en spor, så takk! :) Og ja, hun kan jo faktisk ha ment det bare vel og det er jo flott! :)

  4. Christine says:

    <3
    du er så flink, og jeg kjenner meg altfor godt igjen i det du skriver. jeg heier på deg Marte!

    • Tusen takk Christine! :) Er veldig lett å føle seg alene i slike situasjoner, men det er faktisk alltid noen som vet hvordan en har det og det er deilig å høre iblant :)

  5. PsychoHead says:

    Heiaa! :D Så flink.

  6. Caroline says:

    så flink du er!

  7. elfhybrid says:

    Jeg har et sånt møte på gang sjøl. Gruer verre. Jeg hadde tolket det utsagnet negativt.

  8. Jeanette M says:

    Flinke du! :)
    Jeg vet ikke om du vet det, men jeg nominerte bloggen din som Norges Beste Bloggdesign hos Krist.in, vet ikke om man vinner noe eller noe sånt, men jeg så man kunne nominere også digger jeg jo designet ditt!
    Du er iallefall blant de 8 finalistene :)

  9. Linn says:

    Heisann!
    Må bare si at du var sikkert skit tøff i NAV møtet! Bra jobbet. Jeg vil egentlig bare poengtere at de som jobber hos NAV er en egen rase… Jeg har ikke vært på din side, men har vært med som arbeidsgiver der vi har snakket om tilrettelegging for den ansatte. Da fikk NAV dama det til å høres ut som vi på jobben ikke gjorde nok fordi vi ikke hadde plass til en seng på bakrommet som hun kan ligge seg ned på når hun blir sliten… vi jobber i butikk.. Det synes jeg var merkelig da.

    Lykke til på veien videre!

  10. Hege says:

    Hei!

    Jeg snublet tilfeldigvis over bloggen din akkurat nå, og leste dette inlegget… For FØRSTE gangi mitt liv har jeg nå støtt på noen som har det som jeg. Jeg kunne godt ha skrevet det du har skrevet her, selv. Jeg er sykemeldt pga. depresjon, mild selvskading og bulimi (++), altså jeg har det ikke bra med meg selv. Jeg har gått til flere psykologer og skal til en ny nå i september. Jeg har vært på NAV møter, hvor jeg nesten har grått øya ut av skallen, og hatt samme tanker i etterkant. Det har jeg vel forsåvidt med nesten alle ting. Hva tenker hun om meg egentlig? Bryr de seg? Hva tenker han om det? bla bla bla osv. Har også konstant skyldfølelse for at jeg går hjemme og har “fri”, for mange av de som jobber med deprimerte personer ikke har anelse hvordan vi har det og hvordan man skal takle det. Jeg hater å gå hjemme, jeg VIL gjerne gjøre noe! Men jeg må bare innse at hvis jeg hadde gått tilbake i en jobb nå, så hadde alt gått til h**** igjen. Du klarte deg sikkert bra på møtet. Det er tøft med sånne møter og man skal være stolt over at man har fullført!
    Hvis du trenger noen å snakke med noen gang, så håper jeg du sender meg mail, og du skal vite at jeg sender deg gode tanker og håper du får det bedre! Det håper jeg for alle som sliter…

    • Takk for at du tok deg tid til å skrive ned en kommentar :) Ja, det er nok dessverre slik for mange idag. Det er veldig mange NAV ansatte som ikke har veldig mye empati eller forståelse for annet enn synlige lidelser. Man kan ikke se at du er syk, så da er du sikkert ikke syk heller.. den type innstilling.

      Håper ting ordner seg for deg og at ting blir bedre! Lykke til med ny behandler også, håper det klaffer!

Leave a Reply

%d bloggers like this: