Marte Forsberg

Once an outcast always an outcast?

Hele oppveksten og til den dag idag så har jeg alltid følt meg som et utskudd. Utilpass, annerledes og fremmed. Jeg har alltid tenkt at “vel, noen er jo faktisk litt “utskudd” og kanskje jeg bare er et slikt et”. Kanskje jeg er annerledes og ikke jeg gjøre noenting med det. Husker at jeg synes det var lett å late som man var som alle andre, tenkte som alle andre og oppførte seg som alle andre. Spesielt på ungdomsskolen. Der skulle alle være like. Likt kledd, snakke likt, henge med de samme folka og høre på den samme musikken. Gud forby de som ikke hadde Buffalo-sko, Miss Sixty bukser og magekorte topper. Jeg hadde Miss Sixty bukser, opptil flere. Buffalo-sko hadde jeg også. Og dette var nok til at man følte seg litt som de andre. Eller, de merket hvertfall ikke på deg at du var annerledes. Det skulle ikke mer til. Men jeg følte titt og stadig at jeg tenkte annerledes, følte meg annerledes og hadde kanskje ikke heeelt de store interessene for ting som var populære på den tiden. Men for å unngå alle spørsmålene så latet jeg som. Det var så lett.

Nå den dag idag er jeg veldig bevisst på at jeg er annerledes (ja, vi er jo alle unike, men jeg mener ikke i den forstand nå). Og nå prøver jeg heller å tenke at “Jaja, heller litt unormal enn normal”.  Jeg vet jo nå at jeg er tenker, oppfører, oppfatter og tolker ting veldig annerledes i forhold til de fleste andre pga. oppveksten min. Jeg klarer ikke relatere til ting på en normal måte som de som ikke har hatt samme oppvekst som meg. Om jeg skulle nevnt det første gode barndomsminne som comes to mind nå da hadde jeg slitt. Jeg må tenke grundig, hardt og langt tilbake. Likevel kommer jeg ikke på noen. Jeg har ingen gode ferie-minner, bursdagene mine husker jeg ikke, høytidene husker jeg ikke. De er kanskje mer fortrengt enn glemt. Feriene bestod av billig alkohol i store mengder. Det ender aldri pent.

Der alle andre har fine minner å relatere til så har jeg ingen. Folk snakker om de fine feriene de har hatt, de beste bursdagene og de koslige høytidene. Jeg har ikke noen å relatere eller huske på. Men jeg har blitt vant til det. Nå vet jeg hvertfall hvorfor jeg føler det slik. At jeg ikke relatere meg til noen eller noe.

Jeg er kanskje ikke noen utskudd. Jeg var kanskje bare.. uheldig? Går det ann å forandre tankegangen og følelsene sine eller forblir man slik?

Category: psykisk helse

Tagged:

10 Responses

  1. Gudrun Jona says:

    Kanskje de høyttidene fremover kan bli gode minner senere i tid? Du vet at det som er skjedd, er borte uansett. Du kan forme dine egne minner nå. <3

  2. Danna says:

    For meg er du ei et utskudd, Marte-Parte!
    Sånn som jeg tror jeg kjenner deg, så har du bare vært uheldig.. veldig uheldig.
    Men hver dag, er en ny dag! Du kan alltid snu en tanke, og lite skal til for å lage et minne :)

    Jeg har en kjempekoslig og glemt minne, når du og jeg skulle på bilolje-jakt til russebilen ;)
    [url=http://bildr.no/view/595525][img]http://bildr.no/thumb/595525.jpeg[/img][/url]

  3. Awh Danna da. Du er så snill duu :) Og bildet er jo bare nydelig ;)

  4. Danna says:

    Hehe, alt for deg!
    Niceste bildet jeg har på Mac’n ;)

  5. Det er ikke så rart i det, det er jo ubernicest!

  6. Har heldigvis noen gode minner, men jeg klarte ikke å late som på skolen,så der sleit jeg.. Ting blir bedre – for de fleste. Men jeg har bestandig den der i bakhodet.

  7. liseliten says:

    Utskudd eller ei, du er fantastisk!

    Jeg har også alltid følt meg annerledes…eller..som om jeg ikke hører til blant alle andre. Det er ingen god følelse.. Kanskje du ikke har gode minner, eller minner i det hele tatt, men hva med å starte nå? Det er masse tid å samle opp gode, verdifulle minner :)

  8. Kine says:

    Utrolig bra skrevet! :)

  9. Jeg har alltid følt meg som alle andre, men i barndoms/ungdomstida var det de andre som prøvde å gjøre MEG til noe annerledes…. hvor logisk er det?!?
    Du kommer sikkert alltid til å leve med de vonde minnene, men det er aldri for sent å skape nye, gode minner. Syns du er dritkul!

  10. Veronica says:

    Jeg tenker på “You laugh because I am different, I laugh because you are all the same!”.

    Må alle passe inn? Jeg orka aldri å passe inn.

    Dette med minner og ikke passe inn pga slikt… det forstår jeg godt. Jeg hater jul. Gidder ikke å diskutere med folk om det engang. “Du er så rar! ALLE LIKER VEL JUL?” “Ikke de som har opplevd skilsmisse og mishandling og rømte hjemmefra som 17 år”. Jeg sier det rett ut på rein og pur faen. Rett og slett for å minne dem på at JEG ER UNORMAL OG RAR JA, men ikke pga jeg misliker noe, men fordi jeg har hatt en annen oppvekst. Da pleier folk å bli veldig stille og… tenke seg litt om. Forhåpentligvis ikke rope ut til andre de er rare, om de møter andre som misliker jul f eks.

    De som mener at det ikke er “grunn nok” bryter jeg kontakt med. Seriøst. Jeg har mine grunner, du har det ok med jul. La meg være i fred. Ei som mente at “men far min var narkoman og er død idag og foreldrene mine var uansett skilt hele barndommen min, så klarer jeg å like jul så gjør vel du”.
    “Fint for deg” sa jeg.
    “mine juler har bestått av krangling og dritt nettopp fordi mine ikke var skilt i min barndom, og begge lever”. Flott for de som klarer å lage egne minner og tradisjoner.
    Når vi “krangla” om dette her så sto jeg midt oppi min første jul etter jeg rømte hjemmefra. Jeg var nettopp myndig og bodde hos min far fordi jeg enkelt og greit bare havna der etter skolen. Jeg visste ikke hva jeg ville eller hvor jeg skulle være et år fra da. Så skal jeg begynne å tenke på juletradisjoner?? Herregud.

    Jeg velger å leve etter sitatet ovenfor. Jeg gir faen. Du liker sånn, jeg liker noe annet. Verden går videre.
    Er fæl til kverulere med folk som ikke kan prate ordentlig. F eks dette med “du er så rar”. “Du MÅ jo like det”. Nei jeg MÅ faktisk bare puste og spise og sove. Ikke like drittprogram på TVen. Ikke vær så streng sier jeg. Folk gir opp der og da, men etterhvert, sakte men sikkert, så lærer de seg å prate ordentlig å vise litt mer respekt.
    Også rundt jul, men der er det mange jeg sliter med likevel. De er greie 11 måneder i året. Men så blir jeg rar. “Må jeg ta hele livshistorien min i år også”
    “men altså, det må jo bli lettere?” “nei. faktisk blir det verre egentlig”.

    Jeg skal få skrivd dette her litt mer organisert i et innlegg på privatbloggen min http://verosbakrom.wordpress.com/. Men jeg har så mye annet å drive med om dagen!!

    Jeg tar det også som en kompliment at jeg er “unormal, det er ingen som deg”. Fint. Jeg er ingen sau i flokken. Takk.

Leave a Reply

%d bloggers like this: