Marte Forsberg

Hair is a filamentous biomaterial, that grows from follicles found in the dermis. Hair is one of the defining characteristics of mammals

Category: hår

Tagged:

Kommentarer: 9



A tattoo is a form of body modification, made by inserting indelible ink into the dermis layer of the skin to change the pigment.

Category: Tatoveringer/piercinger

Tagged: ,

Kommentarer: 30



Gothenburg Ink Festival + Ny tatovering

Jepp, da har jeg kommet hjem fra en fin og slitsom helg. Slitsom på en god måte. Dro innover til Sverige, nærmere sagt Gøteborg, på fredagsmorgenen. Sammen med Danna, Natalie og LP gikk turen innover fort og fint. Jeg hadde klart å få med meg fine folk til å bli med til Sverige, da jeg skulle tatovere andre låret mitt. Det ble bare jeg som skulle tatovere meg denne gangen, kanskje det blir en av de andre neste gang?

Uansett. Lørdag skulle brukes til å bli påført smerte, for så å betale 10.000,- for det. Galskap? Jepp. Verdt det 110%? Jepp. Jeg ville selvfølgelig at Victor skulle gjøre andre låret mitt også, siden han hadde gjort første. Vi kom i gang rundt 14:00. Etter en 3 timer uten nevneverdige problemer begynte jeg å bli litt “lightheaded” og ba om en liten pause så jeg kunne hive i meg litt mat og få litt luft. 30 minutter gikk og vi fortsatt til kl. 20:30. Da kunne han endelig si “I think we’re done!” og jeg spyttet ut i respons “what? YAY!”. Det gjorde usaklig vondt en periode, men hva er det ikke litt bedøvende spray ikke kan hjelpe til med? Resultatet er beyong amazing.

Vi stilte i “Best of Saturday”, men vant dessverre ikke. Men jeg tror vi kan si at vi hadde en solid 2. plass (selv om det kun var 1. plass).

For å skippe den kjipe teksten og hoppe rett til det som sikkert er hakket mer interessant: bilder!

Stensil på / Litt igang / Fortsatt litt igjen

Venstre: Fra ifjor – Høyre – Helt fersk og ferdig!

Category: Tatoveringer/piercinger

Tagged: , ,

Kommentarer: 6



All logikk og fornuft forsvant

Prøve å skrive litt psykisk helse igjen og ikke bare unyttige innlegg.

Nevnte såvidt at jeg hadde hatt en panikkanfall da vi hadde ferie for noen uker siden. Har bl.a. diagnosen Agorafobi m/panikk.

Agorafobi er frykt for åpne plasser eller sosiale situasjoner med mange mennesker til stede. En person med agorafobi har angst når han er borte fra hjemmet, oppholder seg i større folkemengder eller befinner seg på steder med mange mennesker til stede.

Angsten fører med seg at pasienten prøver å unngå de situasjoner eller objekter som utløser angsten (nye, ukjente steder). Slik kommer angsten til å prege pasientens sosiale liv. Et karakteristisk trekk hos fobikeren er forventningsangsten som inntreffer når han forutser at han kan møte angstutløsende faktorer.

Personer med agorafobi vil ofte vise unngåelsesadferd, og ha forventningsangst. Symptomene opptrer ofte for første gang i forbindelse med at anfall av panikkangst. Dersom en person fyller kriteriene til diagnosen agorafobi og samtidig fyller kriteriene til panikklidelse, kan man sette diagnosen Agorafobi med panikklidelse (F40.01 i ICD-10).
Differensialdiagnostisk kan agorafobi noen ganger være vanskelig å skille klart fra sosial fobi og engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

Har også ovenfornevnte Unnvikende personlighetssforstyrrelse, men det er ikke temaet idag (sa jeg, og hørtes ut som en lærer).

Har snakket mye om dette med psykologen. Jeg har hatt en stor tendens til å stenge meg selv inne, da jeg har vært redd for å få panikkanfall ute. De gangene jeg dro ut, dro jeg som regel til kjente steder. Der jeg visste om alle utgangene og hvor toalettene var. I tillegg kunne jeg bruke mobilen min som en trygghetssøkende strategi, om det ble for ille.

Uansett. På ferie. Vi hadde kjørt hele torsdagen og begge var nok slitene av dette. Men, nå var vi jo på ferie på et nytt sted, så vi dro ut for å spise litt mat. Vi fant et lite sted som serverte thai-mat av noe slag. Nudler med kjøtt. Etter jeg hadde spist meg goood og mett (liker ikke metthetsfølelsen, da jeg ofte innbiller meg at om jeg spiser for mye, så blir jeg kvalm og kan kaste opp..) så tusler vi tilbake til hotellet. På veien tilbake tenkte vi “hey, vi går innom den ene butikken inne på kjøpesenteret for å kjøpe litt brus og snacks!”. Vi går mot kjøpesenteret og inn. Allerede på før vi kom inn begynte jeg å kjenne angsten komme snikende. Men som jeg har lært meg i det siste, så skal jeg bare tenke “Jaja, so what om jeg får litt angst, ikke noe farlig med det!” og det har fungert kjempefint for meg. Men ikke nå. Kjente at det ble verre og verre for hvert steg vi tok, lenger inn i det ukjente, store og menneskefylte kjøpesenteret. Innen vi hadde kommet til butikken vi skulle til, så stod jeg midt i et panikkanfall. Hadde ikke kjent på et panikkanfall på over 1 år, så jeg ble mildt sagt tatt på senga.

Jeg prøvde å stå litt i det, kjenne på angsten. Overbevise meg selv om at: Dette er ikke farlig. Anfallet kan ikke gjøre meg noenting. Men den gang ei. Jeg kunne ikke overbevise amygdala idag. (Amygdala: Fryktsenteret i hjernen, som tolker denne situasjonen som livsfarlig for meg og vil at jeg skal flykte). Jeg tar opp mobilen (noe jeg egentlig skal prøve å unngå, slik at jeg ikke blir avhengig av den i slike situasjoner). Trykker febrilsk på den. Finner frem et eller annet spill. Husker ikke hvilket engang. LP spør om det går bra. Jeg glefser til “Du kan ikke snakke til meg!”. Han prøver å flytte litt på meg, siden jeg frøs opp rett foran inngangen til butikken. “Ikke ta på meg!”.

Jeg hadde glemt hvor ille det var. Alle symptomene. Den forferdelig kvalmen. Hjertebanken, som får det til å kjennes ut som hjertet skal sprenge. Hetetoktene. Svimmelheten. Alt på en gang! Kaos. Jeg klarte ikke å få noen av tingene vi hadde snakket om i timene til å fungere. Å skifte fokus fungerte ikke. Å kontrollere pusten fungerte ikke. Jeg ville ut! Jeg hadde ingen ide om hvordan jeg skulle komme meg ut derfra og det skapte bare mer panikk.

Jeg klarte til slutt ikke å stå  i det mer og sa at jeg måtte ut. Nå. Vi kom oss fort ut. Allerede på veien ut merket jeg at det løsnet. Vel ute så hadde anfallet halvert. Så fort kan det komme og gå.

I etterkant har jeg følt meg svak. Svak og mislykket fordi jeg ikke klarte å håndtere situasjonen slik jeg skulle ønske. Jeg skulle jo ikke bruke mobilen. Jeg skulle jo bare tenke “Jaja, so what?”. Men jeg fikk panikk. Jeg hadde jo stålkontroll, trodde jeg. Men alt det logiske og fornuftige forsvant ut vinduet, sekundet panikken slo inn.

Mentalt så har jeg nesten banket meg selv opp fordi jeg feiget ut og flyktet fra situasjonen. Mislykket. Psykologen sier at hun synes ikke det. Jeg var tross alt sliten. Det var et nytt sted. Jeg hadde spist mye og var mett. Og jeg har avansert angst-treningen min, til et nytt land faktisk. Det ville vært rart og nesten et mirakel om jeg ikke hadde fått et panikkanfall.

Jo, hun har jo forsåvidt et poeng. Men jeg er jo “annerledes”. Det er andre regler for meg, enn for alle andre. Hadde en venn av meg fortalt meg denne historien så hadde jeg sagt “Vet du, du er bare menneske og du blir ikke frisk på 1 dag. Du har ikke feilet!”. Men det gjelder ikke for meg.

Bare sånn for å toppe innlegget, så legger jeg med et bilde. Av meg. Fordi man skal visst ha bilder i blogginnlegg.

 

Category: psykisk helse

Tagged: , , ,

Kommentarer: 10



Stemmer, jeg har en blogg jeg!

Vel, bloggen har blitt totalt ignorert i en periode nå. Har rett og slett ikke følt for å skrive noe. Men, vi får prøve å endre på det.

Jeg går fortsatt til psykolog 1 gang i uka og vi jobber oss fremover. Denne uken skal jeg _prøve_ å klare å ta bussen. Jeg hater bussen og alt den bringer med seg. I tillegg skal jeg kjøre den jævla langt også. Faen. Men LP blir heldigvis med. Jeg satser på å ikke dø av panikkanfall. Orker ikke tenke eller skrive om det igrunn.

Sånn ellers så er livet til Marte Forsberg relativt kjipt og ensomt. Sitter inne 24/7, med mindre det er noe jeg må ha fikset. Synd, men det er sånn det har blitt. Vanskelig å bryte ut av det dumme tankemønsteret “hvorfor gå ut om jeg ikke må?”.

Der kom det plutselig en 10 minutters tumblr-pause, midt i skrivinga. SÅ mye har jeg å komme med. Nei, det her går ikke. Klarer ikke presse ut ord. Men, jeg lever da!

Category: meg/hverdag

Tagged:

Kommentarer: 11



Nav-møtet

DA var NAV-møtet overstått, møtte opp der igår 13:45 med psykologen for å snakke litt om hva som skjer videre, hva vi jobber med, problematikken min og slikt.

Det ble som vanlig litt spørring og graving, men det var jeg absolutt forberedt på. De må jo vite hva jeg driver med og det er helt greit det. Jeg svarte så godt jeg kunne på alt, selv om jeg grein som en liten unge. Ikke fordi jeg er så jævla trist, men fordi svarene jeg kommer med er såre ting. Det er annerledes å tenke en ting og å skulle si det høyt, foran en person. Det blir plutselig så mye mer ekte og sant. Så jeg griner og hun spør. Psykologen og jeg har forberedt dette møtet i forveien, så jeg var klar for hva som kom til å skje. At jeg kom til å grine var jo en selvfølge, men jeg måtte også klare å være ærlig. Jeg er ingen lystløgner, men jeg svarer ofte det jeg tror folk vil høre istedet for å svare det som faktisk er sant. Konfliktsky? Neida!

Så jeg forklarte at jeg ikke føler meg klar for å jobbe eller andre aktiviteter akkurat nå, men på et senere tidspunkt så kan det skje. Jeg fikk spørsmålet “Har du det bedre med deg selv nå, ved å kun gå å behandling, enn når du jobbet?”. Errrr, jeg har det aldri bra med meg selv.. det er vel litt av problemet og grunnen til at jeg går i behandling?  Jeg tolket det litt som om jeg gjorde for lite. At å jobbe med meg selv, å skulle endre 26 år med grunnleggende antagelser ikke var jobb nok. Og helt ærlig så vet jeg ikke om hun har en måte å si ting på, som er litt nedlatende eller om jeg overanalysere og leser henne helt feil. Kanskje jeg er for følsom og tolker alt folk sier til meg negativt? Dette må jeg spørre psykologen om på mandag.

Hjemmeoppgaven min ble naturligvis å skrive ned tanker om dette møte til neste mandag. Har skriblet ned en halv side allerede. Det skal sies at jeg gikk ikke ut fra møte trist eller sint denne gangen, noe som har vært saken tidligere. Jeg var vel heller litt forvirret? Jeg følte jeg svarte bra for meg, så godt jeg kunne under omstendighetene, men likevel ble det ikke vist så mye forståelse eller interesse? Forstod hun kanskje ikke hva jeg mente? Forklarte jeg meg dårlig? Er hun ikke interessert egentlig? Endel tanker som svirrer.

Det var veldig greit å ha med psykologen inn. Hun fikk satt litt andre ord på ting om jeg satt fast. Og det føles jo greit at en person med myndighet og autoritet er på din side. Tror at når hun forklarer min situasjon og problematikk så blir det tatt mer seriøst om jeg skulle forklart det. Likevel følte jeg ikke at saksbehandeleren min var så interessert. Hun hørte hva jeg sa, men fikk ingen reaksjon følte jeg.

Sånn nå, en dag senere, så husker jeg ikke alt som ble sagt i møte. Mest fordi jeg sikkert var opptatt med å tørke tårer og å svare for meg. Føltes ut som vi satt der i 6 timer, mens det bare gikk 1 time. Jeg ser frem til å høre hvordan psykologen min synes det gikk.

Category: psykisk helse

Tagged: ,

Kommentarer: 20



28032012

Ny time hos hodekrymperen imorgen. Hatt nesten 2 uker uten noen behandling nå, siden hun skulle på ferie.

Vi jobber med å forberede oss (meg) til møte hos NAV den 16. april. Der skal vi snakke om hva som skjer fremover. De siste to gangene jeg var hos NAV så satt jeg bare og gråt, mens jeg følte at saksbehandleren min overså det. “Ja Marte, forrige gang så gråt du litt”. Gråt litt. Jeg klarte ikke snakke fordi jeg gråt så mye.. i 3 kvarter. Gråt litt. Heldigvis skal psykologen min være med denne gangen, så hjelper litt å tenke på at jeg har med en som er på min side, som begynner å kjenne meg ganske godt og som kan si ifra om ting jeg kanskje ikke klarer.

Jeg er redd for at jeg skal bli dyttet ut i ting jeg ikke føler meg klar for. Men når er jeg egentlig klar? Kommer jeg til å vite når jeg er klar? Jeg har jo tatt feil før (da jeg kom ut fra Borgestadklinikken i 2009). Da var jeg SÅ klar for å slutte med behandling og jobbejobbejobbe. Det feilet jo noe så inni granskauen. Enda et tilbakesteg, selv om det føltes ut som 1000. Noen ganger så har jeg bare lyst til å søke om uførepensjon, legge meg ned og gi opp hele greia med behandling. Føler at det er så små skritt noen ganger (jeg vil jo gjerne bli 100% fungerende.. igår) at det ikke er noen vits lenger. Jeg kommer vel aldri til å kunne fungere som andre?

Som hjemmeoppgave skulle jeg registrere om jeg tenkte “nedlatende” om meg selv og skrive det ned. Jeg har ikke fått skrevet ned noe. Jeg går aldri å tenker høye tanker om meg selv. Jeg kan ofte synes at jeg er “lat”, “skada”, “ubruklig” eller “håpløs”, men dette går så på automatikk at jeg tror ikke jeg registrerer det lenger. Har igrunn aldri stoppet og tenkt over det, med mindre jeg blir bedt om det. Kanskje jeg klarer å dytte ut noen ord i timen imorgen.

Så ja, NAVtimen den 16. blir spennende. Enten så går det til helvete eller så går det greit nok. Kommer nok aldri til å gå ut fra et NAV-bygg fornøyd.

Category: psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 14



05032012

Var hos psykologen igjen idag da. Er jo der 1 gang i uka, varierer litt hvilken dag det er. Etter forrige time så var jeg irritert på B (vi kaller henne det) da jeg dro. Aller mest pågrunn av en misforståelse, men jeg var irritert non the less.  Vi lagde ABCD-skjema over hvorfor jeg synes det er så ubehaglige å  dra ut på byen en lørdagskveld. Det er både uforutsigbart, masse fulle folk, bråk støy, kanske slåssing, spying og generelt en stemning som jeg ikke er glad i. Så skulle vi rangere denne nervøsiteten på en skal fra 1-10, der 1 er ingenting og 10 er mye angst. Jeg satt en 7. Så snakket vi litt løst og fast om hvordan en typisk kveld ute ville foregått. Jeg sier at det pleier å starte med nervøsitet i forkant. Når vi er ute så er jeg alltid veldig på vakt. Hele tiden. Slapper ikke av. Skjer det noe, så følger jeg med. Jeg registrerer og er på vakt om folk er sinte, overstadig beruset eller ufine. Jeg skvetter til om noen roper eller skriker. Det skjer alltid noe og jeg er alltid 100% beredt. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer skal skje, men det er ofte veldig stressende for meg.

Uansett. Så forklarer jeg at ofte når vi er på vei hjem fra en bytur f.eks så kan vi snakke og le av alle de rare menneske og de dumme tingene de gjør. Og da sier B “men hvordan kan du ha 7 i nervøsitet om du kan le av det etterpå?”. Dette tolket jeg som at hun ikke trodde på det jeg sa. At hun tvilte ved min 7’er. At jeg ljugde. Jeg merket at jeg ble nervøs. Jeg følte jeg måtte overbevise henne om at jeg ljugde ikke og at jeg faktisk er veldig nervøs før vi drar ut. Men jeg rakk ikke. For da var timen over. Og jeg klarte å holde igjen tårene. Såvidt. Hun merket ikke noe. Lettet, men også irritert. Hva mente hun med det?

Hele uken, helt til timen idag, har jeg irritert meg over det hun sa. Grublet. Veid for og imot å ta det opp i timen idag. Først tenker jeg “nei, nå overreagerte jeg sikkert, hun ville jo ikke gå å tro at jeg ljuger.” Så kommer tvilen og sier “Men tenk om hun tror du ljuger da.. og kanskje hun begynner å tro at jeg har ljugd om ALT annet jeg har fortalt henne!”. Det ble mye kaos oppi hodet mitt en periode. Men jeg tenkte rasjonelt og kom frem til “Siden jeg nå har brukt SÅ mye energi på å gruble på dette, så tar jeg det opp. Basta.” Vi har jo snakket om å være ærlige i timen, så da tok jeg henne på ordet og var ærlig idag.

Jeg hater å gi kritikk. Eller ros for den saks skyld. Jeg vet jo aldri hva slags reaksjon jeg kan få. Personen kan bli sint på meg. Og jeg er den kjappeste til å flykte fra en konflikt. Hater det. Og når jeg skal gi ros så er jeg nok redd for at det ikke skal virke ekte. Tenk om de tror jeg ljuger til de.  Så det var det skumle med å skulle ta opp situasjonen i timen idag.

Men hun ble ikke sur. Eller irritert. Hun husket situasjonen jeg snakket om. Vi tok og skrev opp ABCD-skjemaet på tavlen igjen (samme som forrige time) og gikk gjennom det som ble skrevet der. Jeg forklarte hvordan jeg hadde tolket det hun sa på. Og hun forklarte det hun egentlig mente og sa at det kom ut på feil måte.

Vi brukte hele timen på dette. Og det var deilig å bli ferdig med det. 100kg lettere. Så det hjelper å snakke ut om ting. Og det er ikke alltid jeg som overreagerer. Tror jeg.

Category: psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 14



Folk suger #7

  1. De stygge ungene som er med i “Verdens strengeste foreldre”-programmet. De er stygge. På utsiden og innsiden.
  2. Når jeg en sjelden gang er ute på byen (edru, da jeg er avholds) og de fulle idiotene kommer opp til meg og bare “ikke vær så sur a :D:D:D”. Jeg er ikke sur. Jeg er edru.
  3. Folk som ikke har opplevd psykiske/mentale lidelser og kommer med tipset “Du får riste det av deg” eller “skaff deg en jobb så ordner alt seg”. Jaha, takk for tipset.
  4. Telefonselgere/gateselgere/sigøynerne som prakker på deg jalla-hatter og roser en sen lørdagsnatt.
  5. Kverulanter.
  6. Småbarn som har slått opp og bare “Fuck deg, jeg trenger deg ikke!!”.. 1 uke senere “Vi er sammen igjen, ILUU <3<3<3<3”. What?

Category: Folk suger

Tagged:

Kommentarer: 7



Om Åpenhet

Jeg fikk en kommentar der Anonym spurte om jeg kunne skrive litt om mine erfaringer med å være så offentlig og åpen som jeg er om mine psykiske lidelser (det hørtes veldig dramatisk ut!). Dette kan det bli litt lengde på, så bare with me!

Kunne du kanskje ha skrevet litt om dine erfaringer om å gå så offentlig frem om dette? Selv har jeg utrolig vanskelig for dette, og har kunn åpnet opp for mine aller nærmeste. Og det først etter 7-8 år. Jeg går selv på Aap, og føler nermest at jeg “lyver” når andre spør om hvorfor jeg ikke er i arbeid ol. Vil du anbefale å heller bare være helt åpen om det? Hvordan har du blitt/blir du tatt imot?

Mine erfaringer er at det er absolutt ikke farlig, kanskje mer det stikk motsatte. Det er jo kjent at psykiske lidelser kommer mer og mer frem i dagslyset, men det er vel fortsatt ikke kjent og trygt for Ola Normann ennå. Betyr det at man er gal? Hører man stemmer? Snakker man høyt med seg selv? Hva betyr det egentlig å slite psykisk? Vi har alle vårt å slite med, noen mer enn andre. Noen (altfor mange) sliter så mye at de ikke klarer å fungere normalt i hverdagen og for mange er det så ille og mørkt at de ikke ser noen utvei og vil ende livet sitt.

Som sagt, jeg har ikke merket noen negative sider ved å være åpen om mine diagnoser og problemer. Jeg har fått gode tilbakemeldinger og ofte er det mange (flere enn man ofte tror!) som kjenner seg veldig igjen i det jeg skriver, føler, tenker og opplever. Dette er jo en kjempestor åpenbaring for både meg og leseren. Man kan altfor ofte føle seg alene om følelsene og tankene man sitter med, men husk at er nok flere som kjenner det akkurat sånn. Ved å snakke høyt (Neida, du bør ikke stå midt i gata og skrike det ut) om det så kan du kanskje komme å kontakt med andre likesinnede? Dele erfaringer, komme med råd og tips. Bare det å ikke føle at man er helt alene om å føle det man føler er ofte en stor lettelse i seg selv. Eller det å vite at din bestevenn, kollega, en foreldre eller voksen vet hvordan du har det kan ofte ha en positiv effekt.

Når det kommer til det å fortelle noen om problemene sine så skjønner jeg veldig godt at det kan være kjempevanskelig og skummelt, som faen. Jeg er en lukket og stille person som helst ikke vil “plage” noen med mine trivielle problemer. Men et sted går grensa for meg også. De som kjenner meg vet mesteparten av hva som foregår med meg, noe som er veldig greit. Om jeg ikke tørr å ta bussen for å møte søsteren min i Tønsberg f.eks så forstår hun det, uten at jeg må forklare å det vide og det brede. Men det viktigste med å skulle fortelle en eller flere om problemene dine er at du selvfølgelig tar det i ditt tempo, når du føler deg klar. Du behøver jo ikke begynne med å spy ut eder og galler om du ikke vil det, men i det små. “Jeg er veldig redd for å ta bussen alene, så det hadde vært fint om du ville blitt med” f.eks. kan jo kanskje være en start.

Når det kommer til at folk (gjerne gamle skolekamerater, som har full Bachelor og master-grad fra BI) skal spørre deg om hvordan det går og hva du driver med, da kjenner jeg ofte at jeg kvier meg. Det føles ofte som en stort nederlag å si det høyt. Jeg følte veldig på det før og gjør forsåvidt det ennå, men ikke i så stor grad. Jeg kan si noe ala “Nei, akkurat nå gjør jeg ingenting..” “Ingenting?” “Neh.. jeg har da god tid!” “Ja, sant hehe”. De fleste samtalene går i den duren. Et stort triks som alltid funker er å vri samtalen over til å handle om de. Alle (de fleste..) elsker å snakke om seg selv og sine bragder (Don’t get me wrong, men det er jo slik ting fungerer). Spør hva DE driver med, jobb, familie eller kanskje om de har noe kontakt med tidligere klassekamerater. Jeg vet jo at jeg ikke ljuger når jeg sier “ingenting”, men jeg skal være enig i et det føles litt ynkelig å si det. MEN, men ljuger hvertfall ikke. Om de virkelig vil grave så kan du si det så enkelt som at “jeg er i behandling for tiden”, “jeg har mitt å slite med akkurat nå” eller “jeg er sykemeldt”. Den siste der kan være litt tricky, da folk flest vil spørre “Åh, hvordan syk er du?”, så du vil nok kanskje ha et klart svar om du skal bruke den.

Nå kom jeg til å tenke på irritasjonen min over å være psykisk syk og ikke somatisk syk. Har man et brukket ben eller arm så er det greit. Er man psykisk syk så er alt litt “jahaaa….”. Men det kan jeg spare til et annet innlegg.

Uansett så håper jeg at noe av dette kan være til hjelp for både Anonym her og andre som føler de står fast i samme situasjon. Og er det noe noen skulle lure på så spør gjerne, enten Anonymt her (eller med navn) eller send med en mail på marteaf@gmail.com om du heller vil det.

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged:

Kommentarer: 13