Marte Forsberg

Sånn det egentlig er

Imorgen skal jeg til psykologen igjen. Har ikke vært der på 2 uker nå, da vi bestemte oss for å ta juleferie begge to. Min hjemmeoppgave fra forrige time var å registrere når jeg ble kvalm (situasjon, hvor mye etc) og å skrive ned hva jeg gjorde for å bli bedre (om jeg tydde til trygghetssøkende strategier eller om jeg “tenkte” meg bedre). Og jeg skulle så smått tenke på hva som måtte til for at jeg skulle komme meg ut i aktivitet/arbeid igjen.

På 2 uker nå så har jeg ikke blitt kvalm. Man vil kanskje tenke “Åh, så bra!” men jeg tenker heller “Faen, jeg har ikke blitt dårlig. Kanskje jeg ikke er syk da? Kanskje jeg er helt frisk egentlig og må ut i arbeid nå med en gang!!”. Den ene tanken trigget den andre og plutselig satt jeg med tårer i øyne og panikk i topplokket. Tanken på å skulle ut i jobb skremmer vettet av meg. Er jeg klar? Jeg føler meg ikke klar. Jeg føler et stort press på å måtte bli fort frisk, så slipper folk å bruke tid og ressurser på meg. NAV presser fra sin side med “når er du klar for jobb?” “hvor lenge må du fortsette i behandling?” “Husk at du kan kun ha så mange år med AAP-støtte”. JADA.

Men samtidig så kjenner jeg at jeg er absolutt ikke klar. Det jeg egentlig vil er å melde meg helt ut av verden. Jeg tenker ikke i retning selvmord eller noe slikt. Bare å kunne melde meg helt ut av samfunn, forventninger og krav. Jeg føler ikke at jeg har noe å tilby akkurat nå. Ingenting gir meg energi eller glede, selv om jeg har mange ting å glede meg over. Jeg går rundt som en hjerneløs zombie som gjør de nødvendige tingene for å overleve. Spise og sove. Ikke mer enn nødvendig.

Tankene mine om dagen er “jeg kommer jo aldri til å fungere normalt” eller “det går ikke ann å “fikse” meg”.

Så imorgen, når jeg sitter i stolen til psykolgen min, kl. 1415, så kommer hun til å spørre: “hvordan har det vært siden sist?”. Og jeg hadde nok mest sannsynligvis svart “jeg lever..”. Som jeg alltid gjør, mens jeg prøver å le det vekk. Men jeg får vel prøve å snu den dumme trenden der og heller si noe av det jeg har skrevet ned her istedet. Vi får se. Snakking om følelser er noe jeg ikke liker. Jeg er jo Marte, jeg viser ikke følelser. Jeg er jo tøff, kald og følelsesløs. Men et sted går vel grensa for meg også.

Ikke ofte jeg skriver så “mye” og ærlig som dette. Kanskje noe jeg også burde begynne med. Selv om det er skummelt.

 

Category: psykisk helse

Tagged:

6 Responses

  1. Tone says:

    Nå har jeg vært borte fra bloggverden veeeldig lenge, så jeg har ikke fått med meg alt hva dette dreier seg om.. Men jeg tror nok jeg kan si med hånden på hjertet at jeg forstår den følelsen du beskriver, den panikkfølelsen med tanke på jobb. Og når du føler det sånn, så er du ikke klar. Jeg husker jeg gråt i over en time (Jeg som aaaldri skulle gråte hos en psykolog) da jeg ble pushet på dette, og hadde ikke noen god forklaring på hvorfor jeg ble så skremt av tanken. Men det ble jeg.. Og det er jo ikke før nå i høst, over et år etterpå, at jeg faktisk har vært klar til å “møte verden” igjen. Det handler ikke om å ikke ville jobbe eller latskap eller noe sånt, det handler om hva man kan klare, rett og slett. Håper du har en forståelsesfull psykolog som hjelper deg hvis du klarer å uttrykke det samme til henne som du har skrevet her :) Du kan jo printe ut innlegget og vise henne..?

    • Jeg skulle heller aaaaaldri gråte foran psykologen (eller noe i hele verden om det hadde gått!), men det ble nå sånn idag faktisk. Og jeg overlevde!
      Fikk snakket om dette idag og det var.. veldig greit :)

  2. liseliten says:

    Huff, jeg blir dårlig bare av å lese om press og kav og jag etter dette med å komme seg i arbeid.. Får angst av mindre. Men du kjenner deg selv best, og du skal ikke presses for mye – før du er klar. Litt så klart, men ikke for mye, og ikke for tidlig. Jeg føler selv på trangen til å melde meg ut av verden i blant. Og jeg gjør vel det også, egentlig, når jeg flytter inn i en viss bygning med likesinnede for en kortere tid ;) Nei, det er ikke enkelt..

  3. Sushibird says:

    Marte, du er så bra! Jeg skjønner følelsen av håpløshet, og håper at du forstår at du ikke er alene om det. Jeg har snakket med med mange mennesker i det siste, mennesker som både har mastergrader og doktorgrader, som likevel kjenner håpløshet i forhold til å komme seg ut i jobb, og ikke minst klare jobbene sine på en bra måte. Jeg tror nok denne følelsen av å ikke mestre ordentlig er mye mer utbredt enn det man skulle tro, men det er nok mange som velger å ikke dele det åpent med andre. Det er sterkt gjort av deg.

    • Tror så absolutt det er maaaange som føler de ikke strekker til. Både i jobb, venner og familie-sammenheng, dessverre. Men klarer ikke helt å bare gi opp 100% heller, så man må jo bare fortsette å prøve, uansett hvor håpløs man føler seg.

      Takk for fine ord, fine deg!

Leave a Reply

%d bloggers like this: