Marte Forsberg

Hei bloggen!

Ser at siste oppdatering er fra 12 august 2013. Det er litt for lenge siden? Jeg har rett og slett glemt at man kan skrive. Føler vel kanskje at ting har dabbet litt av og jeg har fått en kjip og normal hverdag.. men samtidig så var det jo det jeg ønsket meg? Jeg klager ikke. Jeg nevner bare at kanskje ikke alle synes det er like interessant å lese om. Eller synes dere det?

Men for dere som bryr dere! Jeg jobber fortsatt. Nå er vi oppe i over 2 hele skift pr uke. Det føles bra og ikke overveldene, noe det fort kan gjøre for meg. Vi øker med 1 time pr måned, og rundt september så skal jeg være oppe i 60% stilling, noe som høres nok ut for meg nå. Hvem vet om jeg orker mer etter det, men det tar vi når den tid kommer.

Agorafobi-messig så er jeg flink til å komme meg ut. Øvelse gjør mester.

Fikk jo en legeerklæring for en stund siden, som jeg måtte ha fra psykologen min, for å kunne utvide AAP-perioden min, da den egentlig går ut 28. februar (eller noe i den duren). Der stod det sort på hvitt diagnoser og problematikk. Jeg hadde nesten glemt det, helt til jeg leste gjennom papirene. “Hoveddiagnoser: Generell sosial angst og Depressiv Lidelse.  Bi-diagnoser: Agorafobi m/panikk og Unnvikende Personlighetsforstyrrelse. Kanskje jeg klarer å leve bedre med de.. derfor “glemmer” jeg de litt? De har blitt en vanlig del av hverdagen. Jeg merker jo at hver gang det skjer en liten endring i rutinene mine, noe nytt eller uvant så blir jeg usikker. Jeg blir fysisk kvalm, magen knyter seg og jeg blir irritabel. Jeg er nok redd for hvordan jeg skal håndtere disse nye situasjonene. Kommer jeg til å klare meg? Driter jeg meg ut? Gjør jeg en god nok jobb? Liker de meg? Kommer de til å synes jeg er dum om jeg ikke får det til? Ler de av meg? Det er tusen tanker på en gang.

Sommerferien er allerede bestilt og betalt. Det blir en ukes tur til Danmark med søster + familie + besteforeldre. Det involverer båt. Båt er jævla skummelt. Jeg kommer meg ikke av båten, samme som med flyet til Rhodos ifjor sommer. MEN, på båten kan jeg bevege meg rundt. Gå opp på dekk. “Gjemme” meg litt mer enn man kan på et charterfly. Det går nok bedre enn jeg forventer.

På jobben så går det bra føler jeg. Jeg får til ting. Jeg kommer overens med kollegaer. Jeg føler meg trygg. Og ting går i _mitt_ tempo. Hun som er med meg fra NAV er også en helt super støtte. Hun har lært å kjenne meg og min problematikk på den tiden vi har jobbet sammen og skjønner når ting går for fort eller når jeg begynner å tvile på ting. Når vi har møte på jobben med arbeidsgiver (sånn, for å høre hvordan ting går) så får jeg kun skryt, noe som går meg hus forbi. Eller, jeg hører hva de sier, men en annen ting er vel å være enig og å faktisk SKJØNNE hva de sier. Kanskje det kommer etterhvert?

Kan jo også nevne at jeg har klart å pådra meg en moderat prolaps i korsryggen (L5/S1), som er skikkelig seig å bli kvitt. Gått med vondt siden starten av september, i fysikalsk behandling siden oktober og tok MR i Januar. Gjør øvelser og står i, men den er vrang. Hjelper heller ikke at jobben min er det den er og kan forverre tilstanden ved nesten ingenting.

Sånn, avslutningsvis for nå, så slenger jeg med et bilde. Av meg, siden det ikke har blitt vist her inne på en stund. Siden sist er det nye briller og ny hårfarge.

Jeg håper alle har hatt det fint siden sist!

P12000155

Category: meg/hverdag, psykisk helse

Tagged: , , , , , , ,

Kommentarer: 5



Den skumle dagen har kommet

Ja, 12. august er en stor dag for meg. Det er en skummel som faen-dag, men også et stort steg for meg. Idag, kl. 15:00 så drar jeg til min aller siste time hos DPS. (Det kommer sikkert en oppfølgingstime om 2-3 mnder, men det er det).

Etter å ha vært i behandling (med en liten pause der jeg TRODDE jeg var klar for arbeid..) i ca. 6 år, så tror vi ikke at jeg trenger mer behandling pr. dags dato. Vi har fått jobbet utrolig mye med.. MYE.

Jeg har fått utfordret meg selv til å ta buss (fordi gudene vet jo at kollektiv transsport er dritskummelt..). Jeg måtte øve på å ta bussen til Brotorvet (kjøpesenter) og hjem igjen. Dette gjorde jeg 2-3 ganger og det gikk overraskende bra. Problemet med kollektiv transsport er vel hovedsaklig to ting. Alle menneskene og muligheten/ikke muligheten til å “rømme” fra situasjonen. Buss går hvertfall mye lettere nå. Det er hakket verre med det som kommer snart, fly, men det kommer jeg tilbake til.

Vi har også jobbet mye med å få meg ut i aktivitet, altså jobb. Sist gang jeg prøvde å komme meg ut i arbeid, så hoppet jeg rett ut i 80% og trappet opp til 100% etter 1 måned. Man kan trygt si at det gikk rett åt helvete og jeg løp i 110 km/t inn i veggen. Etter dette så fant jeg ut at jeg trang mer behandling (Dette er den lille pausen jeg nevnte i starten av innlegget).

Så, vi snakket mye om hva målet mitt med behandling var. Jeg ville klare å komme meg mer ut og komme meg i arbeid. Å kunne bidra med noe fornuftig ville nok hjelpe. Så, vi begynte som sagt med å øve på å ta bussen. Vi trappet opp med å dra på ferie en langhelg, som endte med panikkanfall inne på et kjøpesenter.. (fantastisk..), men jeg kom meg videre. Å klare å være på et helt nytt kjøpesenter, i en helt ukjent by, uten å få et panikkanfall ville vel vært et mirakel.

Vi har hatt regelmessig kontakt med NAV for å holde de oppdatert på situasjonen min. Vi har vært i flere møter, hvor jeg har fortalt og forklart, men snørra og tårene har flydd. Etterhvert så kom vi i kontakt med ei som hjelper “sånne som meg” ut i arbeid og aktivitet. Der vi tar ting i mitt tempo og tilpasser ting til mine problemstillinger. Dette var noe helt annet enn det jeg var vant til. Jeg fortalte at jeg tidligere hadde jobbet i butikk på kjøpesenter, men at dette virkelig ikke var gunstig for angsten min. Så fikk jeg et lite tips fra en liten frøken. “Hva med å jobbe i en fabrikk?”. Dette hadde aldri slått meg engang. Eneste som kvernet i hodet mitt var salg, retail, masse kundekontakt og kjøpesenter. Men fader, fabrikk høres jo ypperlig ut. Ikke noe kundekontakt, fysisk arbeid (som jeg ikke har noe imot) og oppgaver jeg har god tid til å bli trygg på.

Først snakket de litt om Aunt Mabels (jepp, de lages i Skien), men det ble veeeldig langt å reise med buss (siden det ligger i gokk i Skien). Men Bakeverket var nærmere og hadde plass til å ta meg inn. Vi dro på møte der, og de har fra dag 1 vært VELDIG fleksible og tålmodige med meg. Jeg bestemmer antall timer/dager, om jeg vil bytte på noen av dagene, så er ikke det noe problem. Aldri noe press fra deres side. De har vært helt fantastiske og virkelig hjulpet meg langt på vei. Så, nå jobber jeg 2x6t hver uke. Det er bedre enn 0t pr. uk.

Så ja. Vi har også poket borti dette med min grunnleggende antakelse (denne ligger i “kjernen” av meg og er ekstremt vanskelig å skulle endre på). Min grunnleggende antakelse om meg selv (uten at jeg tenker noe bevisst over dette) er at jeg er mislykket og dum. Sånn er det bare i mitt hodet, alle vet da det. Og om de ikke vet det, så ser de det sikkert veldig fort.

Dette grunnleggende antakelsen trigger følelser i meg på de merkeligste tidspunktene, som jeg før ALDRI kunne skjønne hvorfor, men nå er jeg mye mer bevisst på det. Jeg har noen eksempler.

Eks 1. Vi var på tur med et vennepar. De skulle lære meg et kortspill, der to og to spillte på lag (husker ikke engang hva spillet heter..). Etter noen oppvarmingsrunder så skulle vi prøve oss. Jeg prøvde å huske reglene samtidig som jeg prøvde å ikke “ødelegge” for lagkameraten min. For hvis det skjedde, da ville jo alle se hvor dum jeg var som ikke skjønte et enkelt kortspill. Men ja, det skjedde jo, at jeg gjorde en feil. Og da kom jo “ertingen” og “latterliggjøringen”. Alt var ment på en tullete måte. “haha, HVORFOR gjorde du sånn a!?”. Og mitt oppi alt, så kjente jeg plutselig at tårene presset på, virkelig. Jeg gikk ut på badet for “å snyte meg”, mens jeg egentlig tørket tårene og ba meg selv skjerpe meg. “HVORFOR feller jeg tårer over dette!?”

Der og da, så skjønte jeg ikke hvorfor jeg skulle reagere så forferdelig sterkt. Men jeg ser det jo nå i etterkant. Det er sårt når du tror at alle synes du er dum. Og ler av deg. Fordi du er så dum. Dette er det sikkert kun jeg som husker, av oss 4 som dro på turen. Jeg har vel frisket opp minnet til LP og han husker det også. Men er nok bare meg det gikk såpass inn på.

Så det er et eksempel på situasjoner som kan trigge denne grunnleggende antakelsen. Men nå er jeg som sagt mye mer obs på det og kan fortere skjønne hvorfor jeg reagerer og tenker som jeg gjør. Og jeg KAN jobbe videre med dette  i gruppeterapi, men jeg vil nok vente med det. Ting skal selvfølgelig ikke være slik som de er, men akkurat nå, så føler jeg ikke at jeg vil jobbe med det. Det kan komme senere, om jeg vil.

Så, igår ettermiddag, så begynte jeg plutselig å gråte. Fordi det er skummelt å skulle avslutte behandling etter så lang tid. Hvordan skal jeg klare meg på egenhånd? Det har alltid vært så trygt å ha psykologen i “bakhånd”. Men nå er det altså bare meg. Så man kan vel si at jeg gruer meg. Tenk om alt går til heeeelvete nå? Det ville vært et nederlag.

 

 

Category: psykisk helse

Tagged: , , ,

Kommentarer: 6



All logikk og fornuft forsvant

Prøve å skrive litt psykisk helse igjen og ikke bare unyttige innlegg.

Nevnte såvidt at jeg hadde hatt en panikkanfall da vi hadde ferie for noen uker siden. Har bl.a. diagnosen Agorafobi m/panikk.

Agorafobi er frykt for åpne plasser eller sosiale situasjoner med mange mennesker til stede. En person med agorafobi har angst når han er borte fra hjemmet, oppholder seg i større folkemengder eller befinner seg på steder med mange mennesker til stede.

Angsten fører med seg at pasienten prøver å unngå de situasjoner eller objekter som utløser angsten (nye, ukjente steder). Slik kommer angsten til å prege pasientens sosiale liv. Et karakteristisk trekk hos fobikeren er forventningsangsten som inntreffer når han forutser at han kan møte angstutløsende faktorer.

Personer med agorafobi vil ofte vise unngåelsesadferd, og ha forventningsangst. Symptomene opptrer ofte for første gang i forbindelse med at anfall av panikkangst. Dersom en person fyller kriteriene til diagnosen agorafobi og samtidig fyller kriteriene til panikklidelse, kan man sette diagnosen Agorafobi med panikklidelse (F40.01 i ICD-10).
Differensialdiagnostisk kan agorafobi noen ganger være vanskelig å skille klart fra sosial fobi og engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

Har også ovenfornevnte Unnvikende personlighetssforstyrrelse, men det er ikke temaet idag (sa jeg, og hørtes ut som en lærer).

Har snakket mye om dette med psykologen. Jeg har hatt en stor tendens til å stenge meg selv inne, da jeg har vært redd for å få panikkanfall ute. De gangene jeg dro ut, dro jeg som regel til kjente steder. Der jeg visste om alle utgangene og hvor toalettene var. I tillegg kunne jeg bruke mobilen min som en trygghetssøkende strategi, om det ble for ille.

Uansett. På ferie. Vi hadde kjørt hele torsdagen og begge var nok slitene av dette. Men, nå var vi jo på ferie på et nytt sted, så vi dro ut for å spise litt mat. Vi fant et lite sted som serverte thai-mat av noe slag. Nudler med kjøtt. Etter jeg hadde spist meg goood og mett (liker ikke metthetsfølelsen, da jeg ofte innbiller meg at om jeg spiser for mye, så blir jeg kvalm og kan kaste opp..) så tusler vi tilbake til hotellet. På veien tilbake tenkte vi “hey, vi går innom den ene butikken inne på kjøpesenteret for å kjøpe litt brus og snacks!”. Vi går mot kjøpesenteret og inn. Allerede på før vi kom inn begynte jeg å kjenne angsten komme snikende. Men som jeg har lært meg i det siste, så skal jeg bare tenke “Jaja, so what om jeg får litt angst, ikke noe farlig med det!” og det har fungert kjempefint for meg. Men ikke nå. Kjente at det ble verre og verre for hvert steg vi tok, lenger inn i det ukjente, store og menneskefylte kjøpesenteret. Innen vi hadde kommet til butikken vi skulle til, så stod jeg midt i et panikkanfall. Hadde ikke kjent på et panikkanfall på over 1 år, så jeg ble mildt sagt tatt på senga.

Jeg prøvde å stå litt i det, kjenne på angsten. Overbevise meg selv om at: Dette er ikke farlig. Anfallet kan ikke gjøre meg noenting. Men den gang ei. Jeg kunne ikke overbevise amygdala idag. (Amygdala: Fryktsenteret i hjernen, som tolker denne situasjonen som livsfarlig for meg og vil at jeg skal flykte). Jeg tar opp mobilen (noe jeg egentlig skal prøve å unngå, slik at jeg ikke blir avhengig av den i slike situasjoner). Trykker febrilsk på den. Finner frem et eller annet spill. Husker ikke hvilket engang. LP spør om det går bra. Jeg glefser til “Du kan ikke snakke til meg!”. Han prøver å flytte litt på meg, siden jeg frøs opp rett foran inngangen til butikken. “Ikke ta på meg!”.

Jeg hadde glemt hvor ille det var. Alle symptomene. Den forferdelig kvalmen. Hjertebanken, som får det til å kjennes ut som hjertet skal sprenge. Hetetoktene. Svimmelheten. Alt på en gang! Kaos. Jeg klarte ikke å få noen av tingene vi hadde snakket om i timene til å fungere. Å skifte fokus fungerte ikke. Å kontrollere pusten fungerte ikke. Jeg ville ut! Jeg hadde ingen ide om hvordan jeg skulle komme meg ut derfra og det skapte bare mer panikk.

Jeg klarte til slutt ikke å stå  i det mer og sa at jeg måtte ut. Nå. Vi kom oss fort ut. Allerede på veien ut merket jeg at det løsnet. Vel ute så hadde anfallet halvert. Så fort kan det komme og gå.

I etterkant har jeg følt meg svak. Svak og mislykket fordi jeg ikke klarte å håndtere situasjonen slik jeg skulle ønske. Jeg skulle jo ikke bruke mobilen. Jeg skulle jo bare tenke “Jaja, so what?”. Men jeg fikk panikk. Jeg hadde jo stålkontroll, trodde jeg. Men alt det logiske og fornuftige forsvant ut vinduet, sekundet panikken slo inn.

Mentalt så har jeg nesten banket meg selv opp fordi jeg feiget ut og flyktet fra situasjonen. Mislykket. Psykologen sier at hun synes ikke det. Jeg var tross alt sliten. Det var et nytt sted. Jeg hadde spist mye og var mett. Og jeg har avansert angst-treningen min, til et nytt land faktisk. Det ville vært rart og nesten et mirakel om jeg ikke hadde fått et panikkanfall.

Jo, hun har jo forsåvidt et poeng. Men jeg er jo “annerledes”. Det er andre regler for meg, enn for alle andre. Hadde en venn av meg fortalt meg denne historien så hadde jeg sagt “Vet du, du er bare menneske og du blir ikke frisk på 1 dag. Du har ikke feilet!”. Men det gjelder ikke for meg.

Bare sånn for å toppe innlegget, så legger jeg med et bilde. Av meg. Fordi man skal visst ha bilder i blogginnlegg.

 

Category: psykisk helse

Tagged: , , ,

Kommentarer: 10