Marte Forsberg

Nav-møtet

DA var NAV-møtet overstått, møtte opp der igår 13:45 med psykologen for å snakke litt om hva som skjer videre, hva vi jobber med, problematikken min og slikt.

Det ble som vanlig litt spørring og graving, men det var jeg absolutt forberedt på. De må jo vite hva jeg driver med og det er helt greit det. Jeg svarte så godt jeg kunne på alt, selv om jeg grein som en liten unge. Ikke fordi jeg er så jævla trist, men fordi svarene jeg kommer med er såre ting. Det er annerledes å tenke en ting og å skulle si det høyt, foran en person. Det blir plutselig så mye mer ekte og sant. Så jeg griner og hun spør. Psykologen og jeg har forberedt dette møtet i forveien, så jeg var klar for hva som kom til å skje. At jeg kom til å grine var jo en selvfølge, men jeg måtte også klare å være ærlig. Jeg er ingen lystløgner, men jeg svarer ofte det jeg tror folk vil høre istedet for å svare det som faktisk er sant. Konfliktsky? Neida!

Så jeg forklarte at jeg ikke føler meg klar for å jobbe eller andre aktiviteter akkurat nå, men på et senere tidspunkt så kan det skje. Jeg fikk spørsmålet “Har du det bedre med deg selv nå, ved å kun gå å behandling, enn når du jobbet?”. Errrr, jeg har det aldri bra med meg selv.. det er vel litt av problemet og grunnen til at jeg går i behandling?  Jeg tolket det litt som om jeg gjorde for lite. At å jobbe med meg selv, å skulle endre 26 år med grunnleggende antagelser ikke var jobb nok. Og helt ærlig så vet jeg ikke om hun har en måte å si ting på, som er litt nedlatende eller om jeg overanalysere og leser henne helt feil. Kanskje jeg er for følsom og tolker alt folk sier til meg negativt? Dette må jeg spørre psykologen om på mandag.

Hjemmeoppgaven min ble naturligvis å skrive ned tanker om dette møte til neste mandag. Har skriblet ned en halv side allerede. Det skal sies at jeg gikk ikke ut fra møte trist eller sint denne gangen, noe som har vært saken tidligere. Jeg var vel heller litt forvirret? Jeg følte jeg svarte bra for meg, så godt jeg kunne under omstendighetene, men likevel ble det ikke vist så mye forståelse eller interesse? Forstod hun kanskje ikke hva jeg mente? Forklarte jeg meg dårlig? Er hun ikke interessert egentlig? Endel tanker som svirrer.

Det var veldig greit å ha med psykologen inn. Hun fikk satt litt andre ord på ting om jeg satt fast. Og det føles jo greit at en person med myndighet og autoritet er på din side. Tror at når hun forklarer min situasjon og problematikk så blir det tatt mer seriøst om jeg skulle forklart det. Likevel følte jeg ikke at saksbehandeleren min var så interessert. Hun hørte hva jeg sa, men fikk ingen reaksjon følte jeg.

Sånn nå, en dag senere, så husker jeg ikke alt som ble sagt i møte. Mest fordi jeg sikkert var opptatt med å tørke tårer og å svare for meg. Føltes ut som vi satt der i 6 timer, mens det bare gikk 1 time. Jeg ser frem til å høre hvordan psykologen min synes det gikk.

Category: psykisk helse

Tagged: ,

Kommentarer: 20