Marte Forsberg

All logikk og fornuft forsvant

Prøve å skrive litt psykisk helse igjen og ikke bare unyttige innlegg.

Nevnte såvidt at jeg hadde hatt en panikkanfall da vi hadde ferie for noen uker siden. Har bl.a. diagnosen Agorafobi m/panikk.

Agorafobi er frykt for åpne plasser eller sosiale situasjoner med mange mennesker til stede. En person med agorafobi har angst når han er borte fra hjemmet, oppholder seg i større folkemengder eller befinner seg på steder med mange mennesker til stede.

Angsten fører med seg at pasienten prøver å unngå de situasjoner eller objekter som utløser angsten (nye, ukjente steder). Slik kommer angsten til å prege pasientens sosiale liv. Et karakteristisk trekk hos fobikeren er forventningsangsten som inntreffer når han forutser at han kan møte angstutløsende faktorer.

Personer med agorafobi vil ofte vise unngåelsesadferd, og ha forventningsangst. Symptomene opptrer ofte for første gang i forbindelse med at anfall av panikkangst. Dersom en person fyller kriteriene til diagnosen agorafobi og samtidig fyller kriteriene til panikklidelse, kan man sette diagnosen Agorafobi med panikklidelse (F40.01 i ICD-10).
Differensialdiagnostisk kan agorafobi noen ganger være vanskelig å skille klart fra sosial fobi og engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

Har også ovenfornevnte Unnvikende personlighetssforstyrrelse, men det er ikke temaet idag (sa jeg, og hørtes ut som en lærer).

Har snakket mye om dette med psykologen. Jeg har hatt en stor tendens til å stenge meg selv inne, da jeg har vært redd for å få panikkanfall ute. De gangene jeg dro ut, dro jeg som regel til kjente steder. Der jeg visste om alle utgangene og hvor toalettene var. I tillegg kunne jeg bruke mobilen min som en trygghetssøkende strategi, om det ble for ille.

Uansett. På ferie. Vi hadde kjørt hele torsdagen og begge var nok slitene av dette. Men, nå var vi jo på ferie på et nytt sted, så vi dro ut for å spise litt mat. Vi fant et lite sted som serverte thai-mat av noe slag. Nudler med kjøtt. Etter jeg hadde spist meg goood og mett (liker ikke metthetsfølelsen, da jeg ofte innbiller meg at om jeg spiser for mye, så blir jeg kvalm og kan kaste opp..) så tusler vi tilbake til hotellet. På veien tilbake tenkte vi “hey, vi går innom den ene butikken inne på kjøpesenteret for å kjøpe litt brus og snacks!”. Vi går mot kjøpesenteret og inn. Allerede på før vi kom inn begynte jeg å kjenne angsten komme snikende. Men som jeg har lært meg i det siste, så skal jeg bare tenke “Jaja, so what om jeg får litt angst, ikke noe farlig med det!” og det har fungert kjempefint for meg. Men ikke nå. Kjente at det ble verre og verre for hvert steg vi tok, lenger inn i det ukjente, store og menneskefylte kjøpesenteret. Innen vi hadde kommet til butikken vi skulle til, så stod jeg midt i et panikkanfall. Hadde ikke kjent på et panikkanfall på over 1 år, så jeg ble mildt sagt tatt på senga.

Jeg prøvde å stå litt i det, kjenne på angsten. Overbevise meg selv om at: Dette er ikke farlig. Anfallet kan ikke gjøre meg noenting. Men den gang ei. Jeg kunne ikke overbevise amygdala idag. (Amygdala: Fryktsenteret i hjernen, som tolker denne situasjonen som livsfarlig for meg og vil at jeg skal flykte). Jeg tar opp mobilen (noe jeg egentlig skal prøve å unngå, slik at jeg ikke blir avhengig av den i slike situasjoner). Trykker febrilsk på den. Finner frem et eller annet spill. Husker ikke hvilket engang. LP spør om det går bra. Jeg glefser til “Du kan ikke snakke til meg!”. Han prøver å flytte litt på meg, siden jeg frøs opp rett foran inngangen til butikken. “Ikke ta på meg!”.

Jeg hadde glemt hvor ille det var. Alle symptomene. Den forferdelig kvalmen. Hjertebanken, som får det til å kjennes ut som hjertet skal sprenge. Hetetoktene. Svimmelheten. Alt på en gang! Kaos. Jeg klarte ikke å få noen av tingene vi hadde snakket om i timene til å fungere. Å skifte fokus fungerte ikke. Å kontrollere pusten fungerte ikke. Jeg ville ut! Jeg hadde ingen ide om hvordan jeg skulle komme meg ut derfra og det skapte bare mer panikk.

Jeg klarte til slutt ikke å stå  i det mer og sa at jeg måtte ut. Nå. Vi kom oss fort ut. Allerede på veien ut merket jeg at det løsnet. Vel ute så hadde anfallet halvert. Så fort kan det komme og gå.

I etterkant har jeg følt meg svak. Svak og mislykket fordi jeg ikke klarte å håndtere situasjonen slik jeg skulle ønske. Jeg skulle jo ikke bruke mobilen. Jeg skulle jo bare tenke “Jaja, so what?”. Men jeg fikk panikk. Jeg hadde jo stålkontroll, trodde jeg. Men alt det logiske og fornuftige forsvant ut vinduet, sekundet panikken slo inn.

Mentalt så har jeg nesten banket meg selv opp fordi jeg feiget ut og flyktet fra situasjonen. Mislykket. Psykologen sier at hun synes ikke det. Jeg var tross alt sliten. Det var et nytt sted. Jeg hadde spist mye og var mett. Og jeg har avansert angst-treningen min, til et nytt land faktisk. Det ville vært rart og nesten et mirakel om jeg ikke hadde fått et panikkanfall.

Jo, hun har jo forsåvidt et poeng. Men jeg er jo “annerledes”. Det er andre regler for meg, enn for alle andre. Hadde en venn av meg fortalt meg denne historien så hadde jeg sagt “Vet du, du er bare menneske og du blir ikke frisk på 1 dag. Du har ikke feilet!”. Men det gjelder ikke for meg.

Bare sånn for å toppe innlegget, så legger jeg med et bilde. Av meg. Fordi man skal visst ha bilder i blogginnlegg.

 

Category: psykisk helse

Tagged: , , ,

Kommentarer: 10