endelig litt “fri”
Jan 23, 2009, av Marte Forsberg
Da var det helg. Det betyr barnefri til mandag. Spist meg overmett på reker og loff, om nomnom. Nå erre dessert med kremtopper og pepsi max faktisk. Begynner en dokumentar om depresjoner og antidepressiva på tv nå. Interessant. Blir en debatt om leger skal tenke litt mer på å skrive ut medisiner så lett. Mange får bivirkningene der de blir mer suicidale, noe som øker selvmordsratene. Selv går jeg jo på Zoloft, som er veldig milde anti-depressiva. Er litt usikker på om de faktisk fungere eller om det bare blir en placebo-effekt. De bivirkningene jeg har merket er trøtthet, slapphet, nedsatt matlyst og generell giddaløs-het. Alt er for det meste et ork og jeg vil aller helst bare sitte inne hele tiden og ikke gjøre en dritt. Er fordømt kjipt å ha det sånn dag inn og dag ut. Jeg savner en livsgnist. Den er borte. Dagene forsvinner fort og jeg klarer ikke planlegge lenger enn til morgendagen. Fremtiden min ser totalt svart ut og jeg føler at jeg kommer til å være på dette stadiet av livet mitt for alltid.
Jeg har selvfølgelig mine gode dager, men de veier ikke opp for mine dårlige dager, dessverre. Jeg smiler og ler i lag med vennene mine, men innerst så er jeg tom. Det er gøy og koslig å være med de, men dagen etterpå så er jeg like langt nede igjen. Det letteste som jeg alltid har gjort, så lenge jeg kan huske, er å spille et skuespill. Late som er i orden, at jeg er glad og sprudlende. Det er lett. Man slipper unna alle spørsmålene og all pratingen om problemene. Jeg liker ikke å prate om problemer mine. Men med tiden blir dette tungt og det sliter på deg mentalt sett. Holder man på med dette lenge nok går man nok på veggen etterhvert. Ting sier stopp og skuespillet ditt fungerer ikke lenger. Jeg er klar over at det jeg gjør ikke gjør ting bedre, tvert imot. Men det er vanskelig å legge fra seg en livslang vane, som jeg brukte som overlevelses-strategi. For å klare meg best i livet så måtte jeg holde kjeft om alle problemer, tanker og følelser, samtidig som jeg klistret på meg et falskt smil for å gi uttrykk for at jeg hadde det problemfritt. Dette tærer på en, sakte men sikkert. Og nå merker jeg at kreftene er borte snart. Men jeg vil ikke gi meg så lett. Jeg skal ikke være en deprimert person som syter over at livet suger bæsj, selv om det er det jeg mener. Jeg prøver å fokusere på de positive tingene i livet, men jeg har aldri hatt så mye positivt i livet mitt. Jeg er takknemlig for vennene mine, mine nære og ikke så nære. Min gjenværende familie, Camilla er alltid her og det vet jeg. Uansett hvor håpløs og nedfor jeg er, så er disse rundt meg. Jeg hadde aldri klart å vært rundt meg, for jeg er drittlei meg selv. Jeg har meg selv og mine problemer så jævla langt opp i halsen nå atte ja. Kan ikke noen bare knipse med fingrene og få alt til å bli bra igjen?
Someone, fix me?! meh, jeg er håpløs.
Nok whine. Nå skal jeg se på denne dokumentaren og spise meg megafeit på Kremtopper <3
