Marte Forsberg

Tilbakeblikk del 1

Har nå lenge tenkt på å om jeg skal skrive dette eller ikke. Har vel kommet frem til; why not. Det jeg tenker å skrive om er utdrag fra min “Egenhistorie” som ble skrevet da jeg var innlagt på Borgestad i 2009. Alt i alt er det 20 A4-sider, men jeg tenker jeg heller plukker ut utdrag. Dette kan kanskje være med på å gi et lite innsyn i hva jeg har opplevd, hvordan jeg har taklet det, hvordan det har vært å være midt oppi alt og hvordan jeg ser på ting nå. Om dere synes dette er interessant eller bare helt unyttig, si ifra. Alle tilbakemeldinger tas imot meg glede. Har laget en egen kategori til disse innleggene.

“[…] Da jeg begynte på skolen var jeg alltid flink og pliktoppfyllende. Jeg fikk gode karakterer og skryt av lærerne. Mange venner hadde jeg også, samtidig som jeg drev på med aktiviterer. Akkurat som alle andre normale barn. Det lå likevel innebygd at vi skulle oppføre oss som ingenting skjedde hjemme. Det var god oppfølging av både skole og fritidsaktiviteter fra hjemme, så dette hjalp nok til å opprettholde fasaden.

Enten om det var foreldremøte, fotballkamper, cuper, reise med skolen eller noe sosialt så ble mamma med. Jeg fikk penger til å dra på byen med venner, skoleturer, fotballkamper.. ja alt.

I vennegjengen var jeg nok den morsomme, men også rolige. Jeg visste hva jeg kunne gjøre og ikke gjøre. Jeg hadde mange venner på skolen og på fotballen. De synes kanskje det var rart at jeg ikke kunne ha besøk etter kl. 20, men jeg fant alltid på en unnskyldningen. Enten at mamma og pappa var slitne etter jobb eller at de hadde lagt seg.

Jeg tenkte aldri bevisst over at det var problemer hjemme. Var blitt så vant til alt bråket, kranglingen og slåssingen. Om det ikke skjedde noe på kvelden, da var det unormalt. Hver natt så måtte enten jeg eller søsteren min stå opp for å rydde vekk knust glass, vaske, lage mat og fikse alt til neste dag. Likevel kom vi oss opp til skolen hver dag. […] Om morgenen stod vi opp og latet som om ingenting hadde skjedd.

[…] Da jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg mange nye venner og  jeg anså meg selv som ganske populær. Gjorde det også relativt bra på skolen også. Jeg kom også nærmere min daværende bestevennine og jeg fortalte henne hva som foregikk hjemme. Hun var veldig sjokket men også veldig støttende. Det var en stor lettelse å fortelle hemmeligheten min til noe.

Category: Tilbakeblikk

Tagged:

8 Responses

  1. karenjo says:

    uff, trist og sjokkerende å lese. kan tenke meg de rundt deg så på deg som en vellykket, problemfri og populær jente- og det var du sikkert også. men så bar du altså hele tiden på den tunge sannheten. utrolig i grunn, styrke! tøft å skrive om det, og være åpen om det nå da!

  2. Sushibird says:

    Det var trist å lese, men samtidig synes jeg det er utrolig flott og sterkt av deg å poste dette. Flink!

  3. Marielle says:

    Glad du åpner sånn opp. Det hjelper. <3

  4. SV: Ja en morsom og herlig norsk film :D

  5. liseliten says:

    Det er så sterkt å lese slike personlige historier, tøft av deg å dele! Ser frem til å lese mer. Du er råtøff :)

  6. Helene says:

    Alle respekt til deg som klarer å dele noe slik som dette. Det gjør virkelig inntrykk!

    Sv: Jeg har desverre ikke smakt sushi enda, men jeg har helt utrolig lyst! :(

  7. Tone says:

    Kjempetøft av deg å dele dette, Marte!<3

  8. Veronica says:

    Tøft og ikke minst viktig å dele!

    Jeg tror det der med å føle at alt er normalt er ganske… normalt… blant oss med, hva skal vi kalle det? Idiotiske foreldre?

    Mine drakk ikke så det ble bråk av det (mora mi drikker ikke og far min klarer å ta seg noen øl uten å bli “gal” liksom..), men de klarte da å gjøre mye rart og teit likevel. Ser jo i dag at de begge to ikke er “friske”, og absolutt ikke gner seg som foreldre. Men den gang var jo denne oppførselen, all paranoiaen, ikke stole på folk, prate skit om folk hele tida normalt..

    Da jeg begynte å innse hvor unormalt alt egentlig var, tror jeg gjorde vondest. At da sprakk detl iksom innvending. Kan stadig tenke over situasjoner jeg minnes på og innse hvor UNORMALT det egentlig var. At andre folk ikke har det sånn. Det er merkelig.

Leave a Reply

%d bloggers like this: